Book of Common Prayer
120 En sang ved festreisene. Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte mig.
2 Herre, fri min sjel fra en løgnaktig lebe, fra en falsk tunge!
3 Hvad vil han gi dig, og hvad mere vil han gi dig, du falske tunge?
4 Voldsmannens skarpe piler og glør av gyvelbusken[a].
5 Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt[b]!
6 Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred.
7 Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig.
121 En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øine op til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra?
2 Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
3 Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre.
4 Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.
5 Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd.
6 Solen skal ikke stikke dig om dagen, ei heller månen om natten.
7 Herren skal bevare dig fra alt ondt, han skal bevare din sjel.
8 Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nu av og inntil evig tid.
122 En sang ved festreisene; av David. Jeg gleder mig ved dem som sier til mig: Vi vil gå til Herrens hus.
2 Våre føtter står i dine porter, Jerusalem!
3 Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføiet,
4 hvor stammene drar op, Herrens stammer, efter en lov for Israel, for å prise Herrens navn!
5 For der er stoler satt til dom, stoler for Davids hus.
6 Bed om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker dig!
7 Der være fred innen din voll, ro i dine saler!
8 For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i dig!
9 For Herrens, vår Guds huses skyld vil jeg søke ditt beste.
123 En sang ved festreisene. Til dig løfter jeg mine øine, du som troner i himmelen!
2 Se, likesom tjeneres øine følger deres herrers hånd, likesom en tjenestepikes øine følger hennes frues hånd, således følger våre øine Herren vår Gud, inntil han blir oss nådig.
3 Vær oss nådig, Herre, vær oss nådig! For vi er rikelig mettet med forakt;
4 rikelig mettet er vår sjel blitt med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige.
124 En sang ved festreisene; av David. Hadde ikke Herren vært med oss - så sie Israel -
2 hadde ikke Herren vært med oss da menneskene stod op imot oss,
3 da hadde de slukt oss levende, da deres vrede var optendt imot oss,
4 da hadde vannene overskyllet oss, en strøm var gått over vår sjel,
5 da var de gått over vår sjel de stolte vann.
6 Lovet være Herren, som ikke gav oss til rov for deres tenner!
7 Vår sjel er undsloppet som en fugl av fuglefangernes snare; snaren er sønderrevet, og vi er undsloppet.
8 Vår hjelp er i Herrens navn, han som gjorde himmel og jord.
125 En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig.
2 Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nu av og inntil evig tid.
3 For ugudelighetens kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arvelodd, forat ikke de rettferdige skal utstrekke sine hender efter urettferdighet.
4 Gjør godt, Herre, mot de gode, mot dem som er opriktige i sine hjerter!
5 Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!
126 En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende;
2 da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblandt hedningene: Store ting har Herren gjort imot disse.
3 Store ting har Herren gjort imot oss; vi blev glade.
4 Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet[c]!
5 De som sår med gråt, skal høste fryderop.
6 De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd.
127 En sang ved festreisene; av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.
2 Det er forgjeves at I står tidlig op, setter eder sent ned, eter møisommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne.
3 Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn.
4 Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner.
5 Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem; de blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.
11 Så drog ammonitten Nahas op og kringsatte Jabes i Gilead, og alle Jabes' menn sa til Nahas: Gjør fred med oss, så vil vi tjene dig.
2 Men ammonitten Nahas svarte dem: På det vilkår vil jeg gjøre fred med eder at det høire øie stikkes ut på eder alle; den skjensel vil jeg legge på hele Israel.
3 Da sa Jabes eldste til ham: Gi oss frist i syv dager, så vi kan sende bud rundt om i hele Israels land! Er det da ingen som hjelper oss, så vil vi overgi oss til dig.
4 Da sendebudene kom til Sauls Gibea og bar frem sitt ærend for folket, brast alt folket i gråt.
5 I samme stund kom Saul gående hjem fra marken bakefter sine okser. Og Saul sa: Hvad er det i veien med folket siden de gråter? Og de fortalte ham hvad mennene fra Jabes hadde sagt.
6 Da Saul hørte dette, kom Guds Ånd over ham, og hans vrede optendtes høilig.
7 Og han tok et par okser og hugg dem i stykker og sendte stykkene om i hele Israels land med sendebudene og lot si: Den som ikke drar ut efter Saul og Samuel, med hans okser skal det gjøres likedan. Da falt det en redsel fra Herren over folket, og de drog ut som en mann.
8 Han mønstret dem i Besek, og Israels barn var tre hundre tusen, og Judas menn tretti tusen.
9 Og de sa til sendebudene som var kommet: Så skal I si til mennene i Jabes i Gilead: Imorgen, når solen brenner hett, skal det komme hjelp til eder. Da sendebudene kom og meldte dette til mennene i Jabes, blev de glade,
10 og de sa [til ammonittene]: Imorgen vil vi overgi oss til eder, så kan I gjøre med oss aldeles som I finner for godt!
11 Dagen efter stilte Saul folket op i tre hoper, og i morgenvakten trengte de midt inn i leiren og hugg ammonittene ned, til dagen blev het; og de som blev tilbake, spredtes, så det ikke blev to sammen tilbake av dem.
12 Da sa folket til Samuel: Hvem var det som sa: Skal Saul være konge over oss? La oss få fatt i disse menn, så vi kan drepe dem.
13 Da sa Saul: På denne dag skal ingen drepes; for idag har Gud hjulpet Israel til seier.
14 Og Samuel sa til folket: Kom, la oss gå til Gilgal for å stadfeste kongedømmet der!
15 Da gikk alt folket til Gilgal, og der i Gilgal gjorde de Saul til konge for Herrens åsyn; og de ofret der takkoffer for Herrens åsyn. Og Saul og alle Israels menn gledet sig der storlig.
8 Og Saulus samtykte i mordet på ham. Men på den dag blev det en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og de blev alle adspredt over Judeas og Samarias land, undtagen apostlene.
2 Men nogen gudfryktige menn begravde Stefanus og holdt en stor veklage over ham.
3 Men Saulus herjet menigheten, og gikk inn i hus efter hus og drog ut både menn og kvinner og lot dem kaste i fengsel.
4 De som nu var adspredt, drog omkring og forkynte evangeliets ord.
5 Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem.
6 Og folket gav samdrektig akt på det som blev sagt av Filip, idet de hørte og så de tegn som han gjorde.
7 For det var mange som hadde urene ånder, og de fór ut av dem med høie skrik, og mange verkbrudne og vanføre blev helbredet.
8 Og det blev stor glede der i byen.
9 Men der var en mann ved navn Simon, som før hadde gitt sig av med trolldom i byen og satt folket i Samaria i den største forundring, for han sa sig selv å være stor;
10 ham gav de akt på, både små og store, de sa: Han er Guds kraft som kalles den store.
11 Men de gav akt på ham fordi han i lang tid hadde satt dem i forundring ved sine trolldomskunster.
12 Men da de nu trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de sig døpe, både menn og kvinner.
13 Og Simon tok ved troen han også, og da han var blitt døpt, holdt han sig nær til Filip, og da han så de kraftige gjerninger og tegn som blev gjort, blev han ute av sig selv av forundring.
63 Og mennene som holdt Jesus, spottet ham og slo ham,
64 og de kastet et klæde over ham og spurte ham og sa: Spå nu: Hvem var det som slo dig?
65 Og mange andre spottord talte de til ham.
66 Da det nu blev dag, samledes folkets eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og de førte ham frem i sitt rådsmøte
67 og sa: Er du Messias, da si oss det! Men han sa til dem: Om jeg sier eder det, tror I det ikke;
68 og om jeg spør, svarer I ikke.
69 Men fra nu av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høire hånd.
70 Da sa de alle: Er du da Guds Sønn? Han sa til dem: I sier det; jeg er det.
71 Da sa de: Hvad skal vi mere med vidnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans munn.