Bible in 90 Days
22 Si ikke: Jeg vil gjengjelde med ondt! Bi på Herren, og han skal frelse dig!
23 To slags vektstener er en vederstyggelighet for Herren, og falsk vekt er noget ondt.
24 Herren styrer mannens skritt; hvorledes skulde et menneske skjønne sin vei?
25 Det er farlig for et menneske at han i tankeløshet vier[a] noget til Gud og først bakefter overveier sine løfter.
26 En vis konge skiller ut de ugudelige og lar hjulet gå over dem.
27 Menneskets ånd er en Herrens lampe; den ransaker alle lønnkammerne i hans indre.
28 Miskunnhet og sanndruhet er en vakt om kongen, og han støtter sin trone ved miskunnhet.
29 De unges pryd er deres kraft, og de gamles ære er de grå hår.
30 Et tuktemiddel for de onde er buler og sår og slag, som trenger inn i hjertets indre.
21 Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøier det dit han vil.
2 Alle en manns veier er rette i hans egne øine, men Herren veier hjertene.
3 Å gjøre rett og skjel er mere verdt for Herren enn offer.
4 Stolte øine og overmodig hjerte - de ugudeliges lampe[b] blir dem til synd.
5 Den flittiges tanker fører bare til vinning, men hastverk bare til tap.
6 Rikdom som vinnes ved svikefull tunge, er et pust som blir borte i luften, og den fører til døden.
7 De ugudeliges vold skal rykke dem selv bort, fordi de ikke vilde gjøre det som rett er.
8 Skyldtynget manns vei er kroket, men den renes ferd er ærlig.
9 Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.
10 Den ugudeliges sjel har lyst til det onde; hans næste finner ikke barmhjertighet hos ham.
11 Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis, og når du lærer en vis, tar han imot kunnskap.
12 Den Rettferdige[c] gir akt på den ugudeliges hus; han styrter de ugudelige i ulykke.
13 Den som lukker sitt øre for den fattiges skrik, han skal selv rope, men ikke få svar.
14 En gave i lønndom stiller vrede, og en hemmelig foræring stiller stor harme.
15 Det er en glede for den rettferdige å gjøre rett, men en redsel for dem som gjør urett.
16 Det menneske som forviller sig fra klokskaps vei, skal havne blandt dødningene.
17 Fattig blir den som elsker glade dager; den som elsker vin og olje, blir ikke rik.
18 Den ugudelige blir løsepenge for den rettferdige, og den troløse kommer i de opriktiges sted.
19 Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.
20 Kostelige skatter og olje er det i den vises hus, men dåren gjør ende på det.
21 Den som jager efter rettferdighet og miskunnhet, han skal finne liv, rettferdighet og ære.
22 Den vise inntar de veldiges by og river ned det vern som den satte sin lit til.
23 Den som varer sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.
24 Den som er overmodig og opblåst, kalles en spotter; han farer frem i ustyrlig overmot.
25 Den lates attrå dreper ham, fordi hans hender nekter å arbeide.
26 Hele dagen attrår og attrår han, men den rettferdige gir og sparer ikke.
27 De ugudeliges offer er en vederstyggelighet, og enda mere når de bærer det frem og har ondt i sinne!
28 Et løgnaktig vidne skal omkomme, men en mann som hører efter, skal alltid få tale.
29 En ugudelig mann ter sig frekt, men den opriktige går sin vei rett frem.
30 Det finnes ingen visdom og ingen forstand og intet råd mot Herren.
31 Hesten gjøres ferdig for stridens dag, men seieren hører Herren til.
22 Et godt navn er mere verdt enn stor rikdom; å være godt likt er bedre enn sølv og gull.
2 Rik og fattig møtes; Herren har skapt dem begge.
3 Den kloke ser ulykken og skjuler sig, men de uerfarne går videre og må bøte.
4 Lønn for saktmodighet og gudsfrykt er rikdom og ære og liv.
5 Torner og snarer er der på den falskes vei; den som varer sitt liv, holder sig borte fra dem.
6 Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.
7 Den rike hersker over de fattige, og låntageren blir långiverens træl.
8 Den som sår urett, skal høste ondt, og med hans vredes ris skal det være forbi.
9 Den som har et godt hjerte, blir velsignet fordi han gav den fattige av sitt brød.
10 Jag spotteren bort! Så går tretten med, og kiv og skam hører op.
11 Den som elsker hjertets renhet, og hvis tale er tekkelig, han har kongen til venn.
12 Herrens øine verner den forstandige, men han gjør den troløses ord til intet.
13 Den late sier: Det er en løve der ute, jeg kunde bli drept midt på gaten.
14 Fremmed kvinnes munn er en dyp grav; den Herren er vred på, faller i den.
15 Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.
16 Å undertrykke den fattige tjener bare til å øke hans gods; å gi til den rike volder ham bare tap.
17 Bøi ditt øre til og hør på vismenns ord og vend ditt hjerte til min kunnskap!
18 For det er godt at du bevarer dem i ditt indre, og at de alle henger fast ved dine leber.
19 Forat du skal sette din lit til Herren, lærer jeg dig idag, nettop dig.
20 Har jeg ikke skrevet for dig kjernesprog med råd og kunnskap
21 for å kunngjøre dig det som rett er, sannhets ord, så du kan svare dem som sender dig, med sanne ord?
22 Røv ikke fra en fattig, fordi han er fattig, og tred ikke armingen ned i byporten[d]!
23 For Herren skal føre deres sak, og han skal ta deres liv som tar noget fra dem.
24 Hold dig ikke til venns med en som er snar til vrede, og gi dig ikke i lag med en hastig mann,
25 forat du ikke skal lære dig til å gå på hans veier og få satt en snare for ditt liv!
26 Vær ikke blandt dem som gir håndslag, dem som borger for gjeld!
27 Når du intet har å betale med, hvorfor skal de da ta din seng bort under dig?
28 Flytt ikke det gamle grenseskjell som dine fedre har satt!
29 Ser du en mann som er duelig i sin gjerning - han kan komme til å tjene konger; han kommer ikke til å tjene småfolk.
23 Når du sitter til bords med en fyrste, da skal du nøie akte på hvem du har for dig,
2 og sette en kniv på din strupe, hvis du er grådig.
3 Vær ikke lysten efter hans fine retter, for det er mat som kan svike!
4 Gjør dig ikke møie for å bli rik, la sådan klokskap fare!
5 Når du vender dine øine mot rikdommen, så er den borte. For den gjør sig visselig vinger, lik en ørn som flyver mot himmelen.
6 Et ikke den misunneliges brød, og vær ikke lysten efter hans fine mat!
7 For som han tenker i sin sjel, så er han; et og drikk, sier han til dig, men hans hjerte er ikke med dig.
8 Den matbit som du har ett, den vil du spy ut, og du har spilt dine vakre ord.
9 Tal ikke for dårens ører, for han forakter dine forstandige ord!
10 Flytt ikke det gamle grenseskjell, og kom ikke inn på farløses marker!
11 For deres løser er sterk, han skal føre deres sak mot dig.
12 Bøi ditt hjerte til tukt og dine ører til kunnskaps ord!
13 La ikke den unge være uten tukt! Når du slår ham med riset, skal han ikke dø.
14 Du slår ham med riset, men du frelser hans sjel fra dødsriket.
15 Min sønn! Er ditt hjerte vist, så skal også mitt hjerte glede sig,
16 og jeg skal juble i mitt indre når dine leber taler det som rett er.
17 La ikke ditt hjerte være nidkjært mot syndere, men alltid nidkjært for Herrens frykt!
18 Sannelig, det er en fremtid for dig, og ditt håp skal ikke bli til intet.
19 Hør, min sønn, og bli vis og la ditt hjerte gå bent frem på veien!
20 Vær ikke blandt vindrikkere, blandt dem som fråtser i kjøtt!
21 For drankeren og fråtseren blir fattig, og søvn klær mannen i filler.
22 Hør på din far, som gav dig livet, og forakt ikke din mor når hun er blitt gammel!
23 Kjøp sannhet og selg den ikke, kjøp visdom og tukt og forstand!
24 Den rettferdiges far skal juble; den som får en vis sønn, skal glede sig over ham.
25 La din far og din mor glede sig, og la henne som fødte dig, juble!
26 Min sønn! Gi mig ditt hjerte, og la dine øine ha lyst til mine veier!
27 For skjøgen er en dyp grav, og den fremmede kvinne en trang brønn;
28 ja, hun ligger på lur som en røver, og hun øker tallet på de troløse blandt menneskene.
29 Hvem roper: Akk? Hvem roper: Ve? Hvem har trette? Hvem har klage? Hvem har sår for ingen ting? Hvem har røde øine?
30 De som sitter lenge oppe ved vinen, de som kommer for å prøve den krydrede drikk.
31 Se ikke til vinen, hvor rød den er, hvorledes den perler i begeret, hvor lett den går ned!
32 Til sist biter den som en slange og hugger som en huggorm;
33 dine øine vil se efter fremmede kvinner, og ditt hjerte tale forvendte ting,
34 og du blir lik en som sover midt ute på havet, lik en som sover i toppen av en mast.
35 [Du vil si:] De banket mig, det gjorde ikke ondt; de støtte mig, jeg kjente det ikke. Når skal jeg våkne? Jeg vil se å få tak i enda mere.
24 Vær ikke misunnelig på onde mennesker, og ha ikke lyst til å være med dem!
2 For deres hjerte tenker bare på å ødelegge, og deres leber taler ulykke.
3 Ved visdom bygges et hus, og ved forstand blir det trygget,
4 og ved kunnskap fylles kammerne med all slags kostelig og herlig gods.
5 En vis mann er sterk, og en kyndig mann øker sin kraft.
6 Du skal søke veiledning når du fører krig; hvor det er mange rådgivere, er det frelse.
7 Visdom er for høi for dåren; i byporten lukker han ikke sin munn op.
8 Den som tenker ut onde råd, blir kalt en renkesmed.
9 Dårskaps råd er synd, og en spotter er en vederstyggelighet blandt folk.
10 Viser du dig motløs på trengselens dag, så er din kraft ringe.
11 Frels dem som hentes til døden, og hold tilbake dem som føres skjelvende bort til retterstedet!
12 Når du sier: Se, vi visste ikke noget om det, mon da ikke han skjønner det, han som veier hjertene, og han som gir akt på din sjel, mon ikke han vet det og gjengjelder enhver efter hans gjerninger?
13 Et honning, min sønn, for den er god, og fin honning er søt for din gane!
14 Akt visdommen like så gagnlig for din sjel! Har du funnet den, så er det en fremtid for dig, og ditt håp skal ikke bli til intet.
15 Lur ikke som en ugudelig på den rettferdiges bolig, ødelegg ikke hans hjem!
16 For syv ganger faller den rettferdige og står op igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer.
17 Når din fiende faller, må du ikke glede dig, og når han snubler, må ikke ditt hjerte fryde sig,
18 forat ikke Herren skal se det og mislike det, så han vender sin vrede fra ham[e].
19 La ikke din vrede optendes over de onde, bli ikke harm over de ugudelige!
20 For de onde har ingen fremtid, de ugudeliges lampe slukner.
21 Frykt Herren, min sønn, og kongen! Med folk som setter sig op mot dem, må du ikke ha noget å gjøre;
22 for ulykken kommer brått over dem, og ødeleggelsen fra dem begge[f] - hvem kjenner den?
23 Også disse ordsprog er av vismenn: Dommeren bør ikke gjøre forskjell på folk.
24 Den som sier til den skyldige: Du er uskyldig, ham vil folkeslagene forbanne, ham vil folkene ønske ondt over;
25 men dem som straffer ham, skal det gå vel, og lykke og velsignelse skal komme over dem.
26 Kyss på leber gir den som svarer med rette ord.
27 Fullfør din gjerning der ute og gjør den ferdig på marken! Siden kan du bygge ditt hus.
28 Vær ikke vidne mot din næste uten årsak! Eller skulde du gjøre svik med dine leber?
29 Si ikke: Som han har gjort mot mig, således vil jeg gjøre mot ham; jeg vil gjengjelde enhver efter hans gjerninger.
30 Jeg kom gående forbi en lat manns mark, et uforstandig menneskes vingård,
31 og se, den var helt overgrodd med tistler; nesler skjulte dens bunn, og stengjerdet om den var revet ned.
32 Og jeg, jeg blev det var, jeg gav akt på det; jeg så det og tok lærdom av det:
33 [Sier du:] La mig ennu sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile -
34 så kommer armoden over dig som en landstryker, og nøden som en mann med skjold.
25 Også dette er Salomos ordsprog, som Judas konge Esekias' menn har samlet:
2 Det er Guds ære å skjule en sak[g] , men kongers ære å granske en sak.
3 Himmelens høide, jordens dybde og kongers hjerter er uransakelige.
4 Skill slagget fra sølvet, så får gullsmeden et kar ut av det.
5 Før den ugudelige bort fra kongens åsyn, så blir hans trone trygget ved rettferdighet.
6 Bryst dig ikke for kongens åsyn og still dig ikke på de stores plass!
7 For det er bedre de sier til dig: Kom her op, enn at du blir flyttet ned for en stormann, som du hadde sett.
8 Gi dig ikke for hastig i strid med nogen, forat det ikke skal sies: Hvad vil du gjøre til slutt når motparten vinner saken til din skam?
9 Før din sak mot din motpart, men åpenbar ikke annen manns hemmelighet,
10 forat ikke den som hører det, skal skjelle dig ut, og ditt dårlige rykte vare ved!
11 Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid.
12 Som en ring av gull, som et smykke av fint gull er en vismann som taler refsende ord for et hørende øre.
13 Som kjølende sne[h] i høstens tid er et pålitelig sendebud for den som sender ham; han vederkveger sin herres sjel.
14 Som skyer og vind uten regn er den mann som skryter av at han vil gi, men ikke holder ord.
15 Ved saktmodighet blir en fyrste overtalt, og en mild tunge knuser ben.
16 Har du funnet honning, så et av den det du trenger, forat du ikke skal bli lei av den og spy den ut!
17 Sett sjelden din fot i din venns hus, forat han ikke skal bli lei av dig og hate dig!
18 Som en hammer, et sverd, en hvass pil er en mann som fører falskt vidnesbyrd mot sin næste.
19 Som en skjør tann og en vaklende fot er tillit til den troløse på nødens dag.
20 Lik den som legger av sine klær på en vinterdag, lik eddik på pottaske er den som synger viser for et sorgfullt hjerte.
21 Hungrer din fiende, så gi ham brød å ete, og tørster han, så gi ham vann å drikke!
22 For da sanker du gloende kull på hans hode, og Herren skal gjengjelde dig det.
23 Nordenvind føder regn, og en tunge som hvisker i lønndom, volder sure miner.
24 Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.
25 Som friskt vann for den trette er en god tidende fra et fjernt land.
26 Som en grumset kilde og en utskjemt brønn er en rettferdig som gir efter for en ugudelig.
27 Å ete for meget honning er ikke godt, og grubleres ære er tung.
28 Som en by hvis murer er brutt ned og borte, er en mann som ikke kan styre sitt sinn.
26 Som sne om sommeren og som regn i høsttiden, slik høver ære for en dåre.
2 Som spurven i fart, som svalen i flukt, slik er det med en uforskyldt forbannelse - den rammer ikke.
3 Svepe for hesten, tømme for asenet, og kjepp for dårers rygg!
4 Svar ikke dåren efter hans dårskap, forat du ikke selv skal bli ham lik!
5 Svar dåren efter hans dårskap, forat han ikke skal bli vis i egne øine!
6 Den som sender bud med en dåre, han hugger føttene av sig, han må tåle slem medfart.
7 Visne henger benene på den lamme og likeså ordsprog i munnen på dårer.
8 Lik den som legger sten i slyngen, er den som gir en dåre ære.
9 Som en torn i en drukken manns hånd, slik er et ordsprog i dårers munn.
10 En mester får alt i stand, men den som leier en dåre, er lik den som leier en som går forbi[i].
11 Lik hunden som vender tilbake til sitt eget spy, er en dåre som kommer igjen med sin dårskap.
12 Ser du en mann som er vis i egne øine - det er mere håp for dåren enn for ham.
13 Den late sier: Det er en løve på veien, en løve i gatene.
14 Døren dreier sig på sitt hengsel, og den late snur sig på sitt leie.
15 Den late stikker sin hånd fatet; han gider ikke føre den tilbake til sin munn.
16 Den late er visere i egne øine enn syv som svarer med forstand.
17 Lik den som tar fatt i øret på en hund som løper forbi, er den som lar sig egge til vrede over en trette som ikke kommer ham ved.
18 Lik en gal mann som kaster ut brandpiler og skyter og dreper,
19 er en mann som har sveket sin venn og så sier: Jeg spøker jo bare!
20 Når det er forbi med veden, slukner ilden, og når det ingen øretuter er, stilles trette.
21 Som kull blir til glør, og som ved nærer ild, slik voldes kiv av en trettekjær mann.
22 En øretuters ord er som velsmakende retter, og de trenger ned i hjertets indre.
23 Lik et lerkar som er overdratt med bly-glette, er brennende leber sammen med et ondt hjerte.
24 Med sine leber skaper den hatefulle sig til, men i sitt indre gjemmer han svik.
25 Når han gjør sin røst blid, så tro ham ikke! For der er syv vederstyggeligheter i hans hjerte.
26 Den hatefulle skjuler sig i svik, men hans ondskap blir åpenbar i forsamlingen.
27 Den som graver en grav, skal falle i den, og den som velter en sten op, på ham skal den rulle tilbake.
28 En løgnaktig tunge hater dem som den har knust, og en falsk munn volder fall.
27 Ros dig ikke av den dag imorgen, for du vet ikke hvad dagen vil føde!
2 La en annen rose dig og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne leber!
3 Stenen er tung, og sanden veier meget, men dårens harme er tyngre enn begge.
4 Vrede er fryktelig, og harme er som en flom; men hvem kan stå sig mot avind?
5 Åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som skjules.
6 Trofaste er vennens slag, men troløse er fiendens kyss.
7 Den mette vraker honning, men for den sultne er alt bittert søtt.
8 Lik en spurv som flyver omkring borte fra sitt rede, er en mann som vanker om borte fra sitt hjem.
9 Olje og røkelse gleder hjertet, og likeså en venns ømhet og opriktige råd.
10 Forlat ikke din venn og din fars venn, og kom ikke i din brors hus den dag du er i nød! En granne nær ved er bedre enn en bror langt borte.
11 Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner mig!
12 Den kloke ser ulykken og skjuler sig; de uerfarne går videre og må bøte.
13 Ta hans klær, han har gått i borgen for en annen, og ta pant av ham for en fremmed kvinnes skyld!
14 Den som velsigner sin venn med høi røst[j] tidlig om morgenen, ham skal det regnes som en forbannelse.
15 Et stadig takdrypp på en regndag og en trettekjær kvinne ligner hverandre.
16 Den som holder på henne, holder på vind, og hans høire hånd griper i olje.
17 Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre.
18 Den som passer sitt fikentre, får ete dets frukt, og den som tar vare på sin herre, blir æret.
19 Likesom ansikt speiler sig mot ansikt i vannet, så finner det ene menneske sitt hjerte igjen hos det andre.
20 Dødsriket og avgrunnen blir ikke mette, og menneskenes øine blir heller ikke mette.
21 Digel er for sølv og ovn for gull, og en mann prøves efter det han roser.
22 Om du støter dåren i morteren med støteren midt iblandt grynene, så viker hans dårskap allikevel ikke fra ham.
23 Du bør nøie kjenne dine fårs utseende; ha omsorg for din buskap!
24 For gods varer ikke til evig tid, og en krone ikke gjennem alle slekter.
25 Når høiet er borte, og det unge gress kommer til syne, og fjellgresset samles inn,
26 så har du lam til klær og bukker til å kjøpe aker for,
27 og du har gjetemelk nok til føde for dig og ditt hus og til livsophold for dine piker.
28 De ugudelige flyr uten at nogen forfølger dem; men de rettferdige er trygge som ungløven.
2 For et lands frafalls skyld blir dets fyrster mange; men når menneskene er kloke og førstandige, så lever fyrsten lenge.
3 En fattig mann som undertrykker småfolk, er et regn som skyller bort kornet, så der ikke blir brød.
4 De som ikke følger loven, priser de ugudelige, men de som holder loven, strider mot dem.
5 Onde mennesker skjønner ikke hvad rett er, men de som søker Herren, skjønner alt.
6 Bedre er en fattig som vandrer i ustraffelighet, enn en falsk som vandrer på to veier, selv om han er rik.
7 Den som følger loven, er en forstandig sønn; men den som holder vennskap med svirebrødre, gjør sin far skam.
8 Den som øker sitt gods ved rente og ved overmål, han samler for den som forbarmer sig over de fattige.
9 Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, er endog hans bønn en vederstyggelighet.
10 Den som fører de opriktige vill på en ond vei, skal falle i sin egen grav; men de ustraffelige skal arve det som godt er.
11 En rik mann er vis i sine egne øine; men en fattig som er forstandig, gjennemskuer ham.
12 Når de rettferdige jubler, er alt herlighet og glede; men når de ugudelige kommer sig op, må en lete efter folk.
13 Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke, men den som bekjenner dem og vender sig fra dem, finner miskunnhet.
14 Salig er det menneske som alltid frykter; men den som forherder sitt hjerte, faller i ulykke.
15 En brølende løve, en omfarende bjørn, slik er en ugudelig hersker over et fattig folk.
16 Du fyrste som er fattig på forstand og rik på vold! De som hater urettferdig vinning, skal leve lenge.
17 Et menneske som trykkes av blodskyld, er på flukt like til sin grav; ingen må holde på ham[k].
18 Den som lever ustraffelig, skal frelses; men den falske, som vandrer på to veier, skal falle på den ene.
19 Den som dyrker sin jord, mettes med brød; men den som jager efter tomme ting, mettes med armod.
20 En trofast mann får rik velsignelse; men den som haster efter å bli rik, han blir ikke ustraffet.
21 Å gjøre forskjell på folk er ikke rett, men mangen mann forsynder sig for et stykke brøds skyld.
22 Den misunnelige haster engstelig efter gods og vet ikke at mangel skal komme over ham.
23 Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mere yndest enn den som gjør sin tunge glatt.
24 Den som plyndrer sin far og sin mor og sier: Det er ingen synd, han er en stallbror til ødeleggeren.
25 Den havesyke vekker trette; men den som setter sin lit til Herren, skal trives.
26 Den som setter sin lit til sin forstand, han er en dåre; men den som vandrer i visdom, han blir frelst.
27 Den som gir til den fattige, skal ikke lide mangel; men den som lukker sine øine[l], får mange forbannelser.
28 Når de ugudelige kommer sig op, skjuler folk sig; men når de omkommer, blir der mange rettferdige.
29 En mann som er ofte straffet og allikevel gjør sin nakke stiv, vil i et øieblikk bli sønderbrutt, og der er ingen lægedom.
2 Når de rettferdige kommer til makten, gleder folket sig; men når en ugudelig mann hersker, sukker folket.
3 En mann som elsker visdom, gleder sin far; men den som holder vennskap med skjøger, øder sitt gods.
4 En konge trygger sitt land ved rett; men en mann som tar imot gaver, bryter det ned.
5 En mann som smigrer for sin næste, setter op et garn for hans fot.
6 En ond manns misgjerning er en snare for ham, men den rettferdige skal juble og glede sig.
7 Den rettferdige tar sig av småfolks sak; den ugudelige skjønner sig ikke på noget.
8 Spottere egger op byen, men vismenn stiller vreden.
9 Når en vismann går i rette med en dåre, så blir dåren vred og ler, og der blir ingen ro.
10 De blodtørstige hater den ustraffelige, men de rettsindige søker å redde hans liv.
11 All sin vrede lar dåren strømme ut, men den vise holder vreden tilbake og stiller den.
12 Når en hersker akter på løgnens ord, blir alle hans tjenere ugudelige.
13 Den fattige og den som undertrykker ham, møtes; Herren gir begges øine deres lys.
14 En konge som dømmer småfolk rettferdig, hans trone står fast for alle tider.
15 Ris og tukt gir visdom; men en gutt som er overlatt til sig selv, gjør sin mor skam.
16 Når de ugudelige får makt, får synden makt; men de rettferdige skal se deres fall med glede.
17 Tukt din sønn, så skal han bli dig til glede og vederkvege din sjel!
18 Uten åpenbaring blir folket tøilesløst; men lykkelig er den som holder loven.
19 Ved ord lar en træl sig ikke tukte; for han skjønner dem nok, men adlyder dem ikke.
20 Har du sett en mann som forhaster sig i sine ord - det er mere håp for dåren enn for ham.
21 Forkjæler en sin træl fra ungdommen av, så vil han til sist være sønn i huset.
22 Den som er snar til vrede, vekker trette, og en hastig mann gjør ofte det som er ondt.
23 Et menneskes stolthet fører ham til fall, men den ydmyke vinner ære.
24 Den som deler med en tyv, hater sitt liv; han hører opropet til ed og gir allikevel ingen oplysning.
25 Menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til Herren, han blir berget.
26 Mange søker en herskers yndest, men fra Herren kommer en manns rett.
27 En urettferdig mann er en vederstyggelighet for de rettferdige, og en vederstyggelighet for den ugudelige er den som lever rett.
30 Agurs, Jakes sønns ord og utsagn. Så talte mannen til Itiel, til Itiel og Ukkal:
2 Jeg er for ufornuftig til å kalles menneske; manns forstand har jeg ikke.
3 Jeg har ikke lært visdom og har ikke kunnskap om den Hellige.
4 Hvem fór op til himmelen og fór ned? Hvem samlet været i sine never? Hvem bandt vannet i et klæde? Hvem satte alle jordens grenser? Hvad er hans navn, og hvad er hans sønns navn? Du vet det jo.
5 Alt Guds ord er rent; han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham.
6 Legg ikke noget til hans ord, forat han ikke skal straffe dig, og du stå som en løgner!
7 To ting beder jeg dig om, nekt mig dem ikke, før jeg dør:
8 La falskhet og løgnens ord være langt borte fra mig! Gi mig ikke armod og heller ikke rikdom! La mig ete mitt tilmålte brød,
9 forat jeg ikke når jeg blir mett, skal fornekte dig og si: Hvem er Herren? og ikke når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn!
10 Baktal ikke en tjener for hans herre, forat han ikke skal banne dig, og du dra skyld over dig!
11 Der er en ætt som banner sin far og ikke velsigner sin mor,
12 en ætt som er ren i sine egne øine og dog ikke har tvettet sig for sitt eget skarn,
13 en ætt - hvor stolte er ikke dens øine, og dens øielokk, hvor hever de sig ikke! -
14 en ætt hvis tenner er sverd, og hvis jeksler er kniver, som eter arminger ut av landet og fattige ut av menneskenes tall.
15 Blodiglen har to døtre: Gi hit! Gi hit! Der er tre som aldri blir mette, fire som aldri sier: Nok!
16 Det er dødsriket og det ufruktbare morsliv, jorden, som aldri blir mett av vann, og ilden, som aldri sier: Nok!
17 Et øie som spotter far og forakter lydighet mot mor, det skal ravnene ved bekken hakke ut, og ørneunger skal ete det.
18 Det er tre ting som er mig for underlige, og fire som jeg ikke skjønner:
19 Ørnens vei på himmelen, ormens vei over stenen, skibets vei på havet og en manns vei til en jomfru.
20 Slik bærer en horkvinne sig at: Hun eter og tørker sin munn og sier: Jeg har ikke gjort noget ondt.
21 Under tre skjelver jorden, og under fire kan den ikke holde ut:
22 under en træl når han blir konge, og en dåre når han blir mett av brød,
23 under en forsmådd kvinne når hun blir gift, og en tjenestepike når hun arver sin frue.
24 Det er fire som er små på jorden og allikevel overvettes vise:
25 Maurene er ikke noget sterkt folk, og enda lager de sin føde om sommeren;
26 fjellgrevlingene er ikke noget kraftig folk, og enda bygger de sitt hus i berget;
27 gresshoppene har ingen konge, og enda drar de alle ut, skare efter skare;
28 firfislen kan du gripe med hendene, og allikevel finnes den i kongelige palasser.
29 Det er tre som skrider vakkert frem, og fire som har en vakker gang:
30 Løven, som er en helt blandt dyrene, og som ikke vender om for nogen,
31 hesten med gjord om lendene, bukken, og en konge i spissen for sitt folk.
32 Har du vært så uforstandig at du har ophøiet dig, eller har du tenkt på ondt, da legg hånden på din munn!
33 For trykk på melk gir smør, og trykk på nese gir blod, og trykk på vrede[m] gir trette.
31 Kong Lemuels ord, den lærdom som hans mor innprentet ham:
2 Hvad skal jeg si til dig, min sønn, du mitt livs sønn, du mine løfters sønn?
3 Gi ikke kvinner din kraft, og gå ikke på veier som fører til ødeleggelse for konger!
4 Det sømmer sig ikke for konger, Lemuel, det sømmer sig ikke for konger å drikke vin, heller ikke for fyrster å drikke sterk drikk,
5 forat de ikke skal drikke og glemme hvad der er lov, og forvende retten for alle arminger.
6 Gi sterk drikk til den som er sin undergang nær, og vin til den som er bedrøvet i sjelen!
7 La ham få drikke, så han glemmer sin fattigdom og ikke mere kommer sin møie i hu!
8 Oplat din munn for den stumme, for alle deres sak som er nær ved å forgå!
9 Oplat din munn, døm rettferdig og hjelp armingen og den fattige til hans rett!
10 En god hustru - hvem finner henne? Langt mere enn perler er hun verd.
11 Hennes manns hjerte liter på henne, og på vinning skorter det ikke.
12 Hun gjør ham godt og intet ondt alle sitt livs dager.
13 Hun sørger for ull og lin, og hennes hender arbeider med lyst.
14 Hun er som en kjøbmanns skib; hun henter sitt brød langveisfra.
15 Hun står op mens det ennu er natt, og gir sine husfolk brød og sine piker deres arbeid for dagen.
16 Hun tenker på en mark og får den; for det hun tjener med sine hender, planter hun en vingård.
17 Hun omgjorder sine lender med kraft og gjør sine armer sterke.
18 Hun merker at det går godt med hennes arbeid; hennes lampe slukkes ikke om natten.
19 Hun legger sine hender på rokken, og hennes fingrer tar fatt på tenen.
20 Hun åpner sin hånd for den trengende og rekker ut sine hender til den fattige.
21 Hun frykter ikke sneen for sitt hus; for hele hennes hus er klædd i skarlagenfarvet ull.
22 Hun gjør sig tepper; fint lin og purpur er hennes klædning.
23 Hennes mann er kjent i byens porter, der han sitter sammen med landets eldste.
24 Hun gjør skjorter og selger dem, og belter leverer hun til kjøbmannen.
25 Kraft og verdighet er hennes klædebon, og hun ler av den kommende tid.
26 Hun oplater sin munn med visdom, og kjærlig formaning er på hennes tunge.
27 Hun holder øie med hvorledes det går til i hennes hus, og dovenskaps brød eter hun ikke.
28 Hennes sønner står op og priser henne lykkelig; hennes mann står op og roser henne:
29 Det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle.
30 Ynde sviker, og skjønnhet forgår; en kvinne som frykter Herren, hun skal prises.
31 Gi henne av hennes arbeids frukt, og hennes gjerninger skal prise henne i byens porter.
1 Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
3 Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
4 Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
5 Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
6 Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
7 Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
8 Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
9 Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
10 Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
11 Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
12 Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
13 og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
14 Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
15 Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
16 Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
17 Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
18 For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
2 Jeg sa til mitt hjerte: Vel, jeg vil prøve dig med glede; nyt det som godt er! Men se, også det var tomhet.
2 Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hvad gagn gjør du?
3 Jeg tenkte i mitt indre på å kvege mitt legeme med vin, mens mitt hjerte ledet mig med visdom - jeg tenkte på å holde fast ved dårskapen, til jeg fikk se hvad det var best for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager.
4 Jeg utførte store arbeider, jeg bygget mig hus, jeg plantet mig vingårder,
5 jeg gjorde mig haver og parker og plantet i dem alle slags frukttrær,
6 jeg gjorde mig vanndammer til å vanne en skog av opvoksende trær.
7 Jeg kjøpte træler og trælkvinner, jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus; jeg fikk mig også meget fe, både stort og smått, mere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem;
8 jeg samlet mig også sølv og gull og kostelige skatter som kom fra fremmede konger og land; jeg fikk mig sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere.
9 Jeg blev større og mektigere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem; og min visdom hadde ikke forlatt mig.
10 Alt det mine øine attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte nogen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev.
11 Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møie det hadde kostet mig, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag efter vind, og at det ikke er nogen vinning å nå under solen.
12 Så gav jeg mig til å se på visdom og på dårskap og uforstand; for hvad vil det menneske gjøre som kommer efter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.
13 Da så jeg at visdommen har samme fortrin fremfor dårskapen som lyset har fremfor mørket;
14 den vise har øine i sitt hode, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.
15 Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går dåren, så vil det også gå mig; hvad skulde det da være til at jeg var så vis? Og jeg sa i mitt kjerte at også dette var tomhet.
16 For minnet om den vise vil like så litt vare til evig tid som minnet om dåren; i de kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt, og må ikke den vise dø like så vel som dåren?
17 Da blev jeg lei av livet; for ondt var i mine øine alt som skjer under solen; for alt sammen er tomhet og jag efter vind.
18 Og jeg blev lei av alt mitt strev, som jeg hadde møiet mig med under solen, fordi jeg skulde efterlate det til den som kommer efter mig.
19 Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved min møie og min visdom under solen; også det er tomhet.
20 Da begynte jeg å bli fortvilet i mitt hjerte over alt det strev som jeg hadde møiet mig med under solen;
21 for er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han allikevel gi det fra sig til et menneske som ikke har hatt nogen møie med det, som hans eiendom; også dette er tomhet og et stort onde.
22 For hvad har mennesket for alt sitt strev og for sitt hjertes attrå, som han møier sig med under solen?
23 Alle hans dager er jo fulle av smerte, og all hans umak er bare gremmelse; selv om natten har hans hjerte ikke ro; også dette er tomhet.
24 Er det ikke et gode for mennesket at han kan ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for sitt strev? Men jeg så at også dette kommer fra Guds hånd;
25 for hvem kunde ete og hvem nyte mere enn jeg?
26 For det menneske som tekkes ham, gir han visdom og kunnskap og glede; men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi til den som tekkes Gud; også dette er tomhet og jag efter vind.