Book of Common Prayer
18 Gud har talt til dere, men ikke slik som han talte til Israels folk. Dere står ikke ved noe fjell her på jorden, et fjell dekket av ild, svarte skyer, stummende mørke og voldsomt uvær. 19 Dere har ikke hørt trompetstøt og en stemme som taler slik at dere ikke ønsker å høre mer. Den gangen ba Israels folk at Gud måtte slutte å tale til dem. 20 De holdt ikke ut med å høre befalingen hans: ”Til og med det dyret som kom borti fjellet, måtte bli steinet til døde.”[a] 21 Ja, synet av Guds hellighet var så fryktelig at Moses selv sa: ”Jeg skjelver av skrekk.”[b]
22 Nei, dere er blitt innbudt til å komme til Sions fjell[c], til det nye Jerusalem, byen som finnes i himmelen hos Gud, han som gir liv. Dere får stå for tusener av engler 23 som er samlet til fest. Dere har blitt Guds barn og får arve alt det gode som Gud har lovet, etter som deres navn er skrevet i det himmelske folkeregister.[d] Dere har tatt tilflukt til Gud, han som en dag vil dømme alle mennesker. Ja, dere er innbudt til fest hos Gud sammen med alle forfedrene som fulgte Guds vilje og nå står skyldfri innfor Gud på grunn av troen. 24 Dere har kommet til Jesus, han som ble mellommann til en ny pakt mellom Gud og menneskene da han ofret sitt blod på korset. Hans blod roper ikke på hevn slik som Abels blod gjorde.[e] Nei, det roper til Gud om tilgivelse.
25 Se derfor til at dere ikke avviser Gud når han taler til dere. Dersom Israels barn ble straffet da de nektet å være lydig mot Gud når han talte til dem her på jorden, hvor mye hardere skal da ikke vi bli straffet dersom vi avviser Gud når han taler til oss fra himmelen. 26 Da Gud talte fra Sinaifjellet, fikk stemmen hans jorden til å riste. I Skriften[f] har Gud lovet: ”En siste gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen.”[g] 27 Dette betyr at alt det skapte vil bli tilintetgjort og forsvinne. Det som dere har bygget på en evig grunn vil derimot bestå.
28 Vi tilhører Guds eget folk og har bygd våre liv på det evige fundamentet som aldri skal forsvinne. La oss derfor være takknemlige og tjene Gud slik som han vil. Vi frykter Gud og gir ham æren. 29 Vår Gud er som en fortærende ild når han straffer dem som er utro mot ham.[h]
Døperen Johannes forteller hvem Jesus er
22 Jesus reiste fra Jerusalem sammen med disiplene, men de stanset en tid i Judea og døpte der.
23 Samtidig døpte også Johannes. Han holdt til ved Ainon, nær Salim. Der var det rikelig med vann. Mange mennesker kom til ham for å bli døpt. 24 Dette var før Johannes hadde blitt satt i fengsel. 25 En dag kom det en jødisk mann til disiplene av Johannes og begynte å diskutere om forskjellige seremonier for renselse[a]. 26 Johannes sine disipler gikk da til han og sa: ”Mester, den mannen som var sammen med deg på den andre siden av elven Jordan, han som du fortalte om til folket, han døper også. Og nå går alle til ham i stedet for å komme til oss.”
27 Johannes svarte: ”Dersom alle går til ham, er det fordi at Gud lar det skje. 28 Dere vet selv at jeg klart og tydelig har sagt til dere at jeg ikke er Messias, den lovede kongen. Jeg er sendt ut for å forberede veien for ham. Det er hele min oppgave. 29 Folket blir dratt mot ham på samme måten som bruden blir dratt mot sin brudgom. Brudgommens venn blir glad av å stå og høre stemmen til brudgommen. Jeg er brudgommens venn, og nå er gleden min fullkommen. 30 Det er som det skal være at folket hører mer og mer på ham, og mindre og mindre på meg.
En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.