Book of Common Prayer
49 Kom i hu ordet til din tjener, fordi du har gitt mig håp!
50 Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt mig i live.
51 De overmodige har spottet mig såre; fra din lov er jeg ikke avveket.
52 Jeg kom dine dommer fra evighet i hu, Herre, og jeg blev trøstet.
53 En brennende harme har grepet mig over de ugudelige, som forlater din lov.
54 Dine forskrifter er blitt mine lovsanger i min utlendighets hus.
55 Jeg kom om natten ditt navn i hu, Herre, og jeg holdt din lov.
56 Dette blev mig gitt: at jeg har tatt vare på dine befalinger.
57 Herren er min del, sa jeg, idet jeg holdt dine ord.
58 Jeg bønnfalt dig av hele mitt hjerte: Vær mig nådig efter ditt ord!
59 Jeg eftertenkte mine veier og vendte mine føtter til dine vidnesbyrd.
60 Jeg hastet og ventet ikke med å holde dine bud.
61 De ugudeliges strikker har omspent mig, din lov har jeg ikke glemt.
62 Midt om natten står jeg op for å prise dig for din rettferdighets lover.
63 Jeg holder mig til alle dem som frykter dig, og som holder dine befalinger.
64 Jorden er full av din miskunnhet, Herre; lær mig dine forskrifter!
65 Du har gjort vel imot din tjener, Herre, efter ditt ord.
66 Lær mig god skjønnsomhet og kunnskap! For jeg tror på dine bud.
67 Før jeg blev ydmyket, fór jeg vill; men nu holder jeg ditt ord.
68 Du er god og gjør godt; lær mig dine forskrifter!
69 De overmodige har spunnet løgn sammen imot mig; jeg holder dine befalinger av hele mitt hjerte.
70 Deres hjerte er som en fettklump; jeg har min lyst i din lov.
71 Det var mig godt at jeg blev ydmyket, forat jeg kunde lære dine forskrifter.
72 Din munns lov er mig bedre enn tusen stykker gull og sølv.
49 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,
3 både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!
4 Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.
5 Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.
6 Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,
7 de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?
8 En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham
9 - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -
10 så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.
11 Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.
12 Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.
13 Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.
14 Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.
15 Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.
16 Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.
17 Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!
18 For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.
19 Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,
20 så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig.
21 Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.
53 Til sangmesteren; efter Mahalat[a]; en læresalme av David.
2 Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt.
3 Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud.
4 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.
5 Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke.
6 Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem.
7 Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.
29 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
30 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
19 Men det kom jøder til fra Antiokia og Ikonium og overtalte folket, og de stenet Paulus og slepte ham utenfor byen, da de trodde at han var død;
20 men mens disiplene flokket sig omkring ham, stod han op og gikk inn i byen. Den næste dag drog han med Barnabas avsted til Derbe.
21 Og efterat de hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia,
22 idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennem mange trengsler.
23 Og efterat de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overgav de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til.
24 Efterat de så hadde draget igjennem Pisidia, kom de til Pamfylia,
25 og da de hadde talt ordet i Perge, drog de ned til Attalia,
26 og seilte derfra til Antiokia, det sted hvor de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nu hadde fullført.
27 Da de nu kom dit, samlet de menigheten og fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.
28 Og så blev de en ikke så kort tid hos disiplene.
11 Og det var en syk mann, Lasarus fra Betania, den by som Maria og hennes søster Marta bodde i.
2 Det var Maria som salvet Herren med salve og tørket hans føtter med sitt hår; det var hennes bror Lasarus som var syk.
3 Søstrene sendte da bud til ham og lot si: Herre! se, han som du elsker, er syk.
4 Da Jesus hørte det, sa han: Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, forat Guds Sønn skal bli æret ved den.
5 Men Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.
6 Da han nu hørte at han var syk, blev han ennu to dager på det sted hvor han var;
7 da først sa han til disiplene: La oss dra til Judea igjen!
8 Disiplene sa til ham: Rabbi! nu nettop søkte jødene å stene dig, og du går atter dit?
9 Jesus svarte: Er det ikke tolv timer i en dag? Den som vandrer om dagen, støter sig ikke, fordi han ser denne verdens lys;
10 men den som vandrer om natten, han støter sig, fordi lyset ikke er i ham.
11 Dette talte han; og derefter sier han til dem: Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham.
12 Disiplene sa da til ham: Herre! er han sovnet inn, da blir han frisk igjen.
13 Jesus hadde talt om hans død; men de tenkte at han talte om almindelig søvn.
14 Da sa Jesus rent ut til dem: Lasarus er død,
15 og for eders skyld er jeg glad over at jeg ikke var der, forat I skal tro; men la oss gå til ham!
16 Tomas, det er tvilling, sa da til sine meddisipler: La oss gå med, forat vi kan dø sammen med ham!