Book of Common Prayer

¹³ Var det disse gode budene som førte til at jeg måtte dø? Nei, naturligvis ikke! Det var synden som utnyttet det gode til å sette meg i den situasjonen at jeg måtte dø. Gjennom dette forstår vi hvor fryktelig synden egentlig er, etter som den til og med kan utnytte Guds bud i sine onde hensikter.

Kampen mot synden

¹⁴ Vi vet altså at Moseloven^[a] kommer fra Gud. Derfor er det ikke loven som er selve problemet, men jeg selv, etter som jeg som menneske er slave under synden.

¹⁵ Min egen måte å handle på er en stor gåte for meg: Jeg vil gjøre det som er rett, men gjør det likevel ikke. Jeg avskyr å gjøre det som er galt, men gjør det likevel om igjen og om igjen. ¹⁶ Jeg erkjenner at loven er god og egentlig vil følge den, men likevel gjør jeg galt. ¹⁷ Derfor er det med andre ord ikke min vilje som styrer meg, men synden som bor i meg!

¹⁸ Jeg vet at i meg selv, det vil si i min syndige natur, finnes ikke noe godt. Jeg vil gjøre det som er rett, men klarer det ikke. ¹⁹ Alt det gode jeg hadde bestemt meg for å gjøre, det blir fortsatt ugjort. Alt det onde jeg for enhver pris vil unngå, det gjør jeg likevel. ²⁰ Dersom jeg stadig handler galt, da er det altså ikke min egen vilje som styrer meg, men synden som bor i meg.

²¹ Det synes som om det finnes en slags ufravikelig regel som sier at jeg støtt og stadig må handle galt. Det skjer til tross for at jeg vil gjøre det som er rett. ²² Av hele mitt hjerte samtykker jeg i alt som står i Guds lov. ²³ Det er likevel en annen lov som styrer kroppen og handlingene mine. Denne syndens lov som finnes i meg, fører krig mot min egen fornuft og tar meg til fange. ²⁴ Jeg stakkars menneske! Hvem kan frelse meg så grundig at kroppen og handlingene mine ikke fører meg i døden^[b]? ²⁵ Jeg takker Gud for at det finnes et svar: Det er Jesus Kristus, vår Herre. Han kan frelse meg. Ellers ville jeg fortsatt med å streve i egen fornuft for å holde fast på Guds lov, mens jeg i min menneskelige natur var slave under syndens lov.

Fortellingen om mannen som forpaktet bort vingården sin

³³ ”Jeg skal fortelle et annet bilde for dere”, sa Jesus. ”En jordeier plantet en vingård. Han bygget en mur rundt den og gravde en fordypning i bakken der de kunne presse saften av druene. Han bygget også et vakttårn. Så forpaktet han bort vingården til noen dyrket druer mens han selv reiste langt bort.

³⁴ Da det ble tid til å høste avlingen, sendte han noen tjenere til de som produserte vinen for å hente den delen av avlingen som var hans. ³⁵ Men de overfalt tjenerne. De mishandlet en, drepte en annen og steinet en tredje.

³⁶ Da sendte jordeieren andre tjenere, men det samme skjedde med dem. ³⁷ Til slutt sendte eieren sin egen sønn. Han tenkte: ’Sønnen min vil de vel i det minste ha respekt for.’

³⁸ Men da de som leide vingården fikk se sønnen, sa de til hverandre: ’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og legger selv beslag på den!’ ³⁹ De fanget sønnen, slepte han ut av vingården og drepte ham.”

⁴⁰ ”Hva tror dere eieren gjør med disse svindlerne når han kommer tilbake?” spurte Jesus.

⁴¹ Øversteprestene og lederne i folket svarte: ”Han kommer helt sikkert til å drepe dem, og etterpå forpakter han bort vingården til andre som holder avtalen og gir ham sin del av avlingen som betaling når høsttiden kommer.”

⁴² Da sa Jesus til dem: ”Har dere aldri lest det som står i Skriften^[a]:

⁴³ Det jeg mener å si med dette er at de privilegier dere har som Guds folk, skal bli tatt fra dere og gitt til alle som følger Guds vilje.^{[c] 44} Den som snubler mot denne steinen, blir skadet, men den som steinen faller på, blir fullstendig pulverisert.^[d]”

⁴⁵ Da øversteprestene og fariseerne^[e] hørte det Jesus fortalte, forsto dem at det var de selv han snakket om. ⁴⁶ Derfor ville de straks arrestere ham, men de var redde for folket, som mente at Jesus var en profet som bar fram Guds budskap.