Book of Common Prayer
46 Til sangmesteren; av Korahs barn; efter Alamot[a]; en sang.
2 Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor.
3 Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes, og om fjell rokkes i havets hjerte,
4 om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot. Sela.
5 En strøm - dens bekker gleder Guds stad, den Høiestes hellige bolig.
6 Gud er midt i den, den skal ikke rokkes; Gud hjelper den når morgenen bryter frem.
7 Folkeferd bruste, riker blev rokket; han lot sin røst høre, jorden smeltet.
8 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
9 Kom, se Herrens gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden!
10 Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hugger spydet av; vognene brenner han op med ild.
11 Hold op og kjenn at jeg er Gud! Jeg er ophøiet iblandt folkene, ophøiet på jorden.
12 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
87 Av Korahs barn; en salme, en sang. Den stad han har grunnfestet på de hellige berg,
2 Sions porter elsker Herren fremfor alle Jakobs boliger.
3 Herlige ting er sagt om dig, du Guds stad. Sela.
4 Jeg nevner Rahab[a] og Babel blandt dem som kjenner mig; se filisteren og tyrieren med etioperen: Denne er født der.
5 Og om Sion skal det sies: Hver og en er født der. Og han, den Høieste, gjør det fast.
6 Herren skal telle når folkene blir opskrevet, og si: Denne er født der. Sela.
7 Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i dig.
22 Så trådte Salomo frem foran Herrens alter midt for hele Israels menighet og bredte ut sine hender mot himmelen
23 og sa: Herre, Israels Gud! Det er ikke nogen Gud som du, hverken i himmelen der oppe eller på jorden her nede, du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dine tjenere, når de vandrer for ditt åsyn av alt sitt hjerte,
24 du som har holdt det du lovte din tjener David, min far; du lovte det med din munn, og med din hånd har du opfylt det, som det viser sig idag.
25 Så hold nu og, Herre, Israels Gud, det du lovte din tjener David, min far, da du sa: Det skal aldri fattes en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt åsyn, så sant dine barn akter på sin vei og vandrer for mitt åsyn, som du har vandret for mitt åsyn.
26 Så la nu, Israels Gud, de ord bli sannhet som du har talt til din tjener David, min far.
27 Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rummer dig ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget!
28 Men du vil allikevel vende dig til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre på det rop og den bønn som din tjener bærer frem for ditt åsyn idag,
29 så dine øine må være oplatt mot dette hus natt og dag - det sted hvorom du har sagt: Mitt navn skal bo der - så du hører på den bønn som din tjener beder, vendt mot dette sted.
30 Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer frem, vendt mot dette sted; du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen; du vil høre og tilgi.
11 Kom derfor i hu at I som fordum var hedninger i kjøttet og blev kalt uomskårne av den såkalte omskjærelse på kjøttet, den som gjøres med hånden,
12 at I på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden;
13 men nu, i Kristus Jesus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.
14 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet,
15 idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved sig selv kunde skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred,
16 og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet.
17 Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved;
18 for ved ham har vi begge adgang til Faderen i en Ånd.
19 Så er I da ikke lenger fremmede og utlendinger, men I er de helliges medborgere og Guds husfolk,
20 I som er bygget op på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnestenen er Kristus Jesus selv,
21 i hvem hver bygning føies sammen og vokser til et hellig tempel i Herren,
22 i hvem også I bygges op med de andre til en Guds bolig i Ånden.