Book of Common Prayer

²⁵ Omkring midnatt satt Paulus og Silas og ba og sang lovsanger til Gud, mens de andre fangene lyttet. ²⁶ Da kom det plutselig et jordskjelv, som var så kraftig at fengslet ristet helt ned i grunnmuren. I samme øyeblikk sprang alle dørene opp, og lenkene falt av fangene. ²⁷ Da våknet fangevokteren. Da han fikk se at alle dørene til fengslet sto vidt åpne, trodde han at fangene hadde rømt og dro sverdet sitt for å ta sitt eget liv.

²⁸ Paulus ropte til ham: ”Stopp! Ikke gjør deg noe farlig! Alle sammen er her!”

²⁹ Da ba den vettskremte fangevokteren om lys og løp inn og kastet seg på kne foran Paulus og Silas. ³⁰ Så førte han dem ut av cellen og spurte: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?”

³¹ De svarte: ”Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, både du og din familie.”

³² Paulus og Silas fortalte budskapet om Herren Jesus for fangevokteren og hele familien hans. ³³ Fangevokteren tok straks hånd om dem og vasket sårene deres, til tross for at det var midt på natten. Og før natten var over, hadde hele familien latt seg døpe! ³⁴ Etterpå tok fangevokteren med seg Paulus og Silas opp til hjemmet sitt og bød på mat. Både han og familien var overlykkelige over at de hadde kommet til tro på Gud.

³⁵ Neste morgen sendte dommerne sine medarbeidere til fengslet for å meddele at mennene skulle slippes fri. ³⁶ Fangevokteren fortalte dette til Paulus og sa: ”Dommerne har besluttet til å gi dere fri, så nå trenger dere ikke å sitte her lenger. Gå i fred!”

³⁷ Paulus svarte: ”Å, nei! Så lett kommer de ikke fra det! Uten lov og rett har de pisket oss offentlig og satt oss i fengsel til tross for at vi er romerske borgere. Og nå vil de at vi skal forlate fengslet i hemmelighet. Aldri! Be dem komme hit og selv sette oss fri.”

³⁸ Medhjelperne fortalte da dette til dommerne. Da de hørte at Paulus og Silas var romerske borgere, ble de skremt. ³⁹ Straks kom de til fengslet og begynte å unnskylde seg. De førte dem ut og bønnfalt dem om å forlate byen. ⁴⁰ Paulus og Silas gikk først til huset der Lydia bodde. Der møtte de alle de troende og oppmuntret dem. Deretter reiste de videre.

²⁷ I dette øyeblikket er jeg fylt av angst. Men jeg kan ikke be: ’Far i himmelen, redd meg fra den fryktelige timen som venter meg’. Det er jo for denne avgjørende stunden jeg er kommet. ²⁸ Far i himmelen, pass på at du blir opphøyd og æret!”

Da hørte de en stemme fra himmelen som sa: ”Gjennom dine mirakler er jeg allerede blitt opphøyd og æret, og jeg skal igjen bli det gjennom din død og oppstandelse.” ²⁹ Da folket som sto rundt hørte stemmen, trodde de at det var torden, mens andre sa at det måtte være en engel som hadde snakket til ham.

³⁰ Jesus sa: ”Stemmen ble hørt for deres skyld, ikke for min. ³¹ Tiden er nå kommet da denne verden skal bli dømt, for nå skal Satan, som er høvding i denne verden, bli overvunnet. ³² Når jeg har blitt løftet opp^[a] fra jorden, skal jeg dra alle til meg.” ³³ Dette sa han for å gjøre det klart for alle hvordan han skulle dø.

³⁴ ”Skal du dø?” protesterte folket. ”Vi har lært at det står i Skriften^[b] at Messias, den lovede kongen, skal leve i evighet. Dersom du nå er Messias, Menneskesønnen som det står om i Skriften, hvorfor må du da bli løftet opp? Er det en annen Menneskesønn du snakker om?”

³⁵ Jesus svarte: ”Mitt lys vil bare lyse for dere en kort tid til. Gå i mitt lys mens dere kan, slik at ikke mørket får makt over livet deres. Den som går i mørket, går seg vill. ³⁶ Tro på meg som er lyset mens dere fortsatt har sjansen til det, da vil dere bli barn av lyset.” Da Jesus hadde sagt dette, gikk han bort og skjulte seg.