Book of Common Prayer

Guds barn ved troen

4 La meg gjennom et nytt bilde forklare dette: Dersom sønnen skal arve sin fars formue den dagen han blir myndig, da er det ingen forskjell mellom ham og en slave fram til dagen da sønnen er myndig. Slik er det til tross for at han egentlig eier alt. ² Sønnen må rette seg etter sin formynder og forvalter, helt til han har oppnådd den alderen faren hans hadde bestemt.

³ Slik var det også for oss før Kristus kom. Vi var slaver under denne verdens onde makter. ⁴ Men da tiden kom som Gud hadde bestemt, sendte han sin sønn. Han ble født av en kvinne og var selv nødt til å være lydig mot Moseloven^[a]. ⁵ Sønnen kom for å kjøpe oss fri fra vårt slaveri under Moseloven, slik at vi kunne bli Guds egne barn. ⁶ Etter som vi som tror er Guds barn, har han gitt oss sin sønns Ånd, som roper i oss til Gud: ”Far^[b], min Far i himmelen”. ⁷ Den som har Guds Ånd, er altså ikke lenger slave, men Guds barn. Som Guds barn skal vi også få arve alt det gode som finnes hos ham.

Vend ikke tilbake til slaveriet

⁸ Før dere galatere kjente Gud, var dere slaver under makter som dere trodde var guder. ⁹ Hvordan kan dere da, etter at dere har lært Gud å kjenne, eller rettere sagt, etter at Gud har lært dere å kjenne, på nytt vende tilbake og bli slaver under denne verdens svake og ynkelige makter? ¹⁰ Dere forsøker å tilfredsstille Gud gjennom det å følge en mengde regler om forskjellige dager, måneder, høytider og år. ¹¹ Jeg er urolig for dere. Har mitt arbeid blant dere vært bortkastet?

Troen hos en kvinne som ikke er jøde

²⁴ Jesus dro nå fra Galilea og gikk til distriktet ved byen Tyrus^[a]. Der fant han et hus å innlosjere seg i. Han forsøkte å holde hemmelig at han var kommet, men det var umulig. ²⁵ En mor med en datter som var besatt av en ond Ånd, fikk høre om ham og oppsøkte ham straks. Kvinnen kastet seg ned for føttene til Jesus. ²⁶ Hun ba om at han måtte sette jenta fri fra den onde ånden.

Denne kvinnen var ikke jøde, men kom fra distriktet bortenfor. ²⁷ Jesus sa derfor til henne: ”Først må jeg hjelpe mine egne barn som er jødene. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og kaste det til hundene.”^[b]

²⁸ Hun svarte: ”Det er sant, Herre, men til og med hundene som ligger under bordet, får spise de smulene som barna lar ligge igjen.”

²⁹ ”Svaret ditt viser hvor sterk tro du har”, sa han. ”Gå hjem, for den onde ånden har forlatt datteren din!”

³⁰ Da hun kom hjem, lå jenta rolig i sengen, og den onde ånden var borte.

Jesus helbreder en døvstum

³¹ Fra Tyrus gikk Jesus videre til byen Sidon, og derfra tilbake til Genesaretsjøen om Dekapolis^[c]. ³² Der kom noen til han med en døv mann, som også hadde vanskelig for å snakke. De ba at Jesus måtte legge hendene på ham og helbrede ham.

³³ Jesus førte ham da litt unna folkemassen, satte fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans. ³⁴ Jesus så opp mot himmelen, sukket dypt og sa: ”Effata!^[d]” som betyr: Lukk deg opp! ³⁵ Straks kunne mannen høre helt perfekt, og han snakket klart og tydelig.

³⁶ Jesus forbød folket å fortelle om det som hadde skjedd. Men jo mer han nektet, desto mer spredde de nyheten vidt og bredt. ³⁷ De syntes det var så helt utrolig, og de sa: ”Alt han gjør, er helt fantastisk! Han får til og med de døve til høre og de stumme til å snakke.”