Book of Common Prayer
25 Av David. Til dig, Herre, løfter jeg min sjel.
2 Min Gud, til dig har jeg satt min lit; la mig ikke bli til skamme, la ikke mine fiender fryde sig over mig!
3 Ja, ingen av dem som bier på dig, skal bli til skamme; de skal bli til skamme som er troløse uten årsak.
4 Herre, la mig kjenne dine veier, lær mig dine stier!
5 Led mig frem i din trofasthet og lær mig! for du er min frelses Gud, på dig bier jeg hele dagen.
6 Herre, kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger! for de er fra evighet.
7 Kom ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger i hu! Kom mig i hu efter din miskunnhet for din godhets skyld, Herre!
8 Herren er god og rettvis; derfor lærer han syndere veien.
9 Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei.
10 Alle Herrens stier er miskunnhet og trofasthet imot dem som holder hans pakt og hans vidnesbyrd.
11 For ditt navns skyld, Herre, forlat mig min misgjerning! for den er stor.
12 Hvem er den mann som frykter Herren? Ham lærer han den vei han skal velge.
13 Hans sjel skal stadig ha det godt, og hans avkom skal arve landet.
14 Herren har fortrolig samfund med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort.
15 Mine øine er alltid vendt til Herren, for han drar mine føtter ut av garnet.
16 Vend dig til mig og vær mig nådig! for jeg er enslig og elendig.
17 Mitt hjertes angst har de[a] gjort stor; før mig ut av mine trengsler!
18 Se min elendighet og min nød, og forlat mig alle mine synder!
19 Se mine fiender, de er mange, og de hater mig med urettferdig hat.
20 Bevar min sjel og redd mig, la mig ikke bli til skamme! for jeg tar min tilflukt til dig.
21 La uskyld og opriktighet verge mig! for jeg bier på dig.
22 Forløs, Gud, Israel av alle dets trengsler!
9 Til sangmesteren, efter Mutlabbén[a]; en salme av David.
2 Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger.
3 Jeg vil glede og fryde mig i dig, jeg vil lovsynge ditt navn, du Høieste,
4 fordi mine fiender viker tilbake, faller og omkommer for ditt åsyn.
5 For du har hjulpet mig til rett og dom, du har satt dig på tronen som rettferdig dommer.
6 Du har truet hedningene, tilintetgjort den ugudelige; deres navn har du utslettet evindelig og alltid.
7 Fiendenes boliger er helt ødelagt for all tid, og byene har du omstyrtet, deres minne er tilintetgjort.
8 Og Herren troner til evig tid, han har reist sin trone til dom,
9 og han dømmer jorderike med rettferdighet, han avsier dom over folkene med rettvishet.
10 Og Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider.
11 Og de som kjenner ditt navn, stoler på dig; for du har ikke forlatt dem som søker dig, Herre!
12 Lovsyng Herren, som bor på Sion, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!
13 For han som hevner blod, kommer de elendige i hu, han glemmer ikke deres skrik.
14 Vær mig nådig, Herre! Se det jeg må lide av dem som hater mig, du som løfter mig op fra dødens porter,
15 forat jeg skal forkynne all din pris, i Sions datters porter fryde mig i din frelse.
16 Hedningene er sunket i den grav de gravde; deres fot er fanget i det garn de skjulte.
17 Herren er blitt kjent, han har holdt dom; han fanger den ugudelige i hans egne henders gjerning. Higgajon[b]. Sela.
18 De ugudelige skal fare ned til dødsriket, alle hedninger, som glemmer Gud.
19 For ikke skal den fattige glemmes for all tid; de saktmodiges håp skal ikke gå til grunne for evig.
20 Reis dig, Herre! La ikke mennesker få makt, la hedningene bli dømt for ditt åsyn!
21 La frykt komme over dem, Herre! La hedningene kjenne at de er mennesker! Sela.
15 En salme av David. Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg?
2 Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte,
3 som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin næste ondt og ikke fører skam over den som står ham nær,
4 den som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren, som sverger sig selv til skade og ikke bryter sitt ord,
5 den som ikke låner sine penger ut mot rente[a] og ikke tar gave mot den uskyldige. Den dette gjør, skal ikke rokkes evindelig.
32 Også om en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt store navns og din sterke hånds og din utrakte arms skyld - kommer og beder, vendt mot dette hus,
33 så vil du høre fra himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til dig om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte dig likesom ditt folk Israel og forstå at det er ditt navn det nevnes med dette hus som jeg har bygget.
34 Når ditt folk drar ut i krig mot sine fiender på den vei du sender dem, og de så beder til dig, vendt mot denne stad som du har utvalgt, og det hus jeg har bygget for ditt navn,
35 så vil du fra himmelen høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett.
36 Når de synder mot dig - for det er intet menneske som ikke synder - og du vredes på dem og gir dem i fiendens vold, og de som tar dem til fange, fører dem bort til et annet land, fjernt eller nær,
37 men de så tar sig det til hjerte i det land hvor de holdes fanget, og omvender sig og bønnfaller dig om nåde i sitt fangenskaps land og sier: Vi har syndet, vi har gjort ille og vært ugudelige,
38 og de omvender sig til dig av alt sitt hjerte og av all sin sjel i det land som de er bortført til og holdes fanget i, og de beder, vendt mot sitt land, som du har gitt deres fedre, og den stad du har utvalgt, og det hus jeg har bygget for ditt navn,
39 så vil du fra himmelen, der hvor du bor, høre deres bønn og ydmyke begjæringer og hjelpe dem til deres rett og forlate ditt folk hvad de har syndet mot dig.
40 Så la nu, min Gud, dine øine være oplatt og dine ører merke på den bønn som bedes på dette sted!
41 Reis dig nu, Herre Gud, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark! La dine prester, Herre Gud, klæ sig i frelse og dine fromme glede sig i det gode!
42 Herre Gud! Vis ikke din salvedes åsyn tilbake, kom i hu den rike miskunnhet som du har lovt David, din tjener!
7 Da Salomo hadde endt sin bønn, falt det ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofferne, og Herrens herlighet fylte huset.
2 Og prestene kunde ikke gå inn i Herrens hus; for Herrens herlighet fylte Herrens hus.
3 Alle Israels barn så hvorledes ilden falt ned, og Herrens herlighet kom over huset; da kastet de sig ned på gulvet med ansiktet mot jorden og tilbad og lovet Herren, fordi han er god, og hans miskunnhet varer evindelig.
4 Og kongen og alt folket ofret slaktoffer for Herrens åsyn.
5 To og tyve tusen stykker storfe og hundre og tyve tusen stykker småfe var det slaktoffer som kong Salomo bar frem. Således var det kongen og alt folket innvidde Guds hus.
6 Og prestene stod på sine poster, og levittene stod med Herrens musikkinstrumenter, som kong David hadde latt gjøre til å prise Herren med, fordi hans miskunnhet varer evindelig; for David lot dem[a] utføre lovsangen. Men prestene stilte sig midt imot dem og blåste i trompeter, mens hele Israel stod.
7 Og Salomo helliget den midterste del av forgården som var foran Herrens hus; for der ofret han brennofferne og fettstykkene av takkofferne, fordi kobberalteret som Salomo hadde gjort, ikke kunde rumme brennofferet og matofferet og fettstykkene.
2 Mine brødre! la ikke eders tro på vår Herre Jesus Kristus, den herliggjorte, være forenet med at I gjør forskjell på folk!
2 For om det kommer en mann inn i eders forsamling med gullring på fingeren, i skinnende klædning, og det også kommer en fattigmann inn i skitten klædning,
3 og I ser på ham som bærer den skinnende klædning, og sier: Sett du dig her på en god plass! og sier til den fattige: Stå du der, eller sett dig her nede ved min fotskammel! -
4 gjør I da ikke forskjell hos eder selv og er blitt dommere med onde tanker?
5 Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?
6 Men I har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene?
7 Er det ikke de som spotter det gode navn I er nevnt med?
8 Visselig, dersom I opfyller den kongelige lov efter Skriften: Du skal elske din næste som dig selv, da gjør I vel;
9 men gjør I forskjell på folk, da gjør I synd, og loven refser eder som lovbrytere.
10 For enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.
11 For han som sa: Du skal ikke drive hor, han sa også: Du skal ikke slå ihjel. Om du da ikke driver hor, men slår ihjel, da er du blitt lovbryter.
12 Tal så og gjør så som de som skal dømmes efter frihetens lov!
13 For dommen skal være ubarmhjertlg mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen.
53 Og de førte Jesus til ypperstepresten, og der kom alle yppersteprestene og de eldste og de skriftlærde sammen.
54 Og Peter fulgte ham langt bakefter like inn i yppersteprestens gård, og han satt der sammen med tjenerne og varmet sig ved ilden.
55 Men yppersteprestene og hele rådet søkte vidnesbyrd mot Jesus, forat de kunde drepe ham, men de fant ikke noget.
56 For mange vidnet falsk mot ham, men deres vidnesbyrd stemte ikke overens.
57 Da stod nogen op og vidnet falsk mot ham og sa:
58 Vi har hørt ham si: Jeg vil bryte ned dette tempel som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet, som ikke er gjort med hender.
59 Og enda stemte ikke deres vidnesbyrd overens.
60 Da stod ypperstepresten op midt iblandt dem og spurte Jesus: Svarer du intet på det som disse vidner mot dig?
61 Men han tidde og svarte intet. Atter spurte ypperstepresten ham og sa til ham: Er du Messias, den Velsignedes Sønn?
62 Jesus sa: Jeg er det, og I skal se Menneskesønnen sitte ved kraftens høire hånd og komme med himmelens skyer.
63 Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Hvad skal vi mere med vidner?
64 I har hørt gudsbespottelsen; hvad tykkes eder? De dømte ham alle å være skyldig til døden.
65 Og nogen gav sig til å spytte på ham og tildekke hans ansikt og slå ham med knyttet neve og si til ham: Spå! Og tjenerne tok imot ham med stokkeslag.