Book of Common Prayer
70 Til sangmesteren; av David; til ihukommelse.
2 Gud, kom for å utfri mig! Herre, skynd dig å hjelpe mig!
3 La dem som står mig efter livet, bli til skam og spott! La dem som ønsker min ulykke, vike tilbake og bli til skamme!
4 La dem som sier: Ha, ha, vende tilbake for sin skjensels skyld!
5 La dem fryde og glede sig i dig, alle de som søker dig, og la dem som elsker din frelse, alltid si: Høilovet være Gud!
6 For jeg er elendig og fattig; Gud, skynd dig til mig! Du er min hjelp og min frelser; Herre, dryg ikke!
71 Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme!
2 Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig!
3 Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning.
4 Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold!
5 For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av.
6 Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang.
7 Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt.
8 Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet.
9 Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår!
10 For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen
11 og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder!
12 Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig!
13 La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott!
14 Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris.
15 Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå.
16 Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene.
17 Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger.
18 Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme.
19 Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du?
20 Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner.
21 Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig.
22 Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige!
23 Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst.
24 Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke.
74 En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før?
2 Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig!
3 Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen.
4 Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn.
5 Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen.
6 Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer.
7 De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig.
8 De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.
9 Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare.
10 Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig?
11 Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!
12 Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord.
13 Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene.
14 Du sønderslo Leviatans[a] hoder, du gav den til føde for ørkenens folk.
15 Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer.
16 Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen.
17 Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem.
18 Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn!
19 Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig!
20 Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger.
21 La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn!
22 Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen!
23 Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid!
28 Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;
2 jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.
3 De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;
4 de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.
5 Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.
6 Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.
7 Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;
8 stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.
9 På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.
10 I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.
11 De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.
12 Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?
13 Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.
14 Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.
15 Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.
16 Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.
17 Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.
18 Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.
19 Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.
20 Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?
21 Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;
22 avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.
23 Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.
24 For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.
25 Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,
26 da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,
27 da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.
28 Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.
25 Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.
26 Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengslets grunnvoller rystet, og straks sprang alle dører op, og alles lenker løstes.
27 Fangevokteren fór da op av søvne, og da han så fengslets dører åpne, drog han et sverd og vilde drepe sig, fordi han trodde at fangene var rømt.
28 Men Paulus ropte med høi røst: Gjør dig ikke noget ondt! vi er her alle.
29 Han bad da om lys og sprang inn, og han falt skjelvende ned for Paulus og Silas.
30 Og han førte dem utenfor og sa: Herrer! hvad skal jeg gjøre for å bli frelst?
31 De sa da: Tro på den Herre Jesus, sa skal du bli frelst, du og ditt hus!
32 Og de talte Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus
33 Så tok han dem til sig i samme time på natten og vasket dem efter slagene, og straks blev han døpt med alle sine,
34 og han førte dem op i sitt hus og satte et bord for dem, og frydet sig, efterat han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud.
35 Da det nu var blitt dag, sendte styresmennene bud med sine tjenere: Gi disse mennesker fri!
36 Fangevokteren fortalte da disse ord til Paulus: Styresmennene har sendt bud at I skal gis fri; så gå nu ut og dra bort i fred!
37 Men Paulus sa til dem: De har hudstrøket oss for alles øine, uten lov og dom, vi som er romerske borgere; så har de kastet oss i fengsel, og nu jager de oss lønnlig bort? Nei, la dem selv komme og føre oss ut!
38 Tjenerne meldte disse ord til styresmennene; da blev de redde, da de fikk høre at de var romerske borgere,
39 og de kom og gav dem gode ord, og førte dem ut og bad dem fare fra byen.
40 Så gikk de da ut av fengslet og gikk inn til Lydia, og efterat de hadde sett brødrene og formant dem, drog de avsted.
27 Nu er min sjel forferdet, og hvad skal jeg si? Fader, frels mig fra denne time! Dog nei, derfor er jeg kommet til denne time.
28 Fader, herliggjør ditt navn! Da kom en røst fra himmelen: Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det.
29 Folket som stod der og hørte det, sa da at det hadde tordnet; andre sa: Det var en engel som talte til ham.
30 Jesus svarte og sa: Ikke for min skyld kom denne røst, men for eders skyld.
31 Nu holdes dom over denne verden; nu skal denne verdens fyrste kastes ut,
32 og når jeg blir ophøiet fra jorden, skal jeg drage alle til mig.
33 Dette sa han for å gi til kjenne hvad for en død han skulde dø.
34 Folket svarte ham: Vi har hørt av loven at Messias blir til evig tid; hvorledes kan da du si at Menneskesønnen skal ophøies? Hvem er denne Menneskesønn?
35 Jesus sa da til dem: Ennu en kort stund er lyset iblandt eder; vandre den stund I har lyset, forat ikke mørket skal komme over eder; den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen.
36 Tro på lyset den stund I har lyset, forat I kan bli lysets barn! Dette talte Jesus, og han gikk bort og skjulte sig for dem.