Book of Common Prayer

²⁴ Da Paulus hadde kommet så langt i sin forsvarstale, ble han plutselig avbrutt av landshøvdingen Festus som ropte: ”Paulus, du er helt fra sans og samling! All lærdommen din har gjort deg fullstendig sinnssyk!” ²⁵ Paulus svarte: ”Nei, høyt ærede Festus, jeg er ikke sinnssyk. Jeg forteller sannheten, rolig og fornuftig. ²⁶ Kong Agrippa kjenner godt til alle disse spørsmålene. Jeg snakker åpent ut, for jeg er sikker på at disse begivenhetene er kjente for ham. De foregikk jo ikke i noen avkrok av verden! ²⁷ Kong Agrippa, tror du på det Gud har forutsagt ved profetene? Ja, jeg vet at du gjør det.”

²⁸ Da sa Agrippa til ham. ”Holder du på lenger nå, så kommer du til å gjøre også meg til en kristen^[a].”

²⁹ Paulus svarte: ”Enten det går fort eller tar tid, så ønsker jeg til Gud at ikke bare du, men alle som hører meg her i dag, vil bli som jeg, bare uten disse lenkene.”

³⁰ Kongen, landshøvdingen Berenike og alle de andre reiste seg. ³¹ Da de gikk ut, sa de til hverandre: ”Denne mannen har ikke gjort noe som fortjener dødsstraff eller fengsel.”

³² Kong Agrippa sa til Festus: ”Han kunne blitt satt fri, dersom han ikke hadde bedt om å bli dømt ved den keiserlige domstolen i Roma.”

Reisen til Roma

27 Tiden kom da vi skulle^[b] reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon. ² Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia^[c].

³ Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres. ⁴ Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros. ⁵ Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia. ⁶ Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.

⁷ I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta. ⁸ Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea.

Jesus helbreder en kvinne med blødninger og vekker opp en død jente

⁴⁰ Da Jesus kom tilbake, tok folket imot ham på stranden, for alle ventet på ham.

⁴¹ En mann som het Jairus, kom fram og kastet seg ned for Jesus. Han var forstander for synagogen^[a] på stedet, og nå ba han Jesus om å følge med ham hjem. ⁴² Hans eneste barn, en jente på tolv år, holdt på å dø.

Jesus fulgte straks med Jairus, og på veien presset folket på fra alle kanter. ⁴³ I folkemassen var det en kvinne som hadde lidd av blødninger i tolv år og ikke var blitt frisk, til tross for at hun hadde brukt opp alt hun eide på legehjelp. ⁴⁴ Kvinnen nærmet seg nå Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappen hans. Straks stanset blødningen!

⁴⁵ ”Hvem rørte ved meg?” spurte Jesus. Da alle tidde, sa Peter: ”Mester, det er jo så mange som dytter og presser fra alle kanter.” ⁴⁶ Jesus sa til ham: ”Nei, det var noen som med vilje og vitende rørte ved meg, for jeg kjente at det gikk ut en kraft fra meg.”

⁴⁷ Da kvinnen forsto at Jesus hadde lagt merke til det hun gjorde, kom hun skjelvende fram og falt ned for ham.^[b] Hun fortalte hvorfor hun hadde rørt ved ham og at hun straks hadde blitt frisk.

⁴⁸ ”Min datter”, sa han til henne, ”troen din har hjulpet deg. Gå i fred.”

⁴⁹ Mens Jesus fortsatt snakket med kvinnen, kom det en utsending fra hjemmet til Jairus og meldte til faren: ”Jenta di er død. Det er ingen vits i at du bryr Mesteren lenger.” ⁵⁰ Da Jesus hørte det som hadde skjedd, sa han til Jairus: ”Vær ikke redd! Bare tro, så skal hun bli bra igjen!”

⁵¹ Da de kom fram til huset, lot ikke Jesus andre følge med inn enn Peter, Jakob, Johannes og faren og moren til den lille jenta. ⁵² Innenfor var det fullt av mennesker som gråt og holdt klagesang over jenta. Jesus sa: ”Ikke gråt! Hun er ikke død, hun sover bare!”

⁵³ Da begynte folket å hånle mot Jesus, for de visste jo at hun var død. ⁵⁴ Jesus tok hånden hennes og sa høyt: ”Jente, stå opp!” ⁵⁵ Straks vendte livet tilbake i henne, og hun reiste seg opp! Jesus sa at de skulle gi henne noe å spise. ⁵⁶ Hennes foreldre ble overlykkelige, men Jesus forbød at de skulle fortelle til noen om det som hadde skjedd.