Book of Common Prayer

¹⁸ Det drøyde hele tre år før jeg reiste til Jerusalem for å besøke Peter^[a]. Da stanset jeg to uker hos ham. ¹⁹ Den eneste av utsendingene jeg møtte, i tillegg til Peter, var Jakob, som var Herren Jesus sin egen bror. ²⁰ Det jeg skriver her er sant. Gud selv kan vitne om at jeg ikke lyver for dere. ²¹ Etter besøket i Jerusalem fortsatte jeg nordover til provinsene Syria og Kilikia. ²² Jeg møtte aldri de andre troende i Judea. ²³ Det eneste de hadde hørt, var et rykte som sa: ”han som før forfulgte oss, sprer nå selv budskapet om Jesus og overbeviser andre om den tro han ville utrydde.” ²⁴ De hyllet Gud for min skyld.

Paulus møter lederne i menighetene i Jerusalem

2 Etter 14 år kom jeg tilbake til Jerusalem sammen med Barnabas. Titus var også med oss. ² Den gangen reiste jeg dit fordi Gud hadde vist meg at jeg skulle gjøre det. Ved en spesiell anledning møtte jeg lederne i menigheten og fortalte om innholdet i det glade budskap jeg sprer til folk som ikke er jøder. Jeg ville at de skulle anerkjenne undervisningen min, slik at jeg ikke hadde arbeidet, eller fortsatte å arbeide forgjeves blant andre folk. ³ De aksepterte undervisningen min. De krevde ikke en gang at min reisekamerat Titus, som ikke er jøde, skulle bli omskåret.

⁴ Spørsmålet om omskjærelse av personer som ikke er jøder, var en av de sakene vi diskuterte. Noen falske troende hadde nemlig lurt seg inn blant oss for å spionere på den friheten vi har i Jesus Kristus. Disse personene ville gjøre oss til slaver under jødiske regler og lover. ⁵ Ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for kravene deres. For vi ville at alle som ikke er jøder, også i framtiden skulle få høre et uforandret budskap om Jesus.

⁶ Lederne for menigheten i Jerusalem aksepterte altså undervisningen min. At disse lederne før hadde vært Jesu nærmeste disipler, teller ikke i denne sammenhengen, for i Guds øyne er alle like. Disse mennene, som nå har så høy anseelse blant de troende, ville altså ikke legge noe til i undervisningen min. ⁷ Tvert imot innså de at jeg hadde fått oppdraget med å spre det glade budskapet om Jesus til folk som ikke er jøder, mens Peter hadde fått oppdraget å arbeide blant jødene. ⁸ Den samme Gud som hadde gitt Peter kraft til å være utsending blant jødene, hadde gitt meg kraft til å arbeide blant folk som ikke er jøder. ⁹ Når da de fremste lederne i menigheten, Jakob, Peter og Johannes, forsto hvilket oppdrag Gud i sin godhet hadde gitt meg, rakte de meg og Barnabas hånden som et tegn på vårt samarbeid. Vi skulle fortsette å arbeide blant folk som ikke er jøder, mens de selv skulle arbeide blant jødene. ¹⁰ Det eneste de ba oss om, var at vi skulle hjelpe de fattige blant de troende i Jerusalem, og det har jeg virkelig forsøkt å gjøre.

Folket i Nasaret nekter å tro

6 Etter dette utrolige miraklet dro Jesus fra stedet og kom til hjembyen sin Nasaret, sammen med disiplene. ² Da det ble hviledag^[a], gikk han til synagogen^[b] for å undervise, og mange ble overrasket over visdommen hans, og de miraklene han gjorde med folk som han la hendene på.

”Hvor har han alt dette fra?” sa de. ³ ”Han er jo bare en vanlig snekker, Maria sin sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon, og søstrene hans bor også midt iblant oss.” Mange ble irriterte og sinte på ham.

⁴ Da sa Jesus: ”En profet som bringer Guds budskap, blir anerkjent over alt, bortsett fra i sin egen hjemby, blant sine slektninger og i sin egen familie.” ⁵ Etter som folket i Nasaret ikke trodde på ham, kunne han ikke gjøre noen mirakler der. Han helbredet bare noen få syke ved å legge hendene på dem. ⁶ Han var forskrekket over at folket ikke ville tro på ham.

Jesus sender ut sine tolv disipler

Noe seinere dro Jesus rundt i byene i distriktet og underviste. ⁷ Han kalte til seg sine tolv disipler og sendte dem ut to og to og ga dem makt til å drive ut onde ånder. ^8-9 Han sa til dem at de ikke skulle ta med seg noe annet på veien enn sin vandringsstav. De fikk ikke ta med mat, ingen veske, ingen penger, og ikke ekstra sko eller klær.

¹⁰ ”Når dere blir tilbudt å overnatte hos noen, stans da hos dem til dere skal fortsette til neste by”, sa han. ¹¹ ”Dersom folket på et sted ikke vil ta imot dere eller høre på dere, gå da bare videre og ikke vær mer bekymret for dem. Rist støvet fra dette stedet av føttene som et tegn på at innbyggerne selv må ta ansvaret for det de har gjort.”

¹² Disiplene gikk nå av sted. Over alt der de kom, oppfordret de folket til å forlate syndens vei og vende om til Gud. ¹³ De drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje^[c] og helbredet dem.