Book of Common Prayer
2 Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?
2 Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:
3 La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!
4 Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.
5 Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:
6 Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!
7 Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.
8 Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.
9 Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.
10 Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!
11 Tjen Herren med frykt og juble med beven!
12 Kyss[a] Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham[b].
85 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Du har fordum, Herre, vært nådig mot ditt land, du lot Jakobs fangenskap ophøre.
3 Du tok bort ditt folks misgjerning, du skjulte all deres synd. Sela.
4 Du tok bort all din harme, du lot din brennende vrede vende om.
5 Vend om til oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet!
6 Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt?
7 Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede sig i dig?
8 Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse!
9 Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap.
10 Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land.
11 Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.
12 Sannhet skal vokse op av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen.
13 Herren skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde.
14 Rettferd skal gå frem for hans åsyn og stadig følge i hans spor.
110 Av David; en salme. Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
2 Ditt veldes kongestav skal Herren utstrekke fra Sion! hersk midt iblandt dine fiender!
3 Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til dig, som dugg ut av morgenrødens skjød.
4 Herren har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig efter Melkisedeks vis.
5 Herren ved din høire hånd knuser konger på sin vredes dag.
6 Han holder dom iblandt hedningene, fyller op med lik, knuser hoder over den vide jord.
7 Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høit sitt hode.
132 En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie,
2 han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte:
3 Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie,
4 jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer,
5 før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige!
6 Se, vi hørte om den[a] i Efrata[b], vi fant den i skogsbygden[c].
7 Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel.
8 Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark!
9 La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd!
10 For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake!
11 Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone;
12 dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone.
13 For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig:
14 Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.
15 Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød,
16 og dets prester vil jeg klæ med fryd.
17 Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede.
18 Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle.
10 Hør! Hør! Fly bort fra Nordens land, sier Herren; for jeg har spredt eder for himmelens fire vinder, sier Herren.
11 Hør! Sion, berg dig unda, du som bor hos Babels datter!
12 For så sier Herren, hærskarenes Gud: For sin æres skyld har han sendt mig til hedningefolkene som plyndret eder; for den som rører ved eder, rører ved hans øiesten;
13 for se, jeg løfter min hånd mot dem, og de skal bli et rov for dem som nu træler for dem; og I skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt mig.
7 I elskede! la oss elske hverandre! for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.
8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet.
9 Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblandt oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, forat vi skal leve ved ham.
10 I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
11 I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre.
12 Ingen har nogensinne sett Gud; dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss.
13 På dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd.
14 Og vi har sett og vidner at Faderen har sendt sin Sønn til frelse for verden.
15 Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud.
16 Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham.
31 Han som kommer ovenfra, er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle;
32 det han har sett og hørt, det vidner han, og ingen tar imot hans vidnesbyrd;
33 den som har tatt imot hans vidnesbyrd, han har stadfestet at Gud er sanndru.
34 For han som Gud har utsendt, taler Guds ord; for Gud gir ikke Ånden efter mål.
35 Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd.
36 Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.