Book of Common Prayer
31 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!
3 Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!
4 For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.
5 Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.
6 I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.
7 Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.
8 Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;
9 du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.
10 Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.
11 For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.
12 For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.
13 Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.
14 For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.
15 Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.
16 I din hånd er mine tider[a]; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere!
17 La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!
18 Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket!
19 La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!
20 Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!
21 Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.
22 Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.
23 Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.
24 Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.
25 Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!
35 Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig!
2 Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig!
3 Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse!
4 La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!
5 La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!
6 La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem!
7 For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav[a] for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv.
8 La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse!
9 Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;
10 alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?
11 Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.
12 De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.
13 Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm[b].
14 Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor.
15 Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver[c] og hviler ikke.
16 Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.
17 Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.
18 Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk.
19 La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet!
20 For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet.
21 Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie!
22 Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!
23 Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak!
24 Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig!
25 La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham!
26 La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!
27 La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel!
28 Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.
10 Og Herren blev ved å tale til Akas og sa:
11 Krev et tegn av Herren din Gud! Krev det i det dype eller i det høie der oppe!
12 Men Akas svarte: Jeg vil ikke kreve noget og ikke friste Herren.
13 Da sa han: Hør da, I av Davids hus! Er det eder for lite å trette mennesker siden I også tretter min Gud[a]?
14 Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel[b].
15 Fløte og honning skal han ete[c] ved den tid han skjønner å forkaste det onde og velge det gode;
16 for før gutten skjønner å forkaste det onde og velge det gode, skal det land hvis to konger[d] du gruer for, ligge øde.
17 Herren skal la dager komme over dig og over ditt folk og over din fars hus, dager som det ikke har vært make til like fra den dag Efra'im skilte sig fra Juda - Assurs konge.
18 På den tid skal Herren pipe til fluen lengst borte ved Egyptens strømmer og til bien i Assurs land;
19 og de skal komme og slå sig ned alle sammen i de øde daler og i fjellkløftene og i alle tornebuskene og på alle beitemarkene.
20 På den tid skal Herren med en rakekniv[e] som er leid på hin side elven[f], med Assurs konge, rake av alt håret både på hodet og nedentil; endog skjegget skal den ta bort.
21 På den tid skal en mann holde en kvige og to får;
22 men på grunn av den mengde melk de gir, skal han ete fløte; for fløte og honning skal hver den ete som er blitt tilbake i landet.
23 Og det skal bli så på den tid at hvor det nu er tusen vintrær, verd tusen sekel sølv, der skal det overalt bare vokse torn og tistel.
24 Med pil og bue skal folk gå dit; for hele landet skal bli til torn og tistel.
25 Og i alle de lier hvor de nu bruker hakken, skal du ikke komme av frykt for torn og tistel; de skal være til å slippe okser på og til å tredes ned av får.
13 Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten,
14 som han kalte eder til ved vårt evangelium forat I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.
15 Derfor, brødre, stå støtt og hold fast ved de lærdommer som I har lært enten ved vår tale eller ved brev fra oss!
16 Og han, vår Herre Jesus Kristus, og Gud vår Fader, som elsket oss og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde,
17 han trøste eders hjerter og styrke eder i all god gjerning og tale!
3 For øvrig, brødre, bed for oss at Herrens ord må ha fremgang og bli forherliget likesom hos eder,
2 og at vi må bli fridd fra de vrange og onde mennesker; for troen er ikke alles sak.
3 Men Herren er trofast; han skal styrke eder og bevare eder fra det onde.
4 Vi har den tillit til eder i Herren at I både gjør og herefter vil gjøre det vi byder eder.
5 Og Herren styre eders hjerter til å elske Gud og til å vente på Kristus med tålmodighet!
14 Og da timen kom, satte han sig til bords, og apostlene med ham.
15 Og han sa til dem: Jeg har hjertelig lengtet efter å ete dette påskelam med eder før jeg lider;
16 for jeg sier eder: Jeg skal aldri mere ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike.
17 Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellem eder!
18 For jeg sier eder: Fra nu av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.
19 Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for eder; gjør dette til minne om mig!
20 Likeså kalken, efterat de hadde ett, og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for eder.
21 Men se, hans hånd som forråder mig, er med mig over bordet.
22 For Menneskesønnen går vel bort, som bestemt er; men ve det menneske ved hvem han blir forrådt!
23 De begynte da å spørre hverandre om hvem av dem det vel kunde være som skulde gjøre denne gjerning.
24 Det blev også en trette mellem dem om hvem av dem skulde gjelde for å være størst.
25 Da sa han til dem: Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere.
26 Så er det ikke med eder; men den største blandt eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener.
27 For hvem er størst, den som sitter til bords, eller den som tjener? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener iblandt eder.
28 Men I er de som har holdt ut hos mig i mine prøvelser,
29 og jeg tilsier eder riket, likesom min Fader har tilsagt mig det,
30 så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.