Book of Common Prayer
66 Til sangmesteren; en sang, en salme. Rop med fryd for Gud, all jorden!
2 Syng ut hans navns ære, gi ham ære til hans pris!
3 Si til Gud: Hvor forferdelige er dine gjerninger! For din store makts skyld skal dine fiender hykle for dig.
4 All jorden skal tilbede dig og lovsynge dig, de skal lovsynge ditt navn. Sela.
5 Kom og se Guds gjerninger! Han er forferdelig i gjerning mot menneskenes barn.
6 Han gjorde havet om til tørt land, gjennem strømmen gikk de til fots; der gledet vi oss i ham.
7 Han hersker med sitt velde evindelig, hans øine gir akt på hedningene; de gjenstridige må ikke ophøie sig. Sela.
8 I folkeslag, lov vår Gud og forkynn hans pris med høi røst,
9 han som holdt vår sjel i live og ikke lot vår fot vakle!
10 For du prøvde oss, Gud, du renset oss, likesom de renser sølv.
11 Du førte oss inn i et garn, du la en trykkende byrde på våre lender.
12 Du lot mennesker fare frem over vårt hode; vi kom i ild og i vann. Men du førte oss ut til vederkvegelse.
13 Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi dig det jeg har lovt,
14 det som gikk over mine leber, og som min munn talte i min nød.
15 Jeg vil ofre dig brennoffere av fett kveg med duft av værer; jeg vil ofre okser tillikemed bukker. Sela.
16 Kom, hør, alle I som frykter Gud; jeg vil fortelle hvad han har gjort mot min sjel.
17 Til ham ropte jeg med min munn, og lovsang var under min tunge.
18 Hadde jeg urett for øie i mitt hjerte, så vilde Herren ikke høre.
19 Men Gud har hørt, han har aktet på mitt bønnerop.
20 Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin miskunnhet fra mig!
4 Så brøt de op fra fjellet Hor og tok veien til det Røde Hav for å dra omkring Edoms land; men på veien blev folket utålmodig,
5 og de talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi må dø her i ørkenen? For her er hverken brød eller vann, og vi er inderlig leie av denne usle mat.
6 Da sendte Herren seraf-slanger[a] inn iblandt folket, og de bet folket; og der døde meget folk av Israel.
7 Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot dig; bed til Herren at han vil ta slangene fra oss! Og Moses bad for folket.
8 Da sa Herren til Moses: Gjør dig en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.
9 Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt nogen, og han så på kobberslangen, blev han i live.
11 Sannelig, sannelig sier jeg dig: Vi taler det vi vet, og vi vidner det vi har sett, og I tar ikke imot vårt vidnesbyrd.
12 Når jeg har sagt eder de jordiske ting, og I ikke tror, hvorledes skal I da tro om jeg sier eder de himmelske?
13 Og dog er ingen steget op til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.
14 Og likesom Moses ophøiet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen ophøies,
15 forat hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
16 For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv;
17 for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men forat verden skulde bli frelst ved ham.
118 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig!
2 Israel sie: Hans miskunnhet varer evindelig!
3 Arons hus sie: Hans miskunnhet varer evindelig!
4 De som frykter Herren, sie: Hans miskunnhet varer evindelig!
5 Ut av trengselen kalte jeg på Herren; Herren svarte mig og førte mig ut i fritt rum.
6 Herren er med mig, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske gjøre mig?
7 Herren er med mig, den som hjelper mig, og jeg skal se med lyst på dem som hater mig.
8 Det er bedre å sette sin lit til Herren enn å stole på mennesker.
9 Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på fyrster.
10 Alle hedninger omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned.
11 De omgir mig, ja, de omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned.
12 De omgir mig som bier, de slukner som ild i tornebusker; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned.
13 Hårdt støtte du[a] mig forat jeg skulde falle; men Herren hjalp mig.
14 Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse.
15 Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt; Herrens høire hånd gjør storverk.
16 Herrens høire hånd ophøier, Herrens høire hånd gjør storverk.
17 Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle Herrens gjerninger.
18 Hårdt tuktet Herren mig, men til døden overgav han mig ikke.
19 Lukk op rettferdighets porter for mig! Jeg vil gå inn gjennem dem, jeg vil prise Herren.
20 Dette er Herrens port; de rettferdige skal gå inn gjennem den.
21 Jeg vil prise dig fordi du svarte mig og blev mig til frelse.
22 Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten.
23 Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øine.
24 Dette er dagen som Herren har gjort; la oss fryde oss og glede oss på den!
25 Å Herre, frels dog! Å Herre, la det dog lykkes!
26 Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Vi velsigner eder fra Herrens hus.
27 Herren er Gud, og han lot det bli lyst for oss. Bind høitidsofferet med rep like inn til alterets horn!
28 Du er min Gud, og jeg vil love dig, min Gud, jeg vil ophøie dig.
29 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
17 For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt.
18 For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden,
19 og i denne gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt,
20 de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken blev bygget, i hvilken nogen få - åtte sjeler - blev frelst ved vann,
21 det som også nu frelser oss i sitt motbillede, dåpen, som ikke er avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi opstandelse,
22 han som er faret op til himmelen og er ved Guds høire hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.