M’Cheyne Bible Reading Plan

32 Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl,

² kom de - både Gads barn og Rubens barn - og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger:

³ Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El'ale og Sebam og Nebo og Beon,

⁴ det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe.

⁵ Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan!

⁶ Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal eders brødre dra i krigen, og I bli her?

⁷ Hvorfor vil I vende Israels barns hu bort, så de ikke vil dra over til det land Herren hat gitt dem?

⁸ Det samme gjorde eders fedre da jeg sendte dem fra Kades-Barnea for å se på landet;

⁹ da de hadde draget op til Eskoldalen og hadde sett på landet, vendte de Israels barns hu bort, så de ikke vilde gå inn i det land Herren hadde gitt dem.

¹⁰ Den dag optendtes Herrens vrede, og han svor og sa:

¹¹ Ingen av de menn som drog op fra Egypten, fra tyveårsalderen og opover, skal få se det land som jeg har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob; for de har ikke fulgt mig som de skulde -

¹² ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, og Josva, Nuns sønn; for de har trolig fulgt Herren.

¹³ Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han lot dem vanke om i ørkenen i firti år, til hele den slekt var utdød som hadde gjort det som var ondt i Herrens øine.

¹⁴ Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel;

¹⁵ for vender I eder bort, så I ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli ennu lenger i ørkenen, og I vil føre ulykke over hele dette folk.

¹⁶ Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn,

¹⁷ men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere.

¹⁸ Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv;

¹⁹ for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan.

²⁰ Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen,

²¹ og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine,

²² og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn.

²³ Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder.

²⁴ Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt!

²⁵ Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt;

²⁶ våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer;

²⁷ men dine tjenere, så mange av oss som er væbnet til strid, vil dra over Jordan for Herrens åsyn og være med i krigen, således som min herre sier.

²⁸ Og Moses gav befaling om dem til Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer.

²⁹ Og Moses sa til dem: Dersom Gads barn og Rubens barn, så mange av dem som er væbnet, drar med eder over Jordan til krigen for Herrens åsyn, og I legger landet under eder, da skal I gi dem Gileads land til eiendom;

³⁰ men dersom de ikke drar væbnet over med eder, da skal de få sin eiendom i Kana'ans land, sammen med eder andre.

³¹ Og Gads barn og Rubens barn svarte og sa: Det som Herren har sagt til dine tjenere, det vil vi gjøre;

³² Vi vil dra væbnet over til Kana'ans land for Herrens åsyn, men vår arve-eiendom skal være på denne side av Jordan.

³³ Så lot Moses Gads barn og Rubens barn og halvdelen av Manasses, Josefs sønns stamme få de riker som Sihon, amorittenes konge, og Og, kongen i Basan, hadde eid, hele landet med byer og omliggende marker, alle byene i landet rundt omkring.

³⁴ Og Gads barn bygget op igjen Dibon og Atarot og Aroer

³⁵ og Atrot-Sofan og Jaser og Jogbeha

³⁶ og Bet-Nimra og Bet-Haran, faste byer og hegn for feet.

³⁷ Og Rubens barn bygget op igjen Hesbon og El'ale og Kirjata'im

³⁸ og Nebo og Ba'al-Meon, hvis navn blev forandret, og Sibma; og de gav de byer som de bygget op igjen, deres navn.

³⁹ Og Makirs, Manasses sønns barn drog til Gilead og inntok det og drev amorittene, som bodde der, bort.

⁴⁰ Og Moses gav Makir^[a], Manasses sønn, Gilead, og han bodde der.

⁴¹ Og Ja'ir, Manasses sønn, drog avsted og inntok deres^[b] landsbyer; og han kalte dem Ja'irs byer.

⁴² Og Nobah drog avsted og inntok Kenat med tilhørende småbyer; og han kalte det Nobah efter sitt eget navn.

77 Til sangmesteren, for Jedutun^[a]; av Asaf; en salme.

² Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

³ På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

⁴ Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

⁵ Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

⁶ Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

⁷ Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

⁸ Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

⁹ Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

¹⁰ Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

¹¹ Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

¹² Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

¹³ Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

¹⁴ Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

¹⁵ Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

¹⁶ Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

¹⁷ Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

¹⁸ Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

¹⁹ Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

²⁰ Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

²¹ Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

24 Se, Herren tømmer jorden og legger den øde; han omskifter dens skikkelse og adspreder dem som bor på den.

² Da går det presten som folket, herren som trælen, fruen som trælkvinnen, selgeren som kjøperen, låntageren som långiveren, ågerkaren som hans skyldner.

³ Tømmes, ja tømmes skal jorden og plyndres, ja plyndres; for Herren har talt dette ord.

⁴ Jorden sørger og visner bort; jorderike sykner og visner bort; de ypperste av dem som bor på jorden, sykner bort.

⁵ Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt.

⁶ Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.

⁷ Mosten visner, vintreet sykner bort; alle de som før var så hjerteglade, sukker nu.

⁸ Det er forbi med gleden ved trommenes lyd, det er slutt med de jublendes larm; det er forbi med gleden ved citarens klang.

⁹ De drikker ikke lenger vin under sang; besk er den sterke drikk for dem som drikker den.

¹⁰ Nedbrutt er den øde by; stengt er hvert hus, så ingen kan gå inn.

¹¹ På gatene lyder klagerop over vinen; all glede er borte, landets fryd er blitt landflyktig.

¹² Tilbake i byen er bare ødeleggelse, og porten er slått i stumper og stykker.

¹³ For således skal det gå til blandt folkene på jorden som når oliven slåes ned, som ved efterhøsten, når vinhøsten er forbi.

¹⁴ De^[a], de skal opløfte sin røst og rope med fryd; over Herrens herlighet jubler de fra havet.

¹⁵ Ær derfor Herren, I som bor i Østens land; ær Herrens, Israels Guds navn, I som bor på havets øer^[b]!

¹⁶ Fra jordens ytterste kant hører vi lovsanger: Ære være den Rettferdige! Men jeg sier: Jeg forgår, jeg forgår, ve mig! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer.

¹⁷ Gru og grav og garn over dig, du som bor på jorden!

¹⁸ Og det skal skje at den som flyr for den grufulle larm, skal falle i graven, og den som kommer op av graven, skal fanges i garnet; for slusene i det høie er åpnet, og jordens grunnvoller skjelver.

¹⁹ Jorden brister, ja, den brister; jorden revner, ja, den revner; jorden rystes, ja, den rystes.

²⁰ Jorden skal rave som den drukne og svinges hit og dit som en hengekøi, og dens misgjerning skal gynge på den, og den skal falle og ikke reise sig mere.

²¹ På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høie og jordens konger nede på jorden;

²² og de skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet, og langt om lenge skal de få sin straff.

²³ Og månen skal blyges, og solen skamme sig; for Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem, og for hans eldstes øine er det herlighet.

2 Mine barn! dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde; og om nogen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige,

² og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.

³ Og derav vet vi at vi kjenner ham: om vi holder hans bud.

⁴ Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten;

⁵ men den som holder hans ord, i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen. På dette kjenner vi at vi er i ham.

⁶ Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.

⁷ I elskede! det er ikke et nytt bud jeg skriver til eder, men et gammelt bud, som I hadde fra begynnelsen; det gamle bud er det ord som I har hørt.

⁸ Og dog er det et nytt bud jeg skriver til eder, og det er sant i ham og i eder; for mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede.

⁹ Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennu i mørket.

¹⁰ Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham.

¹¹ Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket, og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øine.

¹² Jeg skriver til eder, mine barn, fordi eders synder er eder forlatt for hans navns skyld;

¹³ jeg skriver til eder, I fedre, fordi I kjenner ham som er fra begynnelsen; jeg skriver til eder, I unge, fordi I har seiret over den onde. Jeg har skrevet til eder, mine barn, fordi I kjenner Faderen;

¹⁴ jeg har skrevet til eder, I fedre, fordi I kjenner ham som er fra begynnelsen; jeg har skrevet til eder, I unge, fordi I er sterke, og Guds ord blir i eder, og I har seiret over den onde.

¹⁵ Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om nogen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham;

¹⁶ for alt det som er i verden, kjødets lyst og øinenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.

¹⁷ Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.

¹⁸ Mine barn! det er den siste time; og som I har hørt at Antikristen kommer, så er det og nu kommet mange antikrister; derav skjønner vi at det er den siste time.

¹⁹ De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss: for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulde bli åpenbart at ikke alle er av oss.

²⁰ Og I har salvelse av den Hellige og vet alt.

²¹ Jeg skriver ikke til eder fordi I ikke kjenner sannheten, men fordi I kjenner den og vet at ingen løgn er av sannheten.

²² Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus? Dette er Antikristen, den som nekter Faderen og Sønnen.

²³ Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen; den som bekjenner Sønnen, har og Faderen.

²⁴ La det bli i eder som I hørte fra begynnelsen! Dersom det I hørte fra begynnelsen, blir i eder, skal og I bli i Sønnen og i Faderen.

²⁵ Og dette er det løfte han lovte oss: det evige liv.

²⁶ Dette skriver jeg til eder om dem som forfører eder.

²⁷ Og I - den salvelse som I fikk av ham, den blir i eder, og I trenger ikke til at nogen skal lære eder; men som hans salvelse lærer eder alt, så er det og sannhet og ikke løgn; og bli i ham, således som den lærte eder!

²⁸ Og nu, mine barn, bli i ham, forat vi, når han åpenbares, kan ha frimodighet og ikke bli til skamme for ham ved hans komme!

²⁹ Dersom I vet at han er rettferdig, så skjønner I at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham.