Book of Common Prayer

Johannes får se Jesus i et syn

⁹ Jeg, Johannes, deres bror, som tålmodig lider for Jesu skyld sammen med dere som blir regnet som Guds eget folk. Jeg satt i fengsel på øya Patmos^[a]. Der var jeg landsforvist fordi jeg hadde spredd Guds budskap om Jesus. ¹⁰ Da kom plutselig, det var på en søndag^[b], Guds Ånd over meg. Jeg fikk se et syn og hørte en sterk stemme bak meg som lød som et trompetstøt. ¹¹ Stemmen sa til meg: ”Skriv ned i en bok alt det du ser og send den til de sju menighetene i Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.”

¹² Da jeg vendte meg om for å se hvem det var som snakket til meg, så jeg sju lysestaker av gull bak meg. ¹³ Midt mellom dem sto en skikkelse som lignet på en menneskesønn^[c]. Han var kledd i en kappe som gikk helt ned til gulvet, og han hadde et belte av gull om brystet. ¹⁴ Hodet og håret hans var hvitt som hvit ull eller som snø. Øynene hans var som flammende ild. ¹⁵ Føttene hans lignet skinnende bronse som var glødet i smelteovnen. Stemmen hans hørtes ut som lyden av store vannmasser. ¹⁶ Han holdt sju stjerner i sin høyre hånd, og fra munnen hans kom det ut et skarpt, dobbeltegget sverd. Ansiktet hans lyste som solen når den er på sitt høyeste.

¹⁷ Da jeg så ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: ”Vær ikke redd, jeg er den første og den siste, ¹⁸ den som gir liv. Jeg var død, men jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene som gir meg makt til å åpne de dødes verden og gjøre de døde levende igjen. ¹⁹ Skriv ned det du har sett, det som er nå og det som kommer til å skje i framtiden. ²⁰ Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i hånden min, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er de sju englene^[d] som våker over menighetene, og de sju lysestakene er de sju menighetene^[e].

Kvinnen som hadde vært utro

[⁵³ Senere gikk alle hjem, hver og en til sitt. 8 ¹ Jesus gikk ut til Oljeberget. ² Tidlig neste morgen var han tilbake i templet, og snart samlet mye folk seg rundt ham. Han satte seg ned for å undervise. ³ Mens han snakket, kom de skriftlærde^[a] og fariseerne^[b] slepende med en kvinne som hadde blitt tatt på fersk gjerning da hun var utro mot mannen sin, og de stilte henne opp foran Jesus. ⁴ De sa: ”Mester, denne kvinnen ble avslørt mens hun var utro mot mannen sin. ⁵ Moseloven^[c] sier at hun skal bli steinet. Hva sier du?”

⁶ Det de egentlig var ute etter, var å få ham til å si noe de kunne anklage ham for, men Jesus bøyde seg bare ned og skrev i sanden med fingeren. ⁷ Da de fortsatte med å kreve et svar, så han til slutt opp og sa: ”Dersom dere tenker å steine henne, da vil jeg at den av dere som aldri har syndet, skal kaste den første steinen.” ⁸ Så bøyde han seg på nytt ned og fortsatte å skrive i sanden. ⁹ Da snek de religiøse lederne seg bort en etter en. De eldste forsvant først. Da det hadde gått en stund, var det bare kvinnen som alene sto igjen foran Jesus.

¹⁰ Jesus så opp og sa til henne: ”Hvor tok de som anklager deg veien? Var det ingen som dømte deg?”

¹¹ ”Nei, Herre”, svarte hun. Da sa Jesus: ”Jeg tenker heller ikke å dømme deg. Gå nå, men synd ikke mer.”]^[d]