Book of Common Prayer
72 Av Salomo. Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet!
2 Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett.
3 Fjellene skal bære fred for folket, og haugene for rettferdighets skyld.
4 Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen.
5 De skal frykte dig, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt.
6 Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden.
7 I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere.
8 Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender.
9 For hans åsyn skal de som bor i ørkenene, bøie kne, og hans fiender skal slikke støv.
10 Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt.
11 Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham.
12 For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har.
13 Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler.
14 Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine.
15 Og de skal leve og gi ham av Sjebas gull og alltid bede for ham; hele dagen skal de love ham.
16 Det skal bli overflod av korn i landet på fjellenes topp, dets frukt skal suse som Libanon, og det skal fremblomstre folk av byene som gresset på jorden.
17 Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne sig ved ham; alle hedninger skal prise ham salig.
18 Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger!
19 Og lovet være hans herlighets navn til evig tid, og all jorden bli full av hans herlighet! Amen, amen.
20 Ende på Davids, Isais sønns bønner.
73 Dine hender har skapt mig og gjort mig; gi mig forstand, forat jeg må lære dine bud!
74 De som frykter dig, skal se mig og glede sig; for jeg venter på ditt ord.
75 Jeg vet, Herre, at dine dommer er rettferdighet, og i trofasthet har du ydmyket mig.
76 La din miskunnhet være mig til trøst efter ditt ord til din tjener!
77 La din miskunnhet komme over mig, forat jeg kan leve! For din lov er min lyst.
78 La de overmodige bli til skamme! For de har trykket mig ned uten årsak; jeg grunder på dine befalinger.
79 La dem vende tilbake til mig, de som frykter dig og kjenner dine vidnesbyrd!
80 La mitt hjerte være fullkomment i dine forskrifter, forat jeg ikke skal bli til skamme!
81 Min sjel vansmekter av lengsel efter din frelse; jeg venter på ditt ord.
82 Mine øine vansmekter av lengsel efter ditt ord idet jeg sier: Når vil du trøste mig?
83 For jeg er som en skinnsekk i røk[a]; dine forskrifter glemmer jeg ikke.
84 Hvor mange er vel din tjeners dager? Når vil du holde dom over mine forfølgere?
85 De overmodige har gravd graver for mig, de som ikke skikker sig efter din lov.
86 Alle dine bud er trofasthet; uten årsak forfølger de mig; hjelp mig!
87 På lite nær har de tilintetgjort mig i landet; men jeg har ikke forlatt dine befalinger.
88 Hold mig i live efter din miskunnhet! Så vil jeg ta vare på din munns vidnesbyrd.
89 Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.
90 Fra slekt til slekt varer din trofasthet; du grunnfestet jorden, og den stod der.
91 Til å utføre dine dommer står de[b] der enn idag; for alle ting er dine tjenere.
92 Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet.
93 Til evig tid skal jeg ikke glemme dine befalinger; for ved dem har du holdt mig i live.
94 Din er jeg, frels mig! For jeg har søkt dine befalinger.
95 De ugudelige har bidd på mig for å ødelegge mig; jeg gir akt på dine vidnesbyrd.
96 På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men ditt bud strekker sig såre vidt.
13 Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud,
2 så at den som setter sig imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom.
3 For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den;
4 for den er Guds tjener, dig til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.
5 Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.
6 Derfor betaler I jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettop tar vare på dette.
7 Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!
8 Bli ingen noget skyldige, uten det å elske hverandre! for den som elsker den annen, har opfylt loven.
9 For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvad andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din næste som dig selv.
10 Kjærligheten gjør ikke næsten noget ondt; derfor er kjærligheten lovens opfyllelse.
11 Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er kommet da vi skal våkne op av søvne; for frelsen er oss nærmere nu enn dengang vi kom til troen.
12 Det lider med natten, og det stunder til dag; la oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iklæ oss lysets våben!
13 La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet, ikke i kiv og avind,
14 men iklæ eder den Herre Jesus Kristus, og bær ikke således omsorg for kjødet at det vekkes begjærligheter!
16 Men ingen som tender et lys, skjuler det med et kar eller setter det under en seng; han setter det i en stake, forat de som kommer inn, kan se lyset.
17 For det er ingen ting skjult som ikke skal bli åpenbar, og ingen ting dulgt som ikke skal bli kjent og komme for dagen.
18 Se derfor til hvorledes I hører! for den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han tykkes sig å ha.
19 Men hans mor og hans brødre kom til ham, og de kunde ikke nå frem til ham for folket.
20 Det blev da meldt ham: Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne få se dig.
21 Men han svarte og sa til dem: Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør efter det.
22 Og det skjedde en av dagene at han gikk ut i en båt, og hans disipler med ham, og han sa til dem: La oss fare over til hin side av sjøen! Og de la fra land.
23 Men mens de seilte, sovnet han; og det fór en stormvind ned over sjøen, og båten fyltes, og de var i fare.
24 Da gikk de til ham og vekket ham op og sa: Mester! mester! vi går under! Men han stod op og truet vinden og bølgene; og de la sig, og det blev blikkstille.
25 Og han sa til dem: Hvor er eders tro? Men de blev forferdet og undret sig og sa til hverandre: Hvad er da dette for en, som endog byder vindene og vannet, og de er ham lydige?