Book of Common Prayer
106 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?
3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.
4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,
5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!
6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.
7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav.
8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,
9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,
10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,
11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.
12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.
13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;
14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.
15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.
16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.
17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,
18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.
19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,
20 og de byttet sin ære[a] mot billedet av en okse, som eter gress.
21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,
22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.
23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.
24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,
25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.
26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen
27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.
28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde[b],
29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.
30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;
31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.
32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;
33 for de var gjenstridige mot hans[c] Ånd, og han talte tankeløst med sine leber.
34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,
35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,
36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,
37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene[d].
38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.
39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.
40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.
41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,
42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.
43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.
44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.
45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,
46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.
47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!
48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!
24 David var alt kommet til Mahana'im da Absalom satte over Jordan med alle Israels menn.
25 Absalom hadde satt Amasa over hæren i stedet for Joab; Amasa var sønn av en mann som hette Jitra, en jisre'elitt som hadde gått inn til Abigal, datter av Nahas og søster til Seruja, Joabs mor.
26 Og Israel og Absalom leiret sig i Gileads land.
27 Da David kom til Mahana'im, hendte det at Sobi, sønn av Nahas, fra Rabba i Ammons barns land, og Makir, sønn av Ammiel, fra Lo-Debar, og gileaditten Barsillai fra Rogelim
28 kom med senger og fat og lerkar og hvete og bygg og mel og ristet korn og bønner og linser og ristede belgfrukter
29 og honning og melk og småfe og oster av kumelk til føde for David og hans folk, for de tenkte: Folkene er blitt sultne og trette og tørste i ørkenen.
18 David mønstret folket som var med ham, og satte høvedsmenn over dem, nogen over tusen og nogen over hundre.
2 Så sendte David folket avsted, en tredjedel under Joab, en tredjedel under Abisai, Serujas sønn, Joabs bror, og en tredjedel under gittitten Ittai, og kongen sa til folket: Jeg vil og dra ut med eder.
3 Men folket sa: Du skal ikke dra ut; for om vi flykter, bryr ingen sig om oss, og om halvdelen av oss faller, bryr heller ingen sig om oss; men du er så god som ti tusen av oss, og nu er det bedre at du er rede til å komme oss til hjelp fra byen.
4 Da sa kongen til dem: Jeg skal gjøre som I synes. Så stilte kongen sig ved siden av porten, og alt folket drog ut, hundrevis og tusenvis.
5 Og kongen bød Joab og Abisai og Ittai og sa: Far varsomt med den unge mann - med Absalom! Og alt folket hørte på at kongen gav alle høvedsmennene dette påbud om Absalom.
6 Så drog folket ut i marken mot Israel, og det kom til slag i Efra'imskogen.
7 Der blev Israels folk slått av Davids menn, og det blev et stort mannefall der den dag - tyve tusen mann.
8 Og striden bredte sig ut over hele landet deromkring, og skogen fortærte den dag flere av folket enn sverdet fortærte.
30 Men da han næste dag vilde ha visshet om hvad jødene hadde å klage på ham, løste han ham, og bød at yppersteprestene og hele rådet skulde komme sammen. Og han førte Paulus ned og stilte ham frem for dem.
23 Da så Paulus fast på rådet og sa: Brødre! med all god samvittighet har jeg ført mitt levnet for Gud inntil denne dag.
2 Ypperstepresten Ananias bød da dem som stod der, å slå ham på munnen.
3 Da sa Paulus til ham: Gud skal slå dig, du kalkede vegg! Og du sitter her for å dømme mig efter loven, og du bryter loven ved å byde at de skal slå mig?
4 De som stod der, sa da: Skjeller du ut Guds yppersteprest?
5 Og Paulus sa: Jeg visste ikke, brødre, at det var ypperstepresten; det står jo skrevet: Mot en høvding blandt ditt folk skal du ikke bruke ukvemsord.
6 Da nu Paulus visste at den ene del av dem var sadduseere og den andre del fariseere, ropte han i rådet: Brødre! jeg er en fariseer, sønn av fariseere; det er for håp og for de dødes opstandelse at jeg står her for retten.
7 Da han sa dette, blev det strid mellem fariseerne og sadduseerne, og hopen blev innbyrdes uenig.
8 For sadduseerne sier at det ikke er nogen opstandelse, heller ikke nogen engel eller ånd; men fariseerne lærer begge deler.
9 Nu blev det da et stort skrik, og nogen skriftlærde av fariseernes flokk stod op og stred skarpt og sa: Vi finner intet ondt hos dette menneske; om det nu var en ånd som talte til ham, eller en engel?
10 Da det nu opstod stor strid, fryktet den øverste høvedsmann for at Paulus skulde bli slitt i stykker av dem, og han bød krigsfolket å gå ned og rive ham ut fra dem og føre ham inn i festningen.
11 Men natten efter stod Herren for ham og sa: Vær frimodig! likesom du vidnet om mig i Jerusalem, således skal du også vidne i Rom.
12 Og den næste dag, da de gikk ut fra Betania, blev han hungrig.
13 Og da han så et fikentre langt borte, som hadde blad, gikk han dit, om han kanskje kunde finne noget på det, og da han kom bort til det, fant han ikke noget uten blad; for det var ikke fikentid.
14 Og han tok til orde og sa til det: Aldri i evighet skal nogen mere ete frukt av dig! Og hans disipler hørte det.
15 Og de kom til Jerusalem; og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han,
16 og han tillot ikke at nogen bar noget kar gjennem templet.
17 Og han lærte og sa til dem: Er det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk? Men I har gjort det til en røverhule.
18 Og yppersteprestene og de skriftlærde hørte det, og de søkte råd til å rydde ham av veien; for de fryktet for ham, fordi alt folket var slått av forundring over hans lære.
19 Og når det blev aften, gikk han ut av byen.
20 Og da de gikk forbi tidlig om morgenen, så de at fikentreet var visnet fra roten av.
21 Og Peter kom det i hu og sa til ham: Rabbi! se, fikentreet som du forbannet, er visnet.
22 Og Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!
23 Sannelig sier jeg eder at den som sier til dette fjell: Løft dig op og kast dig i havet! og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, ham skal det vederfares.
24 Derfor sier jeg eder: Alt det I beder om og begjærer, tro bare at I har fått det, så skal det vederfares eder.
25 Og når I står og beder, og I har noget imot nogen, da forlat ham det, forat også eders Fader i himmelen skal forlate eder eders overtredelser!
26 Men dersom I ikke forlater, da skal heller ikke eders Fader i himmelen forlate eders overtredelser.