Book of Common Prayer
Skipsbruddet
27 Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land. 28 De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter. 29 De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.
30 Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen. 31 Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa: ”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.” 32 Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.
33 Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise. ”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han. 34 ”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”
35 Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste. 36 Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også. 37 Det var 276 personer om bord. 38 Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.
39 Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der. 40 De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden. 41 Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.
42 Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme. 43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land. 44 Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.
Peter kaller Jesus for Messias, den lovede kongen
18 En gang da Jesus hadde trukket seg tilbake for å be, og disiplene var med han, spurte han: ”Hvem sier folket at jeg er?”
19 ”Noen sier at du er døperen Johannes”, svarte de, ”og noen at du er Elia[a]. Andre sier at du er en eller annen av profetene, de som før i tiden bar fram Guds budskap[b] og som nå har stått opp fra de døde.”
20 Da spurte han: ”Hvem tror dere at jeg er?”
Peter svarte: ”Du er Messias, den kongen som Gud har lovet å sende.”
Jesus forutsier for første gangen at han skal dø
21 Jesus ga da streng befaling om at de ikke skulle snakke med noen om dette. 22 Han forklarte: ”Jeg, Menneskesønnen[c], må lide mye. Folkets ledere, øversteprestene og de skriftlærde[d] kommer til å ta avstand fra meg og passe på at jeg blir drept, men på den tredje[e] dagen skal jeg stå opp fra de døde.”
23 Så sa han til folket: ”Om noen vil bli disiplene mine, kan han ikke lenger tenke på seg selv, men han må følge mitt eksempel og alltid være beredt til å dø. 24 Ja, den som klamrer seg fast til livet, vil til sist miste det. Den som mister livet sitt for min skyld, han vil redde det. 25 Hva vinner et menneske om det blir gitt hele verden, dersom det samtidig mister det evige livet? 26 Den som skammer seg over meg og over de ordene jeg sier, han skal jeg, Menneskesønnen[f], være skamfull over den dagen jeg vender tilbake i min og min Fars herlighet sammen med englene hans. 27 Tro meg: Noen av dere som står her i dag, kommer ikke til å dø før dere har sett Gud i hans kongelige makt.[g]”
En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.