Book of Common Prayer
56 Til sangmesteren; efter "Den målløse due på de fjerne steder"[a]; av David; en gyllen sang da filistrene grep ham i Gat[b].
2 Vær mig nådig, Gud! for mennesker vil opsluke mig; hele dagen trenger de mig med krig.
3 Mine fiender søker å opsluke mig hele dagen; for mange er de som strider mot mig i overmot.
4 På den dag jeg frykter, setter jeg min lit til dig.
5 Ved Gud priser jeg hans ord; til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde kjød kunne gjøre mig?
6 Hele dagen forvender de mine ord; alle deres tanker er mig imot til det onde.
7 De slår sig sammen, de lurer, de tar vare på mine trin, fordi de står mig efter livet.
8 Skulde de undslippe tross sin ondskap? Støt folkeslag ned i vrede, Gud!
9 Hvor ofte jeg har flyktet, det har du tellet; mine tårer er gjemt i din flaske; står de ikke i din bok?
10 Da skal mine fiender vende tilbake, på den dag jeg roper; dette vet jeg at Gud er med mig.
11 Ved Gud priser jeg ordet; ved Herren priser jeg ordet.
12 Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske kunne gjøre mig?
13 På mig, Gud, hviler løfter til dig; jeg vil betale dig med takksigelser.
14 For du har fridd min sjel fra døden, ja mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys.
57 Til sangmesteren; "Forderv ikke"[c]; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen[d].
2 Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.
3 Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.
4 Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.
5 Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.
6 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
7 De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.
8 Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.
9 Våkn op, min ære[e], våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.
10 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.
11 For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.
12 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
58 Til sangmesteren; "Forderv ikke"[f]; av David; en gyllen sang.
2 Mon I virkelig ved å tie taler hvad rettferdig er, dømmer hvad rett er, I menneskebarn?
3 I hjertet arbeider I jo på misgjerninger, i landet veier I ut eders henders vold.
4 De ugudelige er avveket fra mors fang av; de som taler løgn, farer vill fra mors liv.
5 Gift har de lik ormegift; de er som en døv slange, som stopper sitt øre til,
6 så den ikke hører på slangetemmernes røst, på ham som er kyndig i å besverge.
7 Gud, slå deres tenner inn i deres munn, knus de unge løvers kinntenner, Herre!
8 La dem forgå som vann som rinner bort! Legger nogen sine piler i buen, da la dem bli som uten odd!
9 La dem være som en snegl, som opløses mens den går, som en kvinnes ufullbårne foster, som ikke har sett solen!
10 Før eders gryter kjenner tornekvistene, skal han blåse dem bort[g] enten de er friske eller i brand.
11 Den rettferdige skal glede sig, fordi han ser hevn; han skal tvette sine føtter i den ugudeliges blod.
12 Og menneskene skal si: Der er dog frukt for den rettferdige, det er dog en Gud som dømmer på jorden.
64 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Hør, Gud, min røst når jeg klager, bevar mitt liv for fiendens skremsel!
3 Skjul mig for de ondes lønnlige råd, for illgjerningsmenns larmende hop,
4 som hvesser sin tunge som et sverd, legger på buen sin pil, det bitre ord,
5 for å skyte den uskyldige i lønndom; med ett skyter de ham og frykter ikke.
6 De gjør sitt onde råd fast; de forteller hvorledes de vil legge skjulte snarer; de sier: Hvem ser dem?
7 De uttenker ugjerninger: Vi er ferdige, tanken er uttenkt - og menneskenes tanker og hjerter er dype.
8 Da skyter Gud dem; med ett kommer pilen; slaget har rammet dem.
9 Og de blir nedstyrtet, deres tunge kommer over dem; alle de som ser på dem, ryster på hodet.
10 Og alle mennesker frykter og forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk.
11 Den rettferdige gleder sig i Herren og tar sin tilflukt til ham, og alle opriktige av hjertet priser sig lykkelige.
65 Til sangmesteren; en salme av David; en sang.
2 Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt.
3 Du som hører bønner, til dig kommer alt kjød.
4 Når mine misgjerninger er blitt mig for svære, så forlater du våre overtredelser.
5 Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel.
6 Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet, du vår frelses Gud, du som er en tilflukt for alle jordens ender og havet langt borte.
7 Han gjør fjellene faste med sin kraft, omgjordet med velde.
8 Han stiller havenes brusen, deres bølgers brusen og folkenes bulder.
9 Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel.
10 Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til.
11 Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde.
12 Du har kronet din godhets år, og dine fotspor drypper av fedme.
13 Ødemarkens beiter drypper, og haugene omgjorder sig med jubel.
14 Engene er klædd med får, og dalene er dekket med korn; folk roper med fryd og synger.
14 Og jeg så, og se, Lammet stod på Sions berg, og med det hundre og fire og firti tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner.
2 Og jeg hørte en røst fra himmelen som lyden av mange vann og som lyden av en sterk torden, og røsten jeg hørte, var som av harpespillere som spilte på sine harper.
3 Og de sang en ny sang for tronen og for de fire livsvesener og de eldste, og ingen kunde lære sangen uten de hundre og fire og firti tusen, de som er kjøpt fra jorden.
4 Disse er de som ikke har gjort sig urene med kvinner; for de er som jomfruer. Disse er de som følger Lammet hvor det går. Disse er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet,
5 og i deres munn er ikke funnet løgn; for de er uten lyte.
6 Og jeg så en annen engel flyve under det høieste av himmelen, som hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, og for hver ætt og stamme og tunge og folk,
7 og han sa med høi røst: Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbed ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!
8 Og atter en annen engel fulgte efter og sa: Falt, falt er Babylon, den store, som har gitt alle folk å drikke av sitt horelevnets vredesvin.
9 Og atter en tredje engel fulgte efter dem og sa med høi røst: Dersom nogen tilbeder dyret og dets billede og tar merket på sin panne eller i sin hånd,
10 da skal også han drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øine,
11 og røken av deres pine stiger op i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilbeder dyret og dets billede, og hver den som tar dets navns merke.
12 Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro.
13 Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren herefter! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem.
49 Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg vilde den alt var tendt!
50 Men en dåp har jeg å døpes med; og hvor jeg gruer til den er fullført!
51 Tror I at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg eder, men strid.
52 For fra nu av skal fem være i strid i ett hus, tre mot to og to mot tre,
53 far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.
54 Men han sa også til folket: Når I ser det stiger en sky op i vest, sier I straks: Det kommer regn, og det skjer så;
55 og når I ser det blåser sønnenvind, sier I: Det blir hete, og det blir så.
56 I hyklere! Jordens og himmelens utseende vet I å tyde; hvorfor kan I da ikke tyde denne tid?
57 Hvorfor dømmer I da ikke også av eder selv hvad rett er?
58 For når du går avsted til øvrigheten med din motstander, da gjør dig umak for å bli forlikt med ham mens du er på veien, forat han ikke skal dra dig frem for dommeren, og dommeren overgi dig til fangevokteren, og fangevokteren kaste dig i fengsel.
59 Jeg sier dig: Du skal ingenlunde komme ut derfra før du har betalt til siste øre.