Book of Common Prayer
45 Til sangmesteren; efter "Liljer"[a]; av Korahs barn; en læresalme, en sang om kjærlighet.
2 Mitt hjerte strømmer over med liflig tale; jeg sier: Min sang er om en konge; min tunge er en hurtigskrivers griffel.
3 Du er den fagreste blandt menneskenes barn, livsalighet er utgytt på dine leber; derfor har Gud velsignet dig evindelig.
4 Omgjord din lend med ditt sverd, du veldige, med din høihet og din herlighet!
5 Og i din herlighet fare du seierrik frem for sannhets og rettferdig saktmodighets skyld! Og din høire hånd skal lære dig forferdelige storverk.
6 Dine piler er hvesset - folkeferd faller under dig - de trenger inn i hjertet på kongens fiender.
7 Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav.
8 Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.
9 Av myrra og aloë og kassia dufter alle dine klær; fra elfenbens-slott fryder dig strengelek.
10 Kongedøtre er iblandt dine utvalgte; dronningen står ved din høire hånd i gull fra Ofir.
11 Hør, datter, og gi akt og bøi ditt øre, og glem ditt folk og din fars hus,
12 og la kongen ha sin lyst i din skjønnhet! For han er din herre, og du skal falle ned for ham.
13 Og Tyrus' datter skal søke din yndest med gaver - de rike blandt folket.
14 Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes klædning er gjennemvirket med gull.
15 I stukne klær ledes hun frem til kongen; jomfruer, hennes venninner, følger henne; de føres inn til dig.
16 De ledes frem med fryd og jubel, de går inn i kongens slott.
17 I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.
18 Jeg vil prise ditt navn iblandt alle slekter; derfor skal folkene love dig evindelig og alltid.
47 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop.
3 For Herren, den Høieste, er forferdelig, en stor konge over all jorden.
4 Han legger folkeslag under oss og folkeferd under våre føtter.
5 Han utvelger oss vår arvelodd, Jakobs, hans elskedes herlighet. Sela.
6 Gud fór op under jubelrop, Herren under basuners lyd.
7 Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng!
8 For Gud er all jordens konge; syng en sang som gjør vis!
9 Gud er konge over folkene, Gud har satt sig på sin hellige trone.
10 Folkenes fyrster samler sig med Abrahams Guds folk; for jordens skjold hører Gud til, han er såre ophøiet.
48 En sang, en salme; av Korahs barn.
2 Stor er Herren og høilovet i vår Guds stad, på hans hellige berg.
3 Fagert hever det sig, en glede for all jorden er Sions berg, det ytterste Norden[a], den store konges stad.
4 Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et fast vern.
5 For se, kongene samlet sig, de drog frem tilsammen.
6 De så, da blev de forferdet; de blev slått med redsel, flyktet i hast.
7 Beven grep dem der, angst som hos en fødende kvinne.
8 Ved østenvind knuste du Tarsis-skib.
9 Likesom vi hadde hørt, så har vi nu sett det i Herrens, hærskarenes Guds stad, i vår Guds stad; Gud gjør den fast til evig tid. Sela.
10 Vi grunder, Gud, på din miskunnhet midt i ditt tempel.
11 Som ditt navn, Gud, så er din pris inntil jordens ender; din høire hånd er full av rettferdighet.
12 Sions berg gleder sig, Judas døtre fryder sig for dine dommers skyld.
13 Gå omkring Sion og vandre rundt om det, tell dets tårn!
14 Gi akt på dets voller, vandre gjennem dets borger, forat I kan fortelle derom til den kommende slekt.
15 For denne Gud er vår Gud evindelig og alltid; han skal føre oss ut over døden.
9 For det skal ikke alltid være mørke for det land hvor det nu er trengsel; tidligere førte han[a] vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i fremtiden skal han føre ære over det, over veien ved havet, landet på hin side Jordan, hedningenes Galilea[b].
2 Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys; de som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.
3 Du lar det bli tallrikt det folk som du får ikke gav stor glede; de gleder gleder sig for ditt åsyn, som en gleder sig om høsten, som en jubler når hærfang skiftes.
4 For dets tyngende åk og kjeppen til dets skulder, dets drivers stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag;
5 for hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klæsplagg som er tilsølt med blod, skal brennes op og bli til føde for ilden.
6 For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste.
7 Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og opholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.
12 Derfor vil jeg alltid komme til å minne eder om dette, enda I vet det og er grunnfestet i sannheten, som er hos eder;
13 allikevel akter jeg det for riktig, så lenge jeg er i denne hytte, å vekke eder ved påminnelse,
14 for jeg vet at nedleggelsen av min hytte kommer brått, som og vår Herre Jesus Kristus varslet mig.
15 Men jeg vil og gjøre mig flid for at I til enhver tid efter min bortgang skal kunne minnes dette.
16 For ikke var det kløktig uttenkte eventyr vi fulgte da vi kunngjorde eder vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øienvidner til hans storhet.
17 For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, idet en sådan røst kom til ham fra den ophøiede herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag,
18 og denne røst hørte vi komme fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige berg.
19 Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går op i eders hjerter,
20 idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning;
21 for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.
54 Da de nu hadde grepet ham, drog de avsted med ham og førte ham inn i yppersteprestens hus; og Peter fulgte langt bakefter.
55 De hadde tendt en ild midt i gårdsrummet og satt der sammen, og Peter satt midt iblandt dem.
56 Men en tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset, og stirret på ham og sa: Også denne var med ham.
57 Men han fornektet ham og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne!
58 Litt efter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske! jeg er ikke det.
59 Og omkring én time efter stadfestet en annen det og sa: Sannelig, også denne var med ham; han er jo en galileer.
60 Men Peter sa: Menneske! jeg forstår ikke hvad det er du mener! Og straks, mens han ennu talte, gol hanen.
61 Og Herren vendte sig og så på Peter; og Peter kom Herrens ord i hu, hvorledes han hadde sagt til ham: Før hanen galer idag, skal du fornekte mig tre ganger.
62 Og han gikk ut og gråt bitterlig.
63 Og mennene som holdt Jesus, spottet ham og slo ham,
64 og de kastet et klæde over ham og spurte ham og sa: Spå nu: Hvem var det som slo dig?
65 Og mange andre spottord talte de til ham.
66 Da det nu blev dag, samledes folkets eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og de førte ham frem i sitt rådsmøte
67 og sa: Er du Messias, da si oss det! Men han sa til dem: Om jeg sier eder det, tror I det ikke;
68 og om jeg spør, svarer I ikke.
69 Men fra nu av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høire hånd.