Book of Common Prayer
137 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
2 På vidjene der hengte vi våre harper;
3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig[a] min høire hånd!
6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
144 Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig,
2 min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig.
3 Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham!
4 Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi.
5 Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker!
6 La lynet lyne og spred dem[a], send dine piler og skrem dem!
7 Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd,
8 de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd.
9 Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig,
10 du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd.
11 Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd,
12 forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott,
13 forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater,
14 at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater.
15 Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er.
104 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
26 Der går skibene, Leviatan[a], som du skapte til å leke sig der.
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja[b]!
12 Men denne plage skal Herren la ramme alle de folk som har stridt imot Jerusalem: Han skal la kjøttet råtne på dem alle mens de står på sine føtter, og deres øine skal råtne i sine huler, og tungen skal råtne i deres munn.
13 På den dag skal Herren sende en stor redsel over dem, så de tar fatt på hverandre og løfter hånd mot hverandre.
14 Også Juda skal stride i Jerusalem, og fra alle kanter skal hedningefolkenes gods sankes sammen, gull og sølv og klær i stor mengde.
15 Den samme plage[a] skal også ramme hestene, muleslene, kamelene, asenene og alle de andre dyr i leirene.
16 Og alle de som blir igjen av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år efter år dra op for å tilbede Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvsalenes fest.
17 Men om noget av jordens folk ikke drar op til Jerusalem for å tilbede Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem;
18 om Egyptens folk ikke drar op og ikke møter frem, da skal det ikke komme regn hos dem heller; den samme plage skal ramme dem som Herren lar ramme de hedningefolk som ikke drar op for å delta i løvsalenes fest.
19 Sådan skal den straff være som rammer Egypten og alle de hedningefolk som ikke drar op for å delta i løvsalenes fest.
20 På den dag skal det stå på hestenes bjeller: Helliget til Herren, og grytene i Herrens hus skal være som offerskålene foran alteret,
21 og hver gryte i Jerusalem og i Juda skal være helliget til Herren, hærskarenes Gud, og alle de som ofrer, skal komme og ta av dem til å koke i; og det skal ikke mere være nogen kana'anitt[b] i Herrens, hærskarenes Guds hus på den dag.
2 Er det da nogen trøst i Kristus, er det nogen kjærlighetens husvalelse, er det noget Åndens samfund, er det nogen medfølelse og barmhjertighet,
2 da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn,
3 ikke gjør noget av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høiere enn eder selv,
4 og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste.
5 La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus,
6 han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik,
7 men av sig selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse,
8 og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død.
9 Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn,
10 så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden,
11 Og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.
41 Og da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa:
42 Visste også du, om enn først på denne din dag, hvad som tjener til din fred! Men nu er det skjult for dine øine.
43 For de dager skal komme over dig da dine fiender skal kaste en voll op om dig og kringsette dig og trenge dig fra alle sider,
44 og slå dig til jorden og dine barn i dig, og ikke levne sten på sten i dig, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.
45 Og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som drev handel der,
46 og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal være et bedehus. Men I har gjort det til en røverhule.
47 Og han lærte daglig i templet. Men yppersteprestene og de skriftlærde og de første blandt folket søkte å få ryddet ham av veien.
48 Og de fant ikke ut hvad de skulde gjøre; for hele folket hang ved ham og hørte på ham.