M’Cheyne Bible Reading Plan

11 Så kom hele Israel sammen hos David i Hebron og sa: Vi er jo av samme kjød og blod som du.

² Allerede for lenge siden, ennu mens Saul var konge, var det du som førte Israel ut og inn, og Herren din Gud sa til dig: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over mitt folk Israel.

³ Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn; og de salvet David til konge over Israel efter Herrens ord ved Samuel.

⁴ Så drog David og hele Israel til Jerusalem, det er Jebus; der bodde jebusittene, landets [oprinnelige] innbyggere.

⁵ Og innbyggerne i Jebus sa til David: Du kommer aldri inn her. Men David inntok Sions borg - det er Davids stad.

⁶ Og David sa: Den som først slår jebusittene, skal bli høvding og fører. Og Joab, Serujas sønn, steg først op og blev høvding.

⁷ David tok sin bolig i borgen; derfor kaltes den Davids stad.

⁸ Og han bygget byen rundt omkring, fra Millo og rundt omkring, og Joab bygget resten av byen op igjen.

⁹ David blev større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham.

¹⁰ Dette er de ypperste blandt Davids helter, som sammen med hele Israel kraftig støtet ham i hans kongedømme for å gjøre ham til konge efter Herrens ord om Israel.

¹¹ Dette er Davids helter, så mange de var: Jasobam, Hakmonis sønn, høvedsmann for drabantene; han svang sitt spyd over tre hundre falne på en gang.

¹² Efter ham kom Eleasar, sønn av ahohitten Dodo; han var en av de tre helter.

¹³ Han var med David i Pas-Dammim da filistrene hadde samlet sig der til strid. Der var et jorde som var fullt av bygg, og da folket flyktet for filistrene,

¹⁴ stilte de sig midt på jordet og berget det og slo filistrene; og Herren gav dem en stor seier.

¹⁵ Engang drog tre av de tretti høvdinger ned efter berget til David, som var i hulen ved Adullam. Filistrenes hær lå da i leir i Refa'im dalen.

¹⁶ David var dengang selv i borgen, og filistrenes forpost var i Betlehem.

¹⁷ Så kom det en brå lyst over David, og han sa: Hvem lar mig få vann å drikke av den brønn som er ved porten i Betlehem?

¹⁸ Da brøt de tre sig igjennem filistrenes leir og øste vann op av brønnen ved Betlehems port og tok det med sig og kom til David med det; men David vilde ikke drikke det - han øste det ut for Herren.

¹⁹ Og han sa: Min Gud, la det være langt fra mig å gjøre dette! Skulde jeg drikke disse menns blod, som har satt sitt liv i fare? For med fare for sitt liv har de båret det hit. Og han vilde ikke drikke det. Dette gjorde de tre helter.

²⁰ Så var det Absai, bror til Joab; han var fører for de tre. Han svang sitt spyd over tre hundre falne; og han hadde et navn blandt de tre.

²¹ Fremfor de tre var han dobbelt æret og blev deres høvding; men til de tre nådde han ikke op.

²² Så var det Benaja, sønn av Jojada, som var sønn av en djerv seierrik stridsmann fra Kabse'el; han slo Moabs to løvehelter. En dag det hadde snedd, steg han ned i en brønn og slo en løve ihjel.

²³ Likeledes slo han ihjel en egypter, en mann som var fem alen lang; egypteren hadde et spyd som en veverstang i hånden; men han gikk ned mot ham med sin stav og rev spydet ut av hånden på egypteren og drepte ham med hans eget spyd.

²⁴ Dette gjorde Benaja, Jojadas sønn; han hadde et navn blandt de tre helter.

²⁵ Fremfor de tretti var han æret, men til de tre nådde han ikke op. David gav ham plass blandt sine fortrolige rådgivere.

²⁶ De djerveste i hæren var: Asael, bror til Joab; Elhanan, Dodos sønn, fra Betlehem;

²⁷ haroritten Sammot; pelonitten Heles;

²⁸ teko'itten Ira, sønn av Ikkes; anatotitten Abieser;

²⁹ husatitten Sibbekai; ahohitten Ilai;

³⁰ netofatitten Maharai; netofatitten Heled, sønn av Ba'ana;

³¹ Itai, Ribais sønn, fra Gibea i Benjamins stamme; piratonitten Benaja;

³² Hurai fra Ga'as-dalene; arbatitten Abiel;

³³ baharumitten Asmavet; sa'albonitten Eljahba;

³⁴ gisonitten Bene-Hasem; hararitten Jonatan, sønn av Sage;

³⁵ hararitten Akiam, sønn av Sakar; Elifal, sønn av Ur;

³⁶ mekeratitten Hefer; pelonitten Akia;

³⁷ karmelitten Hesro; Na'arai, sønn av Esbai;

³⁸ Joel, bror til Natan; Mibhar, sønn av Hagri;

³⁹ ammonitten Selek; berotitten Nahrai, Joabs, Serujas sønns våbensvenn;

⁴⁰ jitritten Ira; jitritten Gareb;

⁴¹ hetitten Uria; Sabad, sønn av Ahlai;

⁴² rubenitten Adina, sønn av Sisa, overhode for rubenittene, og foruten ham tretti;

⁴³ Hanan, sønn av Ma'aka, og mitnitten Josafat;

⁴⁴ asteratitten Ussia; Sama og Je'uel, sønner av aroeritten Hotam;

⁴⁵ Jediael, sønn av Simri, og hans bror Joha, tisitten;

⁴⁶ Eliel Hammahavim og Jeribai og Josavja, sønner av Elna'am, og moabitten Jitma;

⁴⁷ Eliel og Obed og Ja'asiel Hammesobaja.

12 Dette er de som kom til David i Siklag mens han ennu måtte holde sig der av frykt for Saul, Kis' sønn. De hørte til de helter som hjalp ham i krigen;

² de var væbnet med bue og opøvd i å slynge stener og skyte piler med buen, både med høire og venstre hånd; de hørte til Sauls stammefrender, til benjaminittene.

³ Det var Akieser, den øverste av dem, og Joas, sønner av gibeatitten Sema'a, og Jesuel og Pelet, sønner av Asmavet, og Beraka og anatotitten Jehu

⁴ og gibeonitten Jismaja, en av de tretti helter og høvding over de tretti, og Jirmeja og Jahasiel og Johanan og gederatitten Josabad,

⁵ Elusai og Jerimot og Bealja og Semarja og harusitten Sefatja,

⁶ koharittene Elkana og Jissija og Asarel og Joeser og Jasobam,

⁷ og Joela og Sebadja, sønner av Jeroham, fra Gedor.

⁸ Og av gadittene gikk nogen over til David i fjellborgen i ørkenen, djerve helter, krigsvante stridsmenn væbnet med skjold og spyd; de var å se til som løver, og de var snare som rådyr på fjellene.

⁹ Eser var den første, Obadja den annen, Eliab den tredje,

¹⁰ Mismanna den fjerde, Jirmeja den femte,

¹¹ Attai den sjette, Eliel den syvende,

¹² Johanan den åttende, Elsabad den niende,

¹³ Jirmeja den tiende, Makbannai den ellevte.

¹⁴ Disse hørte til Gads barn og var høvedsmenn i hæren; den ringeste av dem var over hundre og den største over tusen.

¹⁵ Det var disse som gikk over Jordan i den første måned, da elven gikk over alle sine bredder, og som drev alle dalboerne på flukt både mot øst og mot vest.

¹⁶ Det kom også nogen av Benjamins og Judas barn til David, helt til fjellborgen.

¹⁷ David gikk ut til dem og tok til orde og sa til dem: Kommer I til mig med fred og vil hjelpe mig, da skal mitt hjerte høre eder til, og vi skal holde sammen; men kommer I for å forråde mig til mine fiender, skjønt det ingen urett er i mine hender, da se vare fedres Gud dertil og straffe det!

¹⁸ Da kom Ånden over Amasai, høvedsmannen for de tretti, og han sa: Dine er vi, David, og med dig holder vi fred, du Isais sønn! Fred være med dig, og fred være med dine hjelpere! For din Gud hjelper dig. Da tok David imot dem og satte dem til høvedsmenn for sin krigerflokk.

¹⁹ Av Manasse gikk nogen over til David da han sammen med filistrene drog ut i strid mot Saul, uten at han dog kom til å hjelpe dem; for filistrenes høvdinger hadde holdt råd og så sendt ham bort, idet de sa: Det vil koste oss våre hoder, om han nu går over til sin herre Saul.

²⁰ Da han så drog til Siklag, gikk nogen av Manasse over til ham; det var Adna og Josabad og Jedial og Mikael og Josabad og Elihu og Silletai, høvedsmennene for de tusener som hørte til Manasse.

²¹ Disse hjalp David mot røverflokken; for de var alle djerve stridsmenn, og de blev høvedsmenn i hæren.

²² For dag efter dag kom det folk til David for å hjelpe ham, inntil det blev til en stor hær, som en Guds hær.

²³ Dette er tallet på de krigsvæbnede flokker som kom til David i Hebron for å føre Sauls kongedømme over til ham efter Herrens ord:

²⁴ Judas barn som bar skjold og spyd, seks tusen og åtte hundre, væbnet til strid;

²⁵ av Simeons barn djerve krigsvante stridsmenn, syv tusen og ett hundre;

²⁶ av Levis barn fire tusen og seks hundre,

²⁷ og dessuten Jojada, høvdingen for Arons ætt, og med ham tre tusen og syv hundre,

²⁸ og likeså Sadok, en ung djerv stridsmann med sin familie, to og tyve høvedsmenn;

²⁹ og av Benjamins barn, Sauls stammefrender, tre tusen; for inntil den tid hadde den største del av dem holdt sig til Sauls hus;

³⁰ og av Efra'ims barn tyve tusen og åtte hundre, djerve stridsmenn, navnkundige menn i sine familier;

³¹ og av den halve Manasse stamme atten tusen navngitte menn, som var utvalgt til å dra avsted og gjøre David til konge;

³² og av Issakars barn menn som forstod sig på tidene, så de visste hvad Israel hadde å gjøre; deres høvedsmenn var to hundre, og alle deres stammefrender rettet sig efter deres ord;

³³ av Sebulon menn som drog ut i strid og var rustet til krig med alle slags krigsvåben, femti tusen; de fylket sig til slag med hjerter uten svik;

³⁴ og av Naftaii tusen høvedsmenn og med dem syv og tretti tusen mann med skjold og spyd;

³⁵ og av danittene menn som var rustet til krig, åtte og tyve tusen og seks hundre;

³⁶ og av Aser menn som drog ut i strid for å fylke sig til slag, firti tusen;

³⁷ og fra hin side Jordan, av rubenittene og gadittene og den halve Manasse stamme, menn som var rustet med alle slags krigsvåben, hundre og tyve tusen.

³⁸ Alle disse krigsmenn kom i ordnet fylking til Hebron med opriktig hjerte for å gjøre David til konge over hele Israel; også hele resten av Israel var enig om å gjøre David til konge.

³⁹ Og de var der hos David i tre dager og åt og drakk; for deres landsmenn hadde laget til måltid for dem.

⁴⁰ Også de som bodde dem nærmest, like til Issakar og Sebulon og Naftali, kom med mat på asener og kameler og mulesler og okser: mel, fikenkaker og rosinkaker og vin og olje og storfe og småfe i mengde; for det var glede i Israel.

13 La broderkjærligheten bli ved!

² Glem ikke gjestfrihet! for ved den har nogen uten å vite det hatt engler til gjester.

³ Kom fangene i hu som deres medfanger, dem som lider ondt, siden I og selv er i legemet!

⁴ Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ektesengen usmittet! for horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.

⁵ Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøies med det I har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe dig og ingenlunde forlate dig,

⁶ så vi kan si med fritt mot: Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte; hvad kan et menneske gjøre mig?

⁷ Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro!

⁸ Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid.

⁹ La eder ikke føre på avveie ved mange forskjellige og fremmede lærdommer! for det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har gagnet dem som gav sig av dermed.

¹⁰ Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet;

¹¹ for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes op utenfor leiren;

¹² derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunde hellige folket.

¹³ La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!

¹⁴ for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.

¹⁵ La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er: frukt av leber som lover hans navn!

¹⁶ Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud.

¹⁷ Lyd eders veiledere og rett eder efter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.

¹⁸ Bed for oss! for vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett frem i alle stykker.

¹⁹ Og jeg ber eder dess mere å gjøre dette forat jeg dess snarere må bli gitt eder tilbake.

²⁰ Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, op fra de døde,

²¹ han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus; ham være æren i all evighet! Amen.

²² Jeg ber eder, brødre, ta dette formaningens ord vel op; for jeg har skrevet til eder i korthet.

²³ Vit at vår bror Timoteus er gitt fri; sammen med ham vil jeg se eder, om han kommer snart.

²⁴ Hils alle eders veiledere og alle de hellige! De fra Italia hilser eder.

²⁵ Nåden være med eder alle!

7 Dette syn lot Herren, Israels Gud, mig se: Det var en som skapte gresshopper, da håen begynte å skyte op; det var håen efter kongens slått.

² Og da de vel hadde ett op alle urter i landet, da sa jeg: Herre, Israels Gud, tilgi! Hvorledes skal Jakob kunne bli i live, han som er så liten?

³ Da angret Herren det. Det skal ikke skje, sa Herren.

⁴ Så lot Herren, Israels Gud, mig se dette syn: Herren, Israels Gud, kalte på ilden til straff, og den fortærte det store vanndyp, og den holdt på å fortære hans arvelodd.

⁵ Da sa jeg: Herre, Israels Gud, hold op! Hvorledes skal Jakob kunne bli i live, han som er så liten?

⁶ Da angret Herren det. Heller ikke det skal skje, sa Herren, Israels Gud.

⁷ Så lot han mig se dette syn: Herren stod på en loddrett mur, og i hånden hadde han et blylodd.

⁸ Og Herren sa til mig: Hvad ser du, Amos? Jeg svarte: Et blylodd. Da sa Herren: Se, jeg vil bruke et blylodd iblandt mitt folk Israel; jeg vil ikke lenger bære over med dets synd.

⁹ Isaks offerhauger skal ødelegges, og Israels helligdommer synke i grus, og jeg vil reise mig med sverdet mot Jeroboams hus.

¹⁰ Da sendte Amasja, presten i Betel, bud til Jeroboam, Israels konge, og lot si: Amos har fått i stand en sammensvergelse mot dig midt i Israels hus; landet kan ikke tåle alt det han sier.

¹¹ For så har Amos sagt: Jeroboam skal dø for sverdet, og Israel skal bli bortført fra sitt land.

¹² Og Amasja sa til Amos: Gå din vei, du seer, fly til Juda land og et ditt brød der; der kan du være profet!

¹³ Men i Betel skal du ikke mere holde på å profetere; for det er en kongelig helligdom og et rikstempel.

¹⁴ Da svarte Amos Amasja således: Jeg er ikke nogen profet, heller ikke disippel av nogen profet; jeg er bare en fehyrde, som sanker frukten av morbærtreet.

¹⁵ Men Herren tok mig fra hjorden, og Herren sa til mig: Gå og vær profet for mitt folk Israel!

¹⁶ Så hør nu Herrens ord! Du sier: Du skal ikke profetere mot Israel og ikke tale mot Isaks hus.

¹⁷ Derfor sier Herren så: Din hustru skal drive hor i byen, og dine sønner og døtre skal falle for sverdet, og din jord skal deles med målesnor, og du selv skal dø i et urent land, og Israel skal bli bortført fra sitt land.

2 Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulde innskrives i manntall.

² Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria.

³ Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by.

⁴ Men også Josef drog op fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt,

⁵ for å la sig innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig.

⁶ Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde.

⁷ Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rum for dem i herberget.

⁸ Og det var nogen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.

⁹ Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de blev meget forferdet.

¹⁰ Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket!

¹¹ Eder er idag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.

¹² Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe.

¹³ Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:

¹⁴ Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!

¹⁵ Og det skjedde da englene var faret fra dem op til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nu gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss!

¹⁶ Og de skyndte sig og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben;

¹⁷ og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn.

¹⁸ Og alle som hørte det, undret sig over det som blev dem sagt av hyrdene;

¹⁹ men Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.

²⁰ Og hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, således som det var blitt sagt dem.

²¹ Og da åtte dager var til ende, og han skulde omskjæres, blev han kalt Jesus, det navn som engelen hadde nevnt før han blev undfanget i mors liv.

²² Og da deres renselses-dager efter Mose lov var til ende, førte de ham op til Jerusalem for å stille ham frem for Herren -

²³ som det er skrevet i Herrens lov: Alt mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren -

²⁴ og for å gi offer, efter det som er sagt i Herrens lov, et par turtelduer eller to due-unger.

²⁵ Og se, det var en mann i Jerusalem ved navn Simeon, og denne mann var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst; og den Hellige Ånd var over ham,

²⁶ og det var åpenbaret ham av den Hellige Ånd at han ikke skulde se døden før han hadde sett Herrens salvede.

²⁷ Han kom, drevet av Ånden, inn i templet, og da foreldrene førte barnet Jesus inn for å gjøre med ham som skikk var efter loven,

²⁸ da tok han ham på sine armer og lovet Gud og sa:

²⁹ Herre! nu lar du din tjener fare herfra i fred, efter ditt ord;

³⁰ for mine øine har sett din frelse,

³¹ som du har beredt for alle folks åsyn,

³² et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.

³³ Og hans far og hans mor undret sig over det som blev talt om ham.

³⁴ Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor Maria: Se, denne er satt til fall og opreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt;

³⁵ men også din sjel skal et sverd gjennemstinge, forat mange hjerters tanker skal bli åpenbaret.

³⁶ Og der var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme; hun var kommet langt ut i årene, hadde levd med sin mann i syv år efter sin jomfrustand,

³⁷ og nu for sig selv som enke inntil en alder av fire og åtti år; hun vek aldri fra templet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag.

³⁸ Og hun trådte til i samme stund og priste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.

³⁹ Og da de hadde fullført alt efter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret.

⁴⁰ Men barnet vokste og blev sterkt og fullt av visdom, og Guds velbehag var over ham.

⁴¹ Og hans foreldre drog hvert år til Jerusalem til påskefesten.

⁴² Og da han var tolv år gammel, drog de der op, som det var skikk på høitiden;

⁴³ og da de hadde vært der de dager til ende, og de vendte hjem igjen, blev barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og hans foreldre visste ikke om det.

⁴⁴ Men da de trodde at han var i reisefølget, kom de en dags reise frem, og lette efter ham blandt slektninger og kjenninger;

⁴⁵ og da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette efter ham.

⁴⁶ Og det skjedde tre dager derefter, da fant de ham i templet; der satt han midt iblandt lærerne og hørte på dem og spurte dem,

⁴⁷ og alle som hørte ham, var ute av sig selv av forundring over hans forstand og svar.

⁴⁸ Og da de så ham, blev de forferdet, og hans mor sa til ham: Barn! hvorfor gjorde du oss dette? Se, din far og jeg har lett efter dig med smerte.

⁴⁹ Og han sa til dem: Hvorfor lette I efter mig? Visste I ikke at jeg må være i min Faders hus?

⁵⁰ Men de forstod ikke det ord han talte til dem.

⁵¹ Og han gikk ned med dem og kom til Nasaret og var dem lydig. Og hans mor gjemte alle disse ord i sitt hjerte.

⁵² Og Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.