M’Cheyne Bible Reading Plan
7 Og dette er loven om skyldofferet: Det er høihellig.
2 På det sted hvor brennofferet slaktes, skal skyldofferet slaktes, og dets blod skal sprenges rundt om på alteret.
3 Og alt fettet skal ofres, både halen og fettet som dekker innvollene,
4 og begge nyrene med det fett som er på dem, ved lendene, og den store leverlapp; den skal tas ut sammen med nyrene.
5 Og presten skal brenne det på alteret som ildoffer til Herren; det er et skyldoffer.
6 Alt mannkjønn blandt prestene kan ete det; på et hellig sted skal det etes; det er høihellig.
7 Med skyldofferet skal det være likesom med syndofferet; det gjelder én lov for begge; den prest som gjør soning med det, ham skal det tilhøre.
8 Når en prest ofrer brennoffer for nogen, så skal huden av det brennoffer han har ofret, tilhøre den samme prest.
9 Og ethvert matoffer som bakes i ovn, eller som stekes i panne eller på helle, skal tilhøre den prest som ofrer det.
10 Og ethvert matoffer som er blandet med olje, eller som er tørt, skal høre alle Arons sønner til, den ene som den andre.
11 Og dette er loven om takkofferet som ofres til Herren:
12 Dersom nogen ofrer det til lovprisning, så skal han foruten slaktofferet som bæres frem til lovprisning, ofre usyrede kaker med olje i og usyrede brødleiver smurt med olje, og fint mel knadd til kaker med olje i.
13 Dette er den offergave han skal bære frem foruten det slaktoffer som bæres frem til takk og lovprisning, og dessuten syrede kaker.
14 Av dette offer skal han bære frem én kake av hvert slag som gave til Herren; det skal tilhøre presten som sprenger takkofferets blod på alteret.
15 Kjøttet av et takkoffer som bæres frem til lovprisning, skal etes på den dag det ofres; intet av det skal bli liggende til om morgenen.
16 Dersom nogens slaktoffer er et lovet offer eller et frivillig offer, skal det etes på den dag det ofres; men det som levnes, kan etes den næste dag.
17 Men hvad som enda blir tilovers av slaktofferets kjøtt, skal på den tredje dag brennes op med ild.
18 Om nogen på den tredje dag eter av takkofferets kjøtt, da har Herren ikke velbehag i offeret; det skal ikke regnes den som ofret det, til gode, det skal være en vederstyggelighet, og den som eter av det, gjør en misgjerning som han kommer til å bøte for.
19 Kjøtt[a] som kommer nær noget urent, skal ikke etes, det skal brennes op med ild; ellers kan alle som er rene, ete av kjøttet.
20 Men den som eter kjøtt av Herrens takkoffer mens det er noget urent på ham, han skal utryddes av sitt folk.
21 Og når nogen rører ved noget urent, enten det er et menneskes urenhet eller et urent dyr eller noget annet urent og vederstyggelig, og så eter av kjøttet av Herrens takkoffer, da skal han utryddes av sitt folk.
22 Og Herren talte til Moses og sa:
23 Tal til Israels barn og si: I skal ikke ete fett av okse eller får eller gjet.
24 Fettet av et selvdødt dyr eller av et sønderrevet dyr kan brukes til alle slags arbeid; men ete det må I ikke;
25 for hver den som eter fettet av noget dyr som det ofres ildoffer av til Herren, han skal utryddes av sitt folk.
26 Og blod skal I ikke ete, hverken av fugl eller fe, hvor I så bor.
27 Enhver som nogensinne eter blod, han skal utryddes av sitt folk.
28 Og Herren talte til Moses og sa:
29 Tal til Israels barn og si: Den som ofrer sitt takke-slaktoffer til Herren, han skal bære frem for Herren sin offergave av sitt takke-slaktoffer.
30 Med egne hender skal han bære frem Herrens ildoffer; både fettet og brystet skal han bære frem, og brystet skal svinges for Herrens åsyn.
31 Og presten skal brenne fettet på alteret; men brystet skal høre Aron og hans sønner til.
32 Og det høire lår skal I gi presten som gave av eders takkoffer.
33 Den av Arons sønner som ofrer takkoffer-blodet og fettet, han skal ha det høire lår som sin del;
34 for svinge-brystet og løfte-låret har jeg tatt fra Israels barn av deres takke-slaktoffer og gitt til Aron, presten, og til hans sønner som en evig rettighet de kan kreve av Israels barn.
35 Dette er Arons del og hans sønners del av Herrens ildoffer, som gis dem på den dag de føres frem for å tjene Herren som prester,
36 den del som Herren befalte skulde gis dem av Israels barn på den dag de salves, en evig rettighet, fra slekt til slekt.
37 Dette er loven om brennofferet, om matofferet og om syndofferet og om skyldofferet og om innvielsesofferet og om takkofferet,
38 den som Herren gav Moses på Sinai berg den dag han bød Israels barn å ofre Herren sine offer i Sinai ørken.
7 En sjiggajon[a] av David, som han sang for Herren på grunn av benjaminitten Kus' ord.
2 Herre min Gud! Til dig setter jeg min lit; frels mig fra alle mine forfølgere og redd mig,
3 forat ikke fienden skal sønderrive min sjel som en løve, sønderbryte, og det er ingen som redder!
4 Herre min Gud! Dersom jeg har gjort dette, dersom det er urett i mine hender,
5 dersom jeg har gjengjeldt den med ondt som holdt fred med mig, eller plyndret den som var min fiende uten årsak,
6 så la fienden forfølge min sjel og innhente den og trå mitt liv til jorden og legge min ære[b] i støvet. Sela.
7 Stå op, Herre, i din vrede, reis dig mot mine fienders rasen og våkn op til min hjelp! Du har jo påbudt dom.
8 Og la folkeslagenes forsamling omringe dig, og vend tilbake over den til det høie!
9 Herren holder dom over folkene; døm mig, Herre, efter min rettferdighet og efter min uskyld, som er hos mig!
10 La dog de ugudeliges ondskap få ende og den rettferdige stå fast! Du er jo den som prøver hjerter og nyrer, en rettferdig Gud.
11 Mitt skjold er hos Gud, som frelser de opriktige av hjertet.
12 Gud er en rettferdig dommer, og en Gud som vredes hver dag.
13 Dersom han[c] ikke vender om, så hvesser han[d] sitt sverd, spenner sin bue og gjør den ferdig
14 og legger drepende våben til rette imot ham; sine piler gjør han brennende.
15 Se, han[e] er i ferd med å føde misgjerning; han er fruktsommelig med ulykke og føder løgn.
16 En grav har han gravd og hulet den ut; men han faller i den grav han arbeidet på.
17 Den ulykke han gikk og tenkte på, faller tilbake på hans hode, og over hans egen isse kommer den vold han hadde i sinne.
18 Jeg vil prise Herren efter hans rettferdighet og lovsynge Herrens, den Høiestes navn.
8 Til sangmesteren, efter Gittit[f]; en salme av David.
2 Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen!
3 Av barns og diebarns munn har du grunnfestet en makt for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige.
4 Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort,
5 hvad er da et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham!
6 Og du gjorde ham lite ringere enn Gud, og med ære og herlighet kronte du ham.
7 Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter,
8 får og okser, alle tilsammen, ja også markens dyr,
9 himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier.
10 Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden!
22 Et godt navn er mere verdt enn stor rikdom; å være godt likt er bedre enn sølv og gull.
2 Rik og fattig møtes; Herren har skapt dem begge.
3 Den kloke ser ulykken og skjuler sig, men de uerfarne går videre og må bøte.
4 Lønn for saktmodighet og gudsfrykt er rikdom og ære og liv.
5 Torner og snarer er der på den falskes vei; den som varer sitt liv, holder sig borte fra dem.
6 Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.
7 Den rike hersker over de fattige, og låntageren blir långiverens træl.
8 Den som sår urett, skal høste ondt, og med hans vredes ris skal det være forbi.
9 Den som har et godt hjerte, blir velsignet fordi han gav den fattige av sitt brød.
10 Jag spotteren bort! Så går tretten med, og kiv og skam hører op.
11 Den som elsker hjertets renhet, og hvis tale er tekkelig, han har kongen til venn.
12 Herrens øine verner den forstandige, men han gjør den troløses ord til intet.
13 Den late sier: Det er en løve der ute, jeg kunde bli drept midt på gaten.
14 Fremmed kvinnes munn er en dyp grav; den Herren er vred på, faller i den.
15 Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.
16 Å undertrykke den fattige tjener bare til å øke hans gods; å gi til den rike volder ham bare tap.
17 Bøi ditt øre til og hør på vismenns ord og vend ditt hjerte til min kunnskap!
18 For det er godt at du bevarer dem i ditt indre, og at de alle henger fast ved dine leber.
19 Forat du skal sette din lit til Herren, lærer jeg dig idag, nettop dig.
20 Har jeg ikke skrevet for dig kjernesprog med råd og kunnskap
21 for å kunngjøre dig det som rett er, sannhets ord, så du kan svare dem som sender dig, med sanne ord?
22 Røv ikke fra en fattig, fordi han er fattig, og tred ikke armingen ned i byporten[a]!
23 For Herren skal føre deres sak, og han skal ta deres liv som tar noget fra dem.
24 Hold dig ikke til venns med en som er snar til vrede, og gi dig ikke i lag med en hastig mann,
25 forat du ikke skal lære dig til å gå på hans veier og få satt en snare for ditt liv!
26 Vær ikke blandt dem som gir håndslag, dem som borger for gjeld!
27 Når du intet har å betale med, hvorfor skal de da ta din seng bort under dig?
28 Flytt ikke det gamle grenseskjell som dine fedre har satt!
29 Ser du en mann som er duelig i sin gjerning - han kan komme til å tjene konger; han kommer ikke til å tjene småfolk.
1 Paulus og Silvanus og Timoteus - til tessalonikernes menighet i Gud Fader og den Herre Jesus Kristus: Nåde være med eder og fred!
2 Vi takker alltid Gud for eder alle når vi kommer eder i hu i våre bønner,
3 idet vi uavlatelig minnes eders virksomhet i troen og arbeid i kjærligheten og tålmod i håpet på vår Herre Jesus Kristus for vår Guds og Faders åsyn,
4 da vi er visse på at I er utvalgt, brødre, I som er elsket av Gud.
5 For vårt evangelium kom ikke til eder bare i ord, men og i kraft og i den Hellige Ånd og i stor fullvisshet, likesom I jo vet hvorledes vi var iblandt eder for eders skyld,
6 og I blev efterfølgere av oss og av Herren, idet I tok imot ordet under megen trengsel med glede i den Hellige Ånd,
7 så I er blitt et forbillede for alle de troende i Makedonia og Akaia.
8 For fra eder har Herrens ord lydt ut; ikke bare i Makedonia og Akaia, men allesteds er eders tro på Gud kommet ut, så vi ikke trenger til å tale noget om det;
9 for selv forteller de om oss hvad inngang vi fikk hos eder, og hvorledes I vendte eder til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud
10 og vente på hans Sønn fra himlene som han opvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede.