Book of Common Prayer
88 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot[a]; en læresalme av Heman, esrahitten.
2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.
5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
6 frigitt[b] som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.
9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.
12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
91 Den som sitter i den Høiestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge,
2 han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!
3 For han frir dig av fuglefangerens snare, fra ødeleggende pest.
4 Med sine vingefjærer dekker han dig, og under hans vinger finner du ly; hans trofasthet er skjold og vern.
5 Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyver om dagen,
6 for pest som farer frem i mørket, for sott som ødelegger om middagen.
7 Faller tusen ved din side og ti tusen ved din høire hånd, til dig skal det ikke nå.
8 Du skal bare skue det med dine øine, og se hvorledes de ugudelige får sin lønn.
9 For du, Herre, er min tilflukt. Den Høieste har du gjort til din bolig;
10 intet ondt skal vederfares dig, og ingen plage skal komme nær til ditt telt.
11 For han skal gi sine engler befaling om dig at de skal bevare dig på alle dine veier.
12 De skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen sten.
13 På løve og huggorm skal du trå; du skal trå ned unge løver og slanger.
14 For han henger fast ved mig, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn.
15 Han skal påkalle mig, og jeg vil svare ham; jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære.
16 Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse.
92 En salme, en sang til sabbatsdagen.
2 Det er godt å prise Herren og å lovsynge ditt navn, du Høieste,
3 å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene
4 til tistrenget citar og til harpe, til tankefullt spill på citar.
5 For du har gledet mig, Herre, med ditt verk, jeg jubler over dine henders gjerninger.
6 Hvor store dine gjerninger er, Herre! Såre dype er dine tanker.
7 En ufornuftig mann kjenner det ikke, og en dåre forstår ikke dette.
8 Når de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett, blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid.
9 Men du er høi til evig tid, Herre!
10 For se, dine fiender, Herre, for se, dine fiender forgår; alle de som gjør urett, blir adspredt.
11 Og du ophøier mitt horn som villoksens; jeg er overgytt med frisk olje.
12 Og mitt øie ser med fryd på mine motstandere; mine ører hører med glede om de onde som står op imot mig.
13 Den rettferdige spirer som palmen; som en seder på Libanon vokser han.
14 De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder.
15 Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne
16 for å kunngjøre at Herren er rettvis, han, min klippe, og at det ikke er urett i ham.
8 Samme dag gav kong Ahasverus dronning Ester det hus som hadde tilhørt Haman, jødenes fiende; og Mordekai fikk komme inn for kongen, for Ester hadde fortalt hvad han var for henne.
2 Kongen trakk av sin signetring, som han hadde tatt fra Haman, og gav den til Mordekai, og Ester satte Mordekai over Hamans hus.
3 Ester vendte sig atter til kongen, kastet sig ned for hans føtter og gråt og bønnfalt ham om å avvende agagitten Hamans ondskap og det råd han hadde lagt op mot jødene.
4 Kongen rakte ut gullstaven mot Ester; da reiste Ester sig op og trådte frem for kongen.
5 Og hun sa: Tykkes det kongen godt, og har jeg funnet nåde for hans åsyn, og synes det kongen å være rett, og er jeg ham til behag, så la det bli utferdiget skrivelser for å tilbakekalle de brev som inneholdt agagitten Hamans, Hammedatas sønns onde råd, de som han skrev for å få utryddet jødene i alle kongens landskaper.
6 Hvorledes skulde jeg kunne se på den ulykke som vilde ramme mitt folk, og hvorledes skulde jeg kunne se på min ætts undergang?
7 Da sa kong Ahasverus til dronning Ester og til jøden Mordekai: Jeg har jo gitt Ester Hamans hus, og han selv er blitt hengt i galgen, fordi han vilde legge hånd på jødene.
8 Så skriv nu I brev om jødene i kongens navn, således som I finner for godt, og forsegl dem med kongens signetring! For en skrivelse som er utferdiget i kongens navn og forseglet med kongens signetring, kan ikke tilbakekalles.
15 Mordekai gikk ut fra kongen i kongelig klædning av blått purpur og hvitt linnet og med en stor gullkrone og en kåpe av hvitt bomullstøi og rødt purpur; og byen Susan jublet høit og gledet sig.
16 Hos jødene var det nu lys og glede og fryd og ære,
17 og i hvert eneste landskap og i hver eneste by, overalt hvor kongens ord og befaling nådde frem, blev det glede og fryd blandt jødene med gjestebud og høitid; og mange av folkene i landet blev jøder, for frykt for jødene var falt på dem.
21 Da nu dette var fullført, satte Paulus sig fore å reise gjennem Makedonia og Akaia og dra til Jerusalem, idet han sa: Når jeg har vært der, må jeg også se Rom.
22 Han sendte da to av dem som gikk ham til hånde, Timoteus og Erastus, til Makedonia; selv blev han ennu nogen tid i Asia.
23 Men ved denne tid blev det et ikke lite opstyr om Guds vei.
24 For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, som arbeidet Diana-templer av sølv, og som hjalp kunstnerne til en ikke liten inntekt,
25 sammenkalte disse og de arbeidere som syslet med dette, og sa til dem: I menn! I vet at av dette arbeid har vi vår velstand,
26 og I ser og hører at ikke bare i Efesus, men i næsten hele Asia har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, idet han sier at de ikke er guder de som arbeides med hendene.
27 Nu er det ikke bare den fare for oss at denne håndtering skal komme i vanrykte, men også at den store gudinne Dianas tempel skal bli regnet for intet, og at det skal bli gjort ende på hennes storhet, som hele Asia, ja hele jorderike dyrker.
28 Da de hørte dette, blev de fulle av vrede og ropte: Stor er efesernes Diana!
29 Og hele byen kom i oprør, og de stormet alle som en avsted til teatret og rev med sig Gajus og Aristarkus, to makedoniere, Paulus' reisefeller.
30 Paulus vilde nu gå der inn til folket, men disiplene tillot ham det ikke;
31 også nogen av asiarkene, som var hans venner, sendte bud til ham og bad ham at han ikke måtte gå inn i teatret.
32 Nogen skrek nu ett, andre et annet; for forsamlingen var i et røre, og størstedelen visste ikke hvad de var kommet sammen for.
33 Men nogen av hopen satte Aleksander inn i saken, da jødene skjøv ham frem; Aleksander slo da til lyd med hånden og vilde holde en forsvarstale til folket.
34 Men da de fikk vite at han var jøde, blev det ett rop fra dem alle, og de skrek i omkring to timer: Stor er efesernes Diana!
35 Men by-skriveren fikk hopen til å være rolig, og sa derefter: I menn fra Efesus! Hvilket menneske er det vel som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store Diana og hennes himmelfalne billede?
36 Da nu ingen motsier dette, må I holde eder rolige og ikke foreta eder noget forhastet.
37 For I har ført hit disse mennesker, som hverken er tempelranere eller spotter eders gudinne.
38 Har nu altså Demetrius og kunstnerne med ham nogen klage mot nogen, da holdes det jo rettergangsdager, og her er jo landshøvdinger; la dem kalle hverandre inn for retten!
39 Men har I noget å kreve i andre saker, da skal det bli avgjort i lovlig tingmøte.
40 For vi står endog i fare for å komme under tiltale som oprørere for denne dags skyld, da det ikke er nogen grunn som vi kan svare med for dette opløp. [DNB30: 41] Ved å tale så fikk han forsamlingen til å gå sin vei.
31 Og han kom ned til Kapernaum, en by i Galilea, og lærte dem på sabbaten,
32 og de var slått av forundring over hans lære; for hans tale var med myndighet.
33 Og i synagogen var det en mann som var besatt av en uren ånd, og han ropte med høi røst:
34 Å, hvad har vi med dig å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss; jeg vet hvem du er, du Guds hellige!
35 Og Jesus truet den og sa: Ti, og far ut av ham! Og den onde ånd kastet ham ned midt iblandt dem og fór ut av ham uten å skade ham.
36 Og redsel kom over alle, og de talte med hverandre og sa: Hvad er dette for et ord? for med myndighet og makt byder han de urene ånder, og de farer ut!
37 Og rykte om ham kom ut til hvert sted i landet deromkring.