Book of Common Prayer

Guds løfte til Israels folk

9 Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne: ² Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst. ³ Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre. ⁴ Folket mitt er israelitter^[a], og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven.^[b] Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse. ⁵ De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob^[c]. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant!^[d]

⁶ Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels^[e] etterkommere. ⁷ På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften^[f]: ”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”^{[g] 8} Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte. ⁹ Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga: ”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”^[h]

¹⁰ Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk. ^11-13 Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka: ”Den eldste gutten skal tjene den yngste.”^[i] Gud sier også i Skriften: ”Jeg elsket Jakob,^[j] men forkastet Esau.”^[k] Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.

¹⁴ Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke! ¹⁵ Gud sa til Moses:

¹⁶ Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.

¹⁷ Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao: ”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”^{[m] 18} Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.^[n]

²⁷ Uykken skal ramme dere, dere skriftlærde og fariseere! Dere viser fram en fin fasade, men dere er som hvitmalte graver. De er vakre på utsiden, men innvendig er de fylt med skjelettene fra døde kropper, smuss og råttenskap. ²⁸ Dere gjør alt for at menneskene skal tro at dere følger Guds vilje, men i virkeligheten er dere fulle av falskhet og synd.

²⁹ Ja, ulykken skal ramme dere, dere skriftlærde og fariseere, som bare later som om dere er lydige mot Gud! Dere bygger monumenter over profetene som bar fram Guds budskap,^[a] og dere smykker gravene til dem som fulgte Guds vilje. ³⁰ Og dere sier: ’Dersom vi hadde levd på forfedrenes tid, da ville vi aldri ha drept noen profeter.’ ³¹ Men når dere sier dette, medgir dere at dere er etterkommere til dem som myrdet profetene.

³² Så fortsett bare med å gå i fotsporene til forfedrene deres, og gjør ferdig det de startet på! ³³ Slanger, ormeyngel! Hvordan skal dere kunne unngå å bli dømt til helvede? ³⁴ Jeg sender dere profeter som bærer fram Guds budskap, og visemenn og lærere som forklarer Skriften^[b] for dere. En av dem kommer dere til å drepe og spikre fast til et kors. Andre kommer dere til å piske til blods i synagogene deres^[c] og forfølge fra by til by. ³⁵ På grunn av dette skal dere få stå til rette for alle mordene på dem som fulgte Guds vilje, helt fra Abel til Sakarja, som var sønn til Barakia, han dere myrdet mellom templet og alteret.^{[d] 36} Ja, jeg forsikrer dere at alle disse dommene skal ramme denne slekten som ikke vil tro.

Jesus sørger over Jerusalem

³⁷ Å, dere Jerusalems innbyggere, dere som dreper profetene og steiner andre som Gud sender til dere med budskapet sitt.^[e] Hvor ofte har jeg ikke ønsket å samle dere, som når en høne samler kyllingene sine under vingene, men dere lot meg ikke gjøre det. ³⁸ Nå får dere selv ta hånd om deres tempel som blir lagt øde. ³⁹ Ja, jeg sier dere, nå får dere ikke se meg igjen før dere roper: ’Vi ærer deg, du som er sendt av Herren.^[f]’ ”