Book of Common Prayer
37 Av David. La ikke din vrede optendes over de onde, bli ikke harm over dem som gjør urett!
2 For som gresset blir de hastig avskåret, og som grønne urter visner de bort.
3 Sett din lit til Herren og gjør godt, bo i landet og legg vinn på trofasthet!
4 Og gled dig i Herren! Så skal han gi dig hvad ditt hjerte attrår.
5 Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det;
6 han skal la din rettferdighet gå frem som lyset og din rett som middagens lys.
7 Vær stille for Herren og vent på ham! La ikke din vrede optendes over den som har lykke på sin vei, over den mann som uttenker onde råd.
8 Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede optendes! Det fører bare til det som ondt er.
9 For de onde skal utryddes, men de som bier efter Herren, skal arve landet.
10 Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mere, og akter du på hans sted, så er han borte.
11 Men de saktmodige skal arve landet og glede sig ved megen fred.
12 Den ugudelige optenker ondt imot den rettferdige og skjærer tenner imot ham.
13 Herren ler av ham; for han ser at hans dag kommer.
14 De ugudelige drar sverdet og spenner sin bue for å felle den elendige og fattige og slå dem ihjel som vandrer opriktig.
15 Deres sverd skal komme i deres eget hjerte, og deres buer skal sønderbrytes.
16 Bedre er det lille som den rettferdige har, enn mange ugudeliges rikdom.
17 For de ugudeliges armer skal sønderbrytes, men Herren støtter de rettferdige.
18 Herren kjenner de ulasteliges dager, og deres arv skal bli til evig tid.
19 De skal ikke bli til skamme i den onde tid, og i hungerens dager skal de mettes.
20 For de ugudelige skal gå til grunne og Herrens fiender som engenes blomsterskrud; de skal forsvinne, som røk skal de forsvinne.
21 Den ugudelige låner og betaler ikke, men den rettferdige forbarmer sig og gir.
22 For de han[a] velsigner, skal arve landet, men de han forbanner, skal utryddes.
23 Herren gjør en manns gang fast, og han har velbehag i hans vei.
24 Når han snubler, faller han ikke til jorden; for Herren støtter hans hånd.
25 Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke efter brød.
26 Den hele dag forbarmer han sig og låner ut, og hans avkom blir velsignet.
27 Vik fra ondt og gjør godt! Så skal du bli boende[b] til evig tid.
28 For Herren elsker rett og forlater ikke sine fromme; til evig tid blir de bevart. Men de ugudeliges avkom utryddes.
29 De rettferdige skal arve landet og bo i det evindelig.
30 Den rettferdiges munn taler visdom, og hans tunge sier hvad rett er.
31 Hans Guds lov er i hans hjerte, hans trin vakler ikke.
32 Den ugudelige lurer på den rettferdige og søker å drepe ham;
33 Herren overlater ham ikke i hans hånd, og fordømmer ham ikke når han blir dømt.
34 Bi på Herren og ta vare på hans vei! Så skal han ophøie dig til å arve landet; du skal se på at de ugudelige utryddes.
35 Jeg så en ugudelig som var veldig og utbredte sig som et grønt tre som ikke er flyttet;
36 men han forsvant, og se, han var ikke mere, og jeg søkte efter ham, men han fantes ikke.
37 Akt på den ulastelige og se på den opriktige! for fredens mann har en fremtid;
38 men overtrederne skal tilintetgjøres alle sammen, de ugudeliges fremtid skal avskjæres.
39 Og de rettferdiges frelse kommer fra Herren, deres sterke vern i nødens tid.
40 Og Herren hjelper dem og utfrir dem, han utfrir dem fra de ugudelige og frelser dem, fordi de har tatt sin tilflukt til ham.
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod[a], og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
17 Min ånd[b] er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.
13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,
14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?
16 Til dødsrikets bommer farer de[a] ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.
13 I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og LUKius fra Kyrene og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.
2 Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa den Hellige Ånd: Ta ut for mig Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til!
3 Da lot de dem dra ut efterat de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.
4 Da de nu således var utsendt av den Hellige Ånd, drog de ned til Seleukia og seilte derfra til Kypern,
5 og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger; de hadde også Johannes med, som skulde gå dem til hånde.
6 Efterat de nu hadde vandret gjennem hele øen like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus,
7 som var hos landshøvdingen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne kalte Barnabas og Saulus til sig og bad om å få høre Guds ord.
8 Men Elymas, trollmannen for således uttydes hans navn stod dem imot og søkte å vende landshøvdingen bort fra troen.
9 Da blev Saulus, som også kaltes Paulus, fylt av den Hellige Ånd, og han så skarpt på ham og sa:
10 Du som er full av all svik og all ondskap, du djevelens barn, all rettferdighets fiende! vil du ikke holde op med å forvende Herrens rette veier?
11 Og nu, se, Herrens hånd er over dig, og du skal bli blind og til en tid ikke se solen. Og straks falt det skodde og mørke over ham, og han gikk omkring og søkte efter nogen som kunde lede ham ved hånden.
12 Da kom landshøvdingen til troen, da han så det som var skjedd, og han undret sig storlig over Herrens lære.
9 Og da han gikk videre, så han en mann som var født blind.
2 Og hans disipler spurte ham: Rabbi! hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulde fødes blind?
3 Jesus svarte: Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var forat Guds gjerninger skulde åpenbares på ham.
4 Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt mig, så lenge det er dag; natten kommer da ingen kan arbeide.
5 Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.
6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden og gjorde en deig av spyttet og smurte deigen på hans øine.
7 og han sa til ham: Gå og vask dig i dammen Siloa, det er utlagt: utsendt. Han gikk da bort og vasket sig, og kom tilbake seende.
8 Grannene og de som før hadde sett ham sitte og tigge, sa da: Er det ikke han som satt og tigget?
9 Andre sa: Jo, det er han; andre sa: Nei, men han ligner ham. Han selv sa: Det er mig.
10 De sa da til ham: Hvorledes blev dine øine åpnet?
11 Han svarte: Den mann som heter Jesus, gjorde en deig og smurte på mine øine og sa til mig: Gå til Siloa og vask dig! Da jeg så gikk bort og vasket mig, fikk jeg mitt syn.
12 De sa til ham: Hvor er han? Han sier: Jeg vet ikke.
13 Da fører de ham som hadde vært blind, frem for fariseerne.
14 Men det var sabbat den dag da Jesus gjorde deigen og åpnet hans øine.
15 Fariseerne spurte ham da likeså hvorledes han hadde fått sitt syn. Han sa til dem: Han la en deig på mine øine, og jeg vasket mig, og nu ser jeg.
16 Nogen av fariseerne sa da: Denne mann er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten. Andre sa: Hvorledes kan en synder gjøre sådanne tegn? Og det var splid iblandt dem.
17 Da sier de atter til den blinde: Hvad sier du om ham, siden det var dine øine han åpnet? Han sa: Han er en profet.