Book of Common Prayer

Paulus blir ført til Cæsarea

²³ Kommandanten kalte på to av offiserene sine og sa: ”Kall ut 200 soldater som står klare til å marsjere til Cæsarea klokka ni i kveld sammen med 200 spydkastere og 70 ryttere. ²⁴ Gi Paulus en hest å ri på og pass på, at han kommer fram til landshøvdingen Feliks i god behold.”

²⁵ Han skrev følgende brev til landshøvdingen:

²⁶ ”Fra Claudius Lysias,

til den høyt ærede landshøvdingen Feliks.

Beste hilsen!

²⁷ Denne mannen har blitt arrestert av jødene. De skulle nettopp til å drepe ham da jeg sendte ut soldater for å redde ham. Etterpå har jeg fått vite at han er romersk borger. ²⁸ Jeg førte ham ned til Det jødiske rådet^[a] for å få greie på hva de anklaget ham for. ²⁹ Jeg forsto snart at det bare var noen interne stridsspørsmål som hadde med deres religiøse lover å gjøre, og ikke noe som bør bli straffet med fengsel eller døden. ³⁰ Senere fikk jeg ved en anledning greie på at de planla å drepe han, og jeg besluttet derfor å sende ham til deg. Jeg har også formant motstanderne hans til å legge fram anklagene sine for deg.”

³¹ Samme natten tok soldatene Paulus og førte ham til den romerske militærforlegningen Antipatris^[b] slik de hadde fått befaling om. ³² Neste morgen fortsatte de 70 rytterne med ham til Cæsarea, mens de øvrige mennene vendte tilbake til festningsborgen i Jerusalem.

³³ Da de kom fram til Cæsarea, overlot de brevet til landshøvdingen Feliks og førte Paulus inn til han. ³⁴ Landshøvdingen leste brevet og spurte Paulus hvilken provins han kom fra. ”Fra Kilikia”, svarte Paulus.

³⁵ ”Bra”, sa landshøvdingen, ”jeg skal ta opp saken din når de som anklager deg kommer hit.” Så ga han befaling om at Paulus skulle bli anbrakt i fengslet som lå i palasset til kong Herodes.

Skal keiseren ha skatt?

¹³ De religiøse lederne sendte nå noen fariseere^[a] og tilhengere av kong Herodes^[b] for å lure Jesus til å si noe som de kunne sette ham fast for. ¹⁴ De kom og sa: ”Mester, vi vet at du alltid er ærlig. Du spør ikke etter hva folk mener og tenker, men sier oss rett ut det som er Guds vilje. Si oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren. Skal vi gjøre det eller skal vi ikke?”

¹⁵ Jesus forsto at de bare lot som om de ville lyde Gud, og sa: ”Hvorfor forsøker dere å lure meg? Kom hit med en romersk mynt så jeg får se på den.” ¹⁶ De ga ham en mynt, og han spurte: ”Hvem sitt bilde er dette, og hvem sin signatur står under bildet?”

”Keiseren sitt”, svarte de.

¹⁷ ”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det må dere gi til Gud.” De ble helt forundret over svaret hans.

Skal de døde stå opp igjen?

¹⁸ Noen sadukeere^[c] kom til Jesus. Sadukeerne påstår at de døde ikke kan stå opp igjen, og derfor spurte de:

¹⁹ ”Mester, i Moseloven^[d] står det at om en mann dør og etterlater seg kona si som enke og har ingen barn, da skal hans bror gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan føre arven videre.^{[e] 20} Nå var det en familie med sju brødre. Den eldste giftet seg, men døde uten å etterlate seg noe barn. ^21-22 Derfor giftet bror nummer to seg med enken, men snart døde også han uten å etterlate seg noe barn. Med den tredje gikk det på samme måten, og slik fortsatte det helt til hun hadde vært gift med alle sju uten å få barn. Til sist døde også kvinnen. ²³ Når de står opp fra de døde, hvem sin kone blir hun da? Alle sju har jo vært gift med henne!”

²⁴ Jesus svarte: ”Dere forstår verken Skriften^[f] eller Guds kraft. Det er derfor dere tar så skammelig feil. ²⁵ Når de døde står opp igjen, kommer de ikke til å gifte seg, men de blir som englene i himmelen.

²⁶ Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere aldri lest i Mosebøkene om den brennende tornebusken der Gud sier til Moses: ’Jeg er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’^{[g] 27} Gud er ikke en gud for døde, men for de levende.^[h] Dere tar fullstendig feil.”