M’Cheyne Bible Reading Plan

15 Nogen tid derefter kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor.

² Og Abram sa: Herre, Herre, hvad vil du gi mig? Jeg går jo barnløs bort, og den som skal ta mitt hus i eie, er Elieser fra Damaskus.

³ Og Abram sa videre: Se, mig har du ikke gitt noget barn, og en tjener som er født i mitt hus, kommer til å arve mig.

⁴ Men se, da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Nei, han skal ikke arve dig, men en som skal utgå av ditt eget liv, skal arve dig.

⁵ Og han førte ham utenfor og sa: Se op til himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem! Og han sa til ham: Så skal din ætt bli.

⁶ Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.

⁷ Og han sa til ham: Jeg er Herren, som førte dig ut fra Ur i Kaldea for å gi dig dette land til eie.

⁸ Da sa han: Herre, Herre, hvorav kan jeg vite at jeg skal eie det?

⁹ Da sa han til ham: Hent mig en treårsgammel kvige og en treårsgammel gjet og en treårsgammel vær og en turteldue og en dueunge.

¹⁰ Så hentet han alt dette til ham og skar dyrene midt over og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre; men fuglene skar han ikke over.

¹¹ Og rovfugler for ned på de døde kropper, men Abram jaget dem bort.

¹² Da nu solen var nær ved å gå ned, og en dyp søvn var falt over Abram, se, da falt redsel, et stort mørke, over ham.

¹³ Og han sa til Abram: Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal træle for folket der og plages av dem i fire hundre år.

¹⁴ Men det folk som de skal træle for, vil jeg også dømme; og derefter skal de dra ut med meget gods.

¹⁵ Men du skal fare til dine fedre i fred og bli begravet i en god alderdom.

¹⁶ Og i det fjerde ættledd skal de komme hit igjen; for amorittene har ennu ikke fylt sin ondskaps mål.

¹⁷ Da nu solen var gått ned, og det var blitt aldeles mørkt, fikk han se en rykende ovn og en luende ild som for frem mellem kjøttstykkene.

¹⁸ Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land, fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat,

¹⁹ kenittenes og kenisittenes og kadmonittenes

²⁰ og hetittenes og ferisittenes og refa'ittenes

²¹ og amorittenes og kana'anittenes og girgasittenes og jebusittenes land.

14 På den tid fikk fjerdingsfyrsten Herodes høre ryktet om Jesus,

² og han sa til sine tjenere: Dette er døperen Johannes; han er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.

³ Herodes hadde grepet Johannes og bundet ham og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru.

⁴ For Johannes hadde sagt til ham: Det er dig ikke tillatt å ha henne.

⁵ Og han vilde gjerne slå ham ihjel, men fryktet for folket; for de holdt ham for en profet.

⁶ Men da det var Herodes' fødselsdag, danset Herodias' datter for dem, og Herodes syntes om henne;

⁷ derfor lovte han med ed å gi henne hvad hun vilde be om.

⁸ Men hun sa efter sin mors råd: Gi mig hit døperen Johannes' hode på et fat!

⁹ Og kongen blev ille til mote, men for sine eders og for gjestenes skyld bød han at det skulde gis henne,

¹⁰ og han sendte sine folk avsted og lot Johannes halshugge i fengslet.

¹¹ Og de kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og hun bar det til sin mor.

¹² Og hans disipler kom til og tok hans legeme og begravde det; og de gikk og fortalte det til Jesus.

¹³ Da Jesus hørte det, drog han derfra i en båt avsides til et øde sted, og da folket fikk høre det, fulgte de efter ham til fots fra byene.

¹⁴ Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem og helbredet deres syke.

¹⁵ Men da det var blitt aften, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen; la derfor folket fare, så det kan gå bort i byene og kjøpe sig mat!

¹⁶ Men Jesus sa til dem: De har ikke nødig å gå bort; gi I dem å ete!

¹⁷ De sa til ham: Vi har ikke mere her enn fem brød og to fisker.

¹⁸ Men han sa: Hent dem hit til mig!

¹⁹ Og han bød at folket skulde sette sig ned i gresset, tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, og disiplene gav dem til folket.

²⁰ Og de åt alle og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, tolv kurver fulle.

²¹ Men de som hadde ett, var omkring fem tusen menn foruten kvinner og barn.

²² Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og sette over til hin side før ham, inntil han hadde latt folket fare.

²³ Og da han hadde latt folket fare, gikk han avsides op i fjellet for å bede; og da det var blitt aften, var han der alene.

²⁴ Men båten var alt midt ute på sjøen og arbeidet hårdt mot bølgene, for vinden var imot.

²⁵ Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende på sjøen.

²⁶ Og da disiplene så ham vandre på sjøen, blev de forferdet og sa: Det er et spøkelse, og de skrek av redsel.

²⁷ Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!

²⁸ Da svarte Peter ham og sa: Herre! er det dig, da byd mig komme til dig på vannet!

²⁹ Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet for å komme til Jesus.

³⁰ Men da han så det hårde vær, blev han redd og begynte å synke; da ropte han: Herre, frels mig!

³¹ Og Jesus rakte straks hånden ut og tok fatt i ham og sa til ham: Du lite troende! hvorfor tvilte du?

³² Og da de steg i båten, la vinden sig.

³³ Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!

³⁴ Og da de var faret over, kom de til Gennesarets land.

³⁵ Og da folket på dette sted kjente ham igjen, sendte de bud i hele landet deromkring, og de førte til ham alle dem som hadde ondt,

³⁶ og bad ham at de bare måtte få røre ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved det, blev helbredet.

4 Da nu Sanballat hørte at vi bygget på muren, optendtes hans vrede; han blev yderlig forbitret og spottet jødene

² og sa i nærvær av sine brødre og krigsfolket i Samaria: Hvad er det disse visne jøder gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få fullført verket idag? Skal tro de vil blåse liv i stenene fra grushaugene enda de alt er forbrent?

³ Og ammonitten Tobias, som stod ved siden av ham, sa: La dem bygge så meget de vil - bare en rev hopper op på deres stenmur, så river den den ned.

⁴ Hør, vår Gud, hvorledes vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land!

⁵ Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn! For de har krenket dig for bygningsmennenes ører.

⁶ Så bygget vi da på muren, og hele muren blev satt i stand til sin halve høide, og folket hadde godt mot på arbeidet.

⁷ Men da Sanballat og Tobias og araberne og ammonittene og asdodittene hørte at vi holdt på med å utbedre Jerusalems murer, og at revnene tok til å fylles, blev de meget vrede.

⁸ Og de sammensvor sig alle om å komme og stride mot Jerusalem og hindre folket i dets arbeid.

⁹ Men vi bad til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt av frykt for dem.

¹⁰ Da sa jødene: Bærernes kraft svikter, og grushaugene er for store; vi makter ikke lenger å bygge på muren.

¹¹ Og våre motstandere sa: De må ikke få vite eller merke noget før vi står midt iblandt dem og hugger dem ned og således gjør ende på arbeidet.

¹² Da nu de jøder som bodde i nærheten av dem, kom fra alle kanter og vel ti ganger sa til oss: I må vende tilbake til oss,

¹³ da stilte jeg folket op på de laveste steder bak muren, på de åpne plasser; jeg stilte dem op efter deres ætter med sine sverd og spyd og buer.

¹⁴ Og da jeg så dem opstilt, gikk jeg frem og sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige, og strid for eders brødre, eders sønner og døtre, eders hustruer og eders hjem!

¹⁵ Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle sammen tilbake til muren, hver til sitt arbeid.

¹⁶ Fra den dag arbeidet bare den ene halvdel av mine unge menn på verket, mens den andre halvdel av dem stod der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene stod bakenfor hele Judas folk.

¹⁷ De som bygget på muren, og bærerne med sine byrder, de arbeidet med sin ene hånd på verket, og med den andre holdt de sitt våben;

¹⁸ hver av bygningsmennene hadde sitt sverd spent om sine lender mens de bygget; og basunblåseren stod ved siden av mig.

¹⁹ Og jeg sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Arbeidet er stort og vidløftig, og vi er spredt på muren langt fra hverandre.

²⁰ På det sted hvor I hører basunen lyder, der skal I samle eder hos oss. Vår Gud vil stride for oss.

²¹ Så arbeidet vi da på verket mens halvdelen stod der med sine spyd, fra morgenrøden rant op til stjernene kom frem.

²² På samme tid sa jeg også til folket: Hver mann med sin tjener skal bli natten over inne i Jerusalem, så vi kan ha dem til vakt om natten og til arbeid om dagen.

²³ Og hverken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene, som fulgte mig, kom av klærne; hver mann hadde sitt våben hos sig og vann.

14 I Ikonium skjedde det da at de sammen gikk inn i jødenes synagoge og talte således at en stor mengde både av jøder og av grekere kom til troen.

² Men de jøder som ikke vilde tro, opegget hedningenes sinn og satte ondt i dem mot brødrene.

³ De blev nu en lang tid der og talte frimodig i Herren, som gav sitt nådesord vidnesbyrd, idet han lot tegn og under skje ved deres hender.

⁴ Og mengden i byen delte sig; nogen holdt med jødene, andre med apostlene.

⁵ Men da nu både hedningene og jødene med deres styresmenn stormet frem og vilde mishandle dem og stene dem,

⁶ og de merket dette, flydde de til byene i Lykaonia, Lystra og Derbe, og landet deromkring,

⁷ og forkynte evangeliet der.

⁸ Og i Lystra satt det en mann som ikke hadde makt i føttene, da han var vanfør fra mors liv av, og som aldri hadde kunnet gå.

⁹ Han hørte Paulus tale; denne så skarpt på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, sa han med høi røst:

¹⁰ Reis dig og stå oprett på dine føtter! Og han sprang op og gikk omkring.

¹¹ Men da folket så det som Paulus hadde gjort, ropte de med høi røst på lykaonisk og sa: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss.

¹² Og de kalte Barnabas Jupiter og Paulus Merkur, fordi han var den som førte ordet.

¹³ Og presten ved det Jupitertempel som var utenfor byen, kom til porten med okser og kranser og vilde ofre sammen med folket.

¹⁴ Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, sønderrev de sine klær og sprang ut til hopen

¹⁵ og ropte: I menn! hvad er det I gjør? Også vi er mennesker under samme vilkår som I, og vi forkynner eder evangeliet at I skal vende eder bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er,

¹⁶ han som i de fremfarne tider lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier,

¹⁷ enda han ikke lot sig uten vidnesbyrd, idet han gjorde godt, gav eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.

¹⁸ Og ved å si dette fikk de med nød og neppe hindret folket fra å ofre til dem.

¹⁹ Men det kom jøder til fra Antiokia og Ikonium og overtalte folket, og de stenet Paulus og slepte ham utenfor byen, da de trodde at han var død;

²⁰ men mens disiplene flokket sig omkring ham, stod han op og gikk inn i byen. Den næste dag drog han med Barnabas avsted til Derbe.

²¹ Og efterat de hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia,

²² idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennem mange trengsler.

²³ Og efterat de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overgav de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til.

²⁴ Efterat de så hadde draget igjennem Pisidia, kom de til Pamfylia,

²⁵ og da de hadde talt ordet i Perge, drog de ned til Attalia,

²⁶ og seilte derfra til Antiokia, det sted hvor de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nu hadde fullført.

²⁷ Da de nu kom dit, samlet de menigheten og fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.

²⁸ Og så blev de en ikke så kort tid hos disiplene.