Book of Common Prayer
97 Herren er blitt konge; jorden fryde sig, mange øer glede sig!
2 Skyer og mørke er rundt omkring ham, rettferd og rett er hans trones grunnvoll.
3 Ild går foran hans åsyn og setter hans fiender i brand rundt omkring.
4 Hans lyn oplyser jorderike; jorden ser det og bever.
5 Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, for all jordens herres åsyn.
6 Himlene kunngjør hans rettferdighet, og alle folkene ser hans ære.
7 Til skamme blir alle de som dyrker utskårne billeder, som roser sig av avguder; tilbed ham, alle guder!
8 Sion hører det og gleder sig, og Judas døtre fryder sig over dine dommer, Herre!
9 For du, Herre, er den Høieste over all jorden, du er såre ophøiet over alle guder.
10 I som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler; han frir dem ut av de ugudeliges hånd.
11 Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de opriktige av hjertet.
12 Gled eder, I rettferdige i Herren, og pris hans hellige navn!
99 Herren er blitt konge, folkene bever, han som troner over kjeruber, jorden ryster.
2 Herren er stor i Sion, og ophøiet er han over alle folkene.
3 De skal prise ditt navn, det store og forferdelige; hellig er han.
4 Og i sin styrke elsker kongen rettferd; du har grunnfestet rettvishet, du har gjort rett og rettferdighet i Jakob.
5 Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans føtters skammel! Hellig er han.
6 Moses og Aron var blandt hans prester, og Samuel blandt dem som påkalte hans navn; de ropte til Herren, og han svarte dem.
7 I en skystøtte talte han til dem; de holdt hans vidnesbyrd og den lov han gav dem.
8 Herre vår Gud, du svarte dem; du var dem en Gud som tilgav dem, men også en hevner over deres gjerninger.
9 Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud.
100 En salme til lovprisning. Rop med fryd for Herren, all jorden!
2 Tjen Herren med glede, kom frem for hans åsyn med jubel!
3 Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, og ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før.
4 Gå inn i hans porter med pris, i hans forgårder med lov, pris ham, lov hans navn!
5 For Herren er god; hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt.
94 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!
2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!
3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?
4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.
5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.
6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.
7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.
8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?
9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?
10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?
11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.
12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov
13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.
14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;
15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.
16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?
17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.
18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!
19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.
20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?
21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.
22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.
23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
95 Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!
2 La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!
3 For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,
4 han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,
5 han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.
6 Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!
7 For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!
8 Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,
9 hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.
10 Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
11 Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.
4 Hør Herrens ord, I Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet.
2 De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer frem med vold, og mord følger på mord.
3 Derfor skal landet visne, og alt det som bor der, skal vansmekte, både markens dyr og himmelens fugler, endog havets fisker skal utryddes.
4 Allikevel må ingen gå i rette med nogen annen eller refse ham; for ditt folk er lik dem som tretter med en prest.
5 Du skal omkomme om dagen, og profeten skal omkomme med dig om natten, og jeg vil tilintetgjøre din mor.
6 Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap; fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg dig, så du ikke skal tjene mig som prest; du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn.
7 Jo flere de blev, dess mere syndet de mot mig; deres ære vil jeg skifte om til skam.
8 Av mitt folks synd lever de, og efter deres misgjerning higer de[a].
9 Derfor skal det gå med presten som med folket, og jeg vil hjemsøke ham for hans ferd og gi ham like for hans gjerninger.
10 De skal ete og ikke bli mette, de skal drive utukt og ikke utbrede sig; for de har holdt op å akte på Herren.
21 Da vi nu hadde revet oss løs fra dem og hadde seilt avsted, kom vi rett frem til Kos, næste dag til Rodus, og derfra til Patara.
2 Der fant vi et skib som skulde fare rett over til Fønikia; vi gikk da ombord på det og seilte avsted.
3 Efterat vi hadde fått Kypern i sikte og latt den efter oss på venstre hånd, seilte vi til Syria og løp inn til Tyrus; for der skulde skibet losse sin ladning.
4 Vi opsøkte da disiplene og blev der i syv dager; de sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra til Jerusalem.
5 Da nu disse dager var til ende, drog vi derfra og fór videre, og de fulgte oss alle med kvinner og barn helt utenfor byen; vi falt da på kne på stranden og bad;
6 så bød vi hverandre farvel, og vi gikk ombord på skibet; men de vendte tilbake til sitt.
7 Vi endte nu sjøferden og kom fra Tyrus til Ptolemais; der hilste vi på brødrene og blev en dag hos dem.
8 Næste dag drog vi derfra og kom til Cesarea; der tok vi inn hos Filip, evangelisten, som var en av de syv, og blev hos ham.
9 Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave.
10 Mens vi nu blev der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea;
11 han kom til oss og tok Paulus' belte og bandt sig selv på hender og føtter og sa: Så sier den Hellige Ånd: Den mann som eier dette belte, ham skal jødene binde således i Jerusalem og overgi i hedningenes hender.
12 Da vi hørte dette, bad vi ham, både vi og de der på stedet, at han ikke måtte dra op til Jerusalem.
13 Men Paulus svarte: Hvorfor gråter I og sønderriver mitt hjerte? Jeg er rede ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn.
14 Da han nu ikke lot sig overtale, slo vi oss til ro og sa: Skje Herrens vilje!
12 Og det skjedde da han var i en av byene, se, da var det en mann som var full av spedalskhet; og da han så Jesus, falt han ned på sitt ansikt, bad ham og sa: Herre! om du vil, kan du rense mig.
13 Og Jesus rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham.
14 Og han bød ham at han ikke skulde si det til nogen; men gå og te dig for presten og ofre for din renselse, således som Moses har påbudt, til et vidnesbyrd for dem!
15 Men ordet om ham kom ennu mere ut, og meget folk kom sammen for å høre og for å bli helbredet for sine sykdommer;
16 men han drog sig tilbake til øde steder og var der i bønn.
17 Og det skjedde en av dagene mens han lærte, og der satt fariseere og lovlærere som var kommet fra hver by i Galilea og Judea og fra Jerusalem, og Herrens kraft var hos ham til å helbrede:
18 se, da kom nogen menn som bar en mann på en seng, han var verkbrudden; og de søkte å få ham inn og legge ham ned foran ham.
19 Og da de for folketrengselen ikke fant nogen vei til å få ham inn, steg de op på taket og firte ham med sengen ned mellem takstenene midt foran Jesus.
20 Og da han så deres tro, sa han: Menneske! dine synder er dig forlatt.
21 Da begynte de skriftlærde og fariseerne å tenke så: Hvem er denne mann, som taler bespottelser? Hvem kan forlate synder uten Gud alene?
22 Men da Jesus merket deres tanker, svarte han og sa til dem: Hvad er det I tenker i eders hjerter?
23 Hvad er lettest, enten å si: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og gå?
24 Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - så sa han til den verkbrudne: Jeg sier dig: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus!
25 Og straks stod han op for deres øine og tok det han lå på, og gikk hjem til sitt hus og priste Gud.
26 Da kom det forferdelse over dem alle, og de priste Gud, og de blev fulle av frykt og sa: Idag har vi sett utrolige ting!