The Daily Audio Bible
Today's audio is from the CSB. Switch to the CSB to read along with the audio.
11 Så kom hele Israel sammen hos David i Hebron og sa: Vi er jo av samme kjød og blod som du.
2 Allerede for lenge siden, ennu mens Saul var konge, var det du som førte Israel ut og inn, og Herren din Gud sa til dig: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over mitt folk Israel.
3 Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn; og de salvet David til konge over Israel efter Herrens ord ved Samuel.
4 Så drog David og hele Israel til Jerusalem, det er Jebus; der bodde jebusittene, landets [oprinnelige] innbyggere.
5 Og innbyggerne i Jebus sa til David: Du kommer aldri inn her. Men David inntok Sions borg - det er Davids stad.
6 Og David sa: Den som først slår jebusittene, skal bli høvding og fører. Og Joab, Serujas sønn, steg først op og blev høvding.
7 David tok sin bolig i borgen; derfor kaltes den Davids stad.
8 Og han bygget byen rundt omkring, fra Millo og rundt omkring, og Joab bygget resten av byen op igjen.
9 David blev større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham.
10 Dette er de ypperste blandt Davids helter, som sammen med hele Israel kraftig støtet ham i hans kongedømme for å gjøre ham til konge efter Herrens ord om Israel.
11 Dette er Davids helter, så mange de var: Jasobam, Hakmonis sønn, høvedsmann for drabantene; han svang sitt spyd over tre hundre falne på en gang.
12 Efter ham kom Eleasar, sønn av ahohitten Dodo; han var en av de tre helter.
13 Han var med David i Pas-Dammim da filistrene hadde samlet sig der til strid. Der var et jorde som var fullt av bygg, og da folket flyktet for filistrene,
14 stilte de sig midt på jordet og berget det og slo filistrene; og Herren gav dem en stor seier.
15 Engang drog tre av de tretti høvdinger ned efter berget til David, som var i hulen ved Adullam. Filistrenes hær lå da i leir i Refa'im dalen.
16 David var dengang selv i borgen, og filistrenes forpost var i Betlehem.
17 Så kom det en brå lyst over David, og han sa: Hvem lar mig få vann å drikke av den brønn som er ved porten i Betlehem?
18 Da brøt de tre sig igjennem filistrenes leir og øste vann op av brønnen ved Betlehems port og tok det med sig og kom til David med det; men David vilde ikke drikke det - han øste det ut for Herren.
19 Og han sa: Min Gud, la det være langt fra mig å gjøre dette! Skulde jeg drikke disse menns blod, som har satt sitt liv i fare? For med fare for sitt liv har de båret det hit. Og han vilde ikke drikke det. Dette gjorde de tre helter.
20 Så var det Absai, bror til Joab; han var fører for de tre. Han svang sitt spyd over tre hundre falne; og han hadde et navn blandt de tre.
21 Fremfor de tre var han dobbelt æret og blev deres høvding; men til de tre nådde han ikke op.
22 Så var det Benaja, sønn av Jojada, som var sønn av en djerv seierrik stridsmann fra Kabse'el; han slo Moabs to løvehelter. En dag det hadde snedd, steg han ned i en brønn og slo en løve ihjel.
23 Likeledes slo han ihjel en egypter, en mann som var fem alen lang; egypteren hadde et spyd som en veverstang i hånden; men han gikk ned mot ham med sin stav og rev spydet ut av hånden på egypteren og drepte ham med hans eget spyd.
24 Dette gjorde Benaja, Jojadas sønn; han hadde et navn blandt de tre helter.
25 Fremfor de tretti var han æret, men til de tre nådde han ikke op. David gav ham plass blandt sine fortrolige rådgivere.
26 De djerveste i hæren var: Asael, bror til Joab; Elhanan, Dodos sønn, fra Betlehem;
27 haroritten Sammot; pelonitten Heles;
28 teko'itten Ira, sønn av Ikkes; anatotitten Abieser;
29 husatitten Sibbekai; ahohitten Ilai;
30 netofatitten Maharai; netofatitten Heled, sønn av Ba'ana;
31 Itai, Ribais sønn, fra Gibea i Benjamins stamme; piratonitten Benaja;
32 Hurai fra Ga'as-dalene; arbatitten Abiel;
33 baharumitten Asmavet; sa'albonitten Eljahba;
34 gisonitten Bene-Hasem; hararitten Jonatan, sønn av Sage;
35 hararitten Akiam, sønn av Sakar; Elifal, sønn av Ur;
36 mekeratitten Hefer; pelonitten Akia;
37 karmelitten Hesro; Na'arai, sønn av Esbai;
38 Joel, bror til Natan; Mibhar, sønn av Hagri;
39 ammonitten Selek; berotitten Nahrai, Joabs, Serujas sønns våbensvenn;
40 jitritten Ira; jitritten Gareb;
41 hetitten Uria; Sabad, sønn av Ahlai;
42 rubenitten Adina, sønn av Sisa, overhode for rubenittene, og foruten ham tretti;
43 Hanan, sønn av Ma'aka, og mitnitten Josafat;
44 asteratitten Ussia; Sama og Je'uel, sønner av aroeritten Hotam;
45 Jediael, sønn av Simri, og hans bror Joha, tisitten;
46 Eliel Hammahavim og Jeribai og Josavja, sønner av Elna'am, og moabitten Jitma;
47 Eliel og Obed og Ja'asiel Hammesobaja.
12 Dette er de som kom til David i Siklag mens han ennu måtte holde sig der av frykt for Saul, Kis' sønn. De hørte til de helter som hjalp ham i krigen;
2 de var væbnet med bue og opøvd i å slynge stener og skyte piler med buen, både med høire og venstre hånd; de hørte til Sauls stammefrender, til benjaminittene.
3 Det var Akieser, den øverste av dem, og Joas, sønner av gibeatitten Sema'a, og Jesuel og Pelet, sønner av Asmavet, og Beraka og anatotitten Jehu
4 og gibeonitten Jismaja, en av de tretti helter og høvding over de tretti, og Jirmeja og Jahasiel og Johanan og gederatitten Josabad,
5 Elusai og Jerimot og Bealja og Semarja og harusitten Sefatja,
6 koharittene Elkana og Jissija og Asarel og Joeser og Jasobam,
7 og Joela og Sebadja, sønner av Jeroham, fra Gedor.
8 Og av gadittene gikk nogen over til David i fjellborgen i ørkenen, djerve helter, krigsvante stridsmenn væbnet med skjold og spyd; de var å se til som løver, og de var snare som rådyr på fjellene.
9 Eser var den første, Obadja den annen, Eliab den tredje,
10 Mismanna den fjerde, Jirmeja den femte,
11 Attai den sjette, Eliel den syvende,
12 Johanan den åttende, Elsabad den niende,
13 Jirmeja den tiende, Makbannai den ellevte.
14 Disse hørte til Gads barn og var høvedsmenn i hæren; den ringeste av dem var over hundre og den største over tusen.
15 Det var disse som gikk over Jordan i den første måned, da elven gikk over alle sine bredder, og som drev alle dalboerne på flukt både mot øst og mot vest.
16 Det kom også nogen av Benjamins og Judas barn til David, helt til fjellborgen.
17 David gikk ut til dem og tok til orde og sa til dem: Kommer I til mig med fred og vil hjelpe mig, da skal mitt hjerte høre eder til, og vi skal holde sammen; men kommer I for å forråde mig til mine fiender, skjønt det ingen urett er i mine hender, da se vare fedres Gud dertil og straffe det!
18 Da kom Ånden over Amasai, høvedsmannen for de tretti, og han sa: Dine er vi, David, og med dig holder vi fred, du Isais sønn! Fred være med dig, og fred være med dine hjelpere! For din Gud hjelper dig. Da tok David imot dem og satte dem til høvedsmenn for sin krigerflokk.
28 Da vi nu hadde berget oss, fikk vi vite at øen hette Malta.
2 De innfødte viste ikke liten menneskekjærlighet mot oss; de tendte op en ild og tok sig av oss alle sammen, da det hadde begynt å regne og var koldt.
3 Men da Paulus sanket sammen en hop tørre kvister og kastet dem på ilden, krøp en orm ut på grunn av heten og bet sig fast i hans hånd.
4 Da nu de innfødte så dyret henge ved hans hånd, sa de til hverandre: Dette menneske er visselig en morder, som den hevnende rettferdighet ikke gir lov til å leve, skjønt han er berget fra havet.
5 Han rystet da dyret av sig inn i ilden, og hadde intet mén av det;
6 men de ventet på at han skulde hovne eller falle død om med det samme. Da de nu ventet lenge, og så at han ikke hadde noget ondt av det, kom de på andre tanker, og sa at han var en gud.
7 Men nær ved dette sted hadde den første mann på øen, ved navn Publius, en gård; han tok imot oss og viste oss vennlig gjestfrihet i tre dager.
8 Og det traff sig så at Publius' far lå meget syk av feber og blodgang; Paulus gikk da inn til ham og bad og la hendene på ham og helbredet ham.
9 Men da dette hadde hendt, kom også de andre der på øen som hadde sykdommer, og blev helbredet.
10 De viste oss også stor ære, og da vi fór derfra, førte de ombord i skibet det vi kunde ha bruk for.
11 Da nu tre måneder var gått, fór vi derfra på et skib fra Aleksandria som hadde hatt vinterleie ved øen og hadde tvillingene til merke;
12 og vi løp inn til Syrakus og blev der i tre dager;
13 og efterat vi derfra hadde seilt rundt kysten, kom vi til Regium. Dagen efter blev det sønnenvind, så vi efter to dagers fart kom til Puteoli.
14 Der fant vi brødre, og de bad oss bli syv dager hos dem; og så kom vi til Rom.
15 Og da brødrene der fikk høre om oss, gikk de oss i møte derfra til Forum Appii og Tres Tabernæ; da Paulus så dem, takket han Gud og fattet mot.
16 Da vi nu var kommet til Rom, overgav høvedsmannen fangene til høvdingen for livvakten; men Paulus fikk lov til å bo for sig selv sammen med den stridsmann som holdt vakt over ham.
17 Og da tre dager var gått, skjedde det at han kalte sammen de første menn blandt jødene der i byen, og da de var kommet sammen, sa han til dem: Mine brødre! jeg som ikke har gjort noget imot vårt folk eller våre fedres skikker, blev fra Jerusalem av overgitt som fange i romernes hender;
18 da de hadde forhørt mig, vilde de late mig løs, fordi det ikke var nogen døds-sak mot mig.
19 Men da jødene satte sig imot det, blev jeg nødt til å innanke min sak for keiseren, men ikke som om jeg hadde noget klagemål imot mitt folk.
20 Av denne årsak har jeg da bedt eder hit for å få se eder og tale med eder; for det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenke.
21 De sa da til ham: Hverken har vi fått noget brev om dig fra Judea, heller ikke er nogen av brødrene kommet og har meldt eller sagt noget ondt om dig.
22 Men vi vil gjerne få høre av dig hvad du mener; for om denne sekt er det oss vitterlig at den allesteds finner motsigelse.
23 Efterat de da hadde avtalt en dag med ham, kom de i større mengde til ham i hans herberge; han la da ut for dem, idet han vidnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut av Mose lov og profetene, fra årle morgen til aften silde.
24 Og nogen blev overbevist ved det han sa, men andre var vantro.
25 De gikk da fra hverandre i uenighet, idet Paulus sa det ene ord: Rettelig talte den Hellige Ånd ved profeten Esaias til eders fedre da han sa:
26 Gå til dette folk og si: I skal høre og høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne;
27 for dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øine lukker de, forat de ikke skal se med øinene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende sig, så jeg kunde få læge dem.
28 Så være det eder da vitterlig at denne Guds frelse er blitt utsendt til hedningene; hos dem skal den også finne øre.
29 Og da han hadde sagt dette, gikk jødene bort og hadde et skarpt ordskifte innbyrdes.
30 Han blev da to fulle år i sitt leide herberge, og tok imot alle som kom til ham,
31 og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.
9 Til sangmesteren, efter Mutlabbén[a]; en salme av David.
2 Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger.
3 Jeg vil glede og fryde mig i dig, jeg vil lovsynge ditt navn, du Høieste,
4 fordi mine fiender viker tilbake, faller og omkommer for ditt åsyn.
5 For du har hjulpet mig til rett og dom, du har satt dig på tronen som rettferdig dommer.
6 Du har truet hedningene, tilintetgjort den ugudelige; deres navn har du utslettet evindelig og alltid.
7 Fiendenes boliger er helt ødelagt for all tid, og byene har du omstyrtet, deres minne er tilintetgjort.
8 Og Herren troner til evig tid, han har reist sin trone til dom,
9 og han dømmer jorderike med rettferdighet, han avsier dom over folkene med rettvishet.
10 Og Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider.
11 Og de som kjenner ditt navn, stoler på dig; for du har ikke forlatt dem som søker dig, Herre!
12 Lovsyng Herren, som bor på Sion, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!
19 Bedre er en fattig som vandrer i ustraffelighet, enn en mann med falske leber, som tillike er en dåre.
2 Også den som ikke bruker omtanke, går det ille, og den som er for snar på foten, treder feil.
3 Menneskets egen dårskap ødelegger hans vei, men i sitt hjerte vredes han på Herren.