The Daily Audio Bible

4 Så gjorde han et alter av kobber, som var tyve alen langt og tyve alen bredt og ti alen høit.

² Og han gjorde det støpte hav; det var ti alen fra den ene rand til den andre og var aldeles rundt; det var fem alen høit, og en snor på tretti alen nådde rundt om det.

³ Nedenfor dets rand var der billeder av okser rundt omkring; de gikk rundt omkring havet, ti på hver alen; det var to rader med okser, og de var støpt i ett med havet.

⁴ Havet stod på tolv okser; tre vendte mot nord, tre vendte mot vest, tre vendte mot syd, og tre vendte mot øst; havet hvilte på dem, og deres bakkropper vendte alle innefter.

⁵ Kummens tykkelse var en håndsbredd, og dens rand var som randen på et beger, lik en liljeblomst; den tok mange bat - tre tusen bat rummet den.

⁶ Så gjorde han ti vaskekar og satte fem på høire side og fem på venstre side; i dem skylte de det som hørte til brennofferet, men havet hadde prestene til å vaske sig i.

⁷ Videre gjorde han ti gull-lysestaker efter den foreskrevne form og satte dem i det Hellige, fem på høire og fem på venstre side.

⁸ Og han gjorde ti bord og satte dem i det Hellige, fem på høire og fem på venstre side, og han gjorde hundre skåler av gull.

⁹ Så bygget han prestenes forgård og den store gård og dører til gården, og dørene klædde han med kobber.

¹⁰ Havet satte han på høire side av huset, mot sydøst.

¹¹ Huram gjorde askebøttene og ildskuffene og skålene til å sprenge blod med. Så var Huram ferdig med det arbeid han gjorde for kong Salomo i Guds hus; det var:

¹² to søiler og de to skåler og søilehoder på toppen av søilene og de to nettverk til å dekke de to skåler på søilehodene på toppen av søilene,

¹³ og de fire hundre granatepler til de to nettverk - to rader granatepler til hvert nettverk - til å dekke de to skåler på søilehodene ovenpå søilene;

¹⁴ og han gjorde fotstykkene og karene på fotstykkene,

¹⁵ havet og de tolv okser under det;

¹⁶ Og askebøttene og ildskuffene og gaflene og alt det som hørte til, gjorde Huram, mesteren som kong Salomo hadde i sin tjeneste, for ham til Herrens hus; det var av blankt kobber.

¹⁷ Det var på Jordan-sletten kongen lot dem støpe, i lerjorden mellem Sukkot og Seredata.

¹⁸ Salomo gjorde alle disse saker i stor mengde; for kobberets vekt blev ikke undersøkt.

¹⁹ Salomo gjorde også alle de ting som skulde være i Guds hus: gullalteret og bordene som skuebrødene skulde ligge på,

²⁰ og lysestakene med sine lamper, som skulde tendes på foreskrevet måte, foran koret - de var av fint gull -

²¹ og blomstene på dem og lampene og lysesaksene av gull - av det reneste gull -

²² og knivene og skålene til å sprenge blod med og røkelseskålene og fyrfatene, alt av fint gull; og i inngangene til huset var både de indre dører som førte til det Aller-helligste, og de dører som førte til det Hellige, gjort av gull.

5 Da nu alt det arbeid var ferdig som Salomo lot gjøre for Herrens hus, lot han bære inn der de ting som hans far David hadde helliget til Herren; både sølvet og gullet og alle karene la han ned i skattkammerne i Guds hus.

² Så kalte Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for Israels barns familier, sammen til Jerusalem for å føre Herrens pakts-ark op fra Davids stad, det er Sion.

³ Og alle Israels menn samlet sig hos kongen på festen i den syvende måned.

⁴ Da nu alle Israels eldste var kommet, løftet levittene arken op.

⁵ Og de bar arken op og sammenkomstens telt og alle de hellige redskaper som var i teltet; det var de levittiske prester som bar dem op.

⁶ Og kong Salomo og hele Israels menighet, som hadde samlet sig hos ham, stod foran arken, og de ofret småfe og storfe i slik mengde at de ikke kunde telles eller regnes.

⁷ Prestene bar Herrens pakts-ark inn på dens plass i husets kor, i det Aller-helligste, under kjerubenes vinger.

⁸ For kjerubene bredte sine vinger ut over det sted hvor arken stod, så at kjerubene ovenfra dekket både over arken og dens stenger.

⁹ Stengene var så lange at deres ender, som stod frem fra arken, kunde sees foran koret, men ikke utenfor. Og der har den vært til denne dag.

¹⁰ Det var intet i arken uten de to tavler som Moses hadde lagt ned i den ved Horeb, dengang Herren gjorde pakt med Israels barn da de drog ut av Egypten.

¹¹ Så skjedde det, at da prestene gikk ut av helligdommen - for alle de prester som var der, hadde helliget sig, så det ikke var mulig å iaktta skiftene -

¹² og da alle de levittiske sangere, både Asaf, Heman, Jedutun og deres sønner og deres brødre stod i hvite bomullsklær med cymbler og harper og citarer på østsiden av alteret, og sammen med dem hundre og tyve prester som blåste i trompeter,

¹³ og da trompetblåserne og sangerne alle som en og på en gang stemte i for å love og prise Herren, og de lot trompetene og cymblene og de andre musikkinstrumenter klinge og lovet Herren, fordi han er god, og hans miskunnhet varer evindelig - da blev huset - Herrens hus - fylt av en sky.

¹⁴ Og for skyens skyld kunde prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for Herrens herlighet fylte Guds hus.

6 Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet;

² og nu har jeg bygget et hus til bolig for dig, et sted hvor du kan bo til evig tid.

³ Så vendte kongen sig om og velsignet hele Israels menighet, mens hele Israels menighet stod.

⁴ Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som med sin munn talte med David, min far, og med sin hånd har opfylt det han lovte da han sa:

⁵ Fra den dag jeg førte mitt folk ut av Egyptens land, har jeg ikke utvalgt nogen by blandt alle Israels stammer, så der skulde bygges et hus til bolig for mitt navn, heller ikke har jeg utvalgt nogen mann til å være fyrste over mitt folk Israel;

⁶ men jeg utvalgte Jerusalem til bolig for mitt navn, og jeg utvalgte David til å råde over mitt folk Israel.

⁷ Og David, min far, hadde i sinne å bygge et hus for Herrens, Israels Guds navn.

⁸ Men Herren sa til David, min far: At du har hatt i sinne å bygge et hus for mitt navn, det har du gjort vel i;

⁹ men du skal ikke bygge huset; din sønn som skal utgå av dine lender, han skal bygge huset for mitt navn.

¹⁰ Og Herren opfylte det ord han hadde talt, og jeg er trådt i min far Davids sted og har tatt sete på Israels trone, således som Herren hadde sagt, og jeg har bygget huset for Herrens, Israels Guds navn.

¹¹ Og der har jeg satt arken, hvori Herrens pakt er, den pakt som han gjorde med Israels barn.

7 Eller vet I ikke, brødre - jeg taler jo til slike som kjenner loven - at loven hersker over mennesket så lenge det lever?

² Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen.

³ Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.

⁴ Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, forat I skulde høre en annen til, ham som er opstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.

⁵ For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden;

⁶ men nu er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.

⁷ Hvad skal vi da si? er loven synd? Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven; for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.

⁸ Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i mig; for uten lov er synden død.

⁹ Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, blev synden levende igjen,

¹⁰ jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det blev funnet å være mig til død;

¹¹ for synden tok anledning av budet og dåret og drepte mig ved det.

¹² Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.

¹³ Er da det som er godt, blitt mig til død? Langt derifra! men det var synden, forat den skulde vise sig som synd, idet den voldte mig døden ved det som er godt - forat synden skulde bli overvettes syndig ved budet.

17 En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!

² La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!

³ Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.

⁴ Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.

⁵ Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.

⁶ Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!

⁷ Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!

⁸ Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge

⁹ for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!

¹⁰ Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.

¹¹ Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.

¹² Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.

¹³ Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,

¹⁴ fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.

¹⁵ Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.

²² Et menneskes miskunnhet er hans glede, og en fattig er lykkeligere enn en stormann som lyver.

²³ Herrens frykt fører til liv, og mett får en gå til hvile uten å bli hjemsøkt med ulykke.