Book of Common Prayer
20 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Herren bønnhøre dig på nødens dag, Jakobs Guds navn berge dig!
3 Han sende dig hjelp fra helligdommen og støtte dig fra Sion!
4 Han komme alle dine matoffer i hu og finne ditt brennoffer godt! Sela.
5 Han gi dig efter ditt hjerte og fullbyrde alt ditt råd!
6 Måtte vi kunne juble over din frelse og løfte seiersmerket i vår Guds navn! Herren opfylle alle dine bønner!
7 Nu vet jeg at Herren frelser sin salvede; han svarer ham fra sin hellige himmel med frelsende storverk av sin høire hånd.
8 Hine priser vogner, hine hester, men vi priser Herrens, vår Guds navn.
9 De synker og faller, men vi står og holder oss oppe.
10 Herre, frels! Kongen bønnhøre oss på den dag vi roper!
21 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Herre! Kongen gleder sig over din makt, og hvor høit han fryder sig ved din frelse!
3 Hvad hans hjerte ønsket, har du gitt ham, og hvad hans leber bad om, har du ikke nektet ham. Sela.
4 For du kom ham i møte med velsignelse og lykke, du satte en krone av gull på hans hode.
5 Han bad dig om liv; du gav ham det, et langt liv evindelig og alltid.
6 Stor er hans ære ved din frelse; høihet og herlighet legger du på ham.
7 For du setter ham til velsignelse evindelig, du fryder ham med glede for ditt åsyn.
8 For kongen setter sin lit til Herren, og ved den Høiestes miskunnhet skal han ikke rokkes.
9 Din hånd skal finne alle dine fiender, din høire hånd skal finne dine avindsmenn.
10 Du skal gjøre dem som en ildovn når du viser ditt åsyn; Herren skal opsluke dem i sin vrede, og ild skal fortære dem.
11 Deres frukt skal du utslette av jorden, og deres avkom blandt menneskenes barn.
12 For de har grundet på ondt mot dig, de har uttenkt onde råd; de skal ikke makte noget.
13 For du skal få dem til å vende ryggen; med dine buestrenger sikter du mot deres åsyn.
14 Reis dig, Herre, i din kraft! Vi vil lovsynge og prise ditt storverk.
110 Av David; en salme. Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
2 Ditt veldes kongestav skal Herren utstrekke fra Sion! hersk midt iblandt dine fiender!
3 Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til dig, som dugg ut av morgenrødens skjød.
4 Herren har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig efter Melkisedeks vis.
5 Herren ved din høire hånd knuser konger på sin vredes dag.
6 Han holder dom iblandt hedningene, fyller op med lik, knuser hoder over den vide jord.
7 Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høit sitt hode.
116 Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner.
2 For han har bøiet sitt øre til mig, og alle mine dager vil jeg påkalle ham.
3 Dødens rep hadde omspent mig, og dødsrikets angster hadde funnet mig; nød og sorg fant jeg.
4 Men jeg påkalte Herrens navn: Akk Herre, frels min sjel!
5 Herren er nådig og rettferdig, og vår Gud er barmhjertig.
6 Herren verner de enfoldige; jeg var elendig, og han frelste mig.
7 Kom igjen, min sjel, til din ro! For Herren har gjort vel imot dig.
8 For du fridde min sjel fra døden, mitt øie fra gråt, min fot fra fall.
9 Jeg skal vandre for Herrens åsyn i de levendes land.
10 Jeg trodde, for jeg talte; jeg var såre plaget.
11 Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner.
12 Hvormed skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger imot mig?
13 Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn.
14 Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine.
15 Kostelig i Herrens øine er hans frommes død.
16 Akk Herre! Jeg er jo din tjener, jeg er din tjener, din tjenerinnes sønn; du har løst mine bånd.
17 Dig vil jeg ofre takkoffer, og Herrens navn vil jeg påkalle.
18 Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine,
19 i forgårdene til Herrens hus, midt i dig, Jerusalem. Halleluja!
117 Lov Herren, alle hedninger, pris ham, alle folk!
2 For hans miskunnhet er mektig over oss, og Herrens trofasthet varer til evig tid. Halleluja!
9 Da tok Job til orde og sa:
10 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
11 Apostlene og de brødre som var omkring i Judea, fikk da høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord.
2 Da nu Peter kom op til Jerusalem, gikk de av omskjærelsen i rette med ham og sa:
3 Du gikk inn til uomskårne menn og åt med dem.
4 Men Peter begynte da fra først av og la det ut i sammenheng og sa:
5 Jeg var i byen Joppe og bad; da så jeg i en henrykkelse et syn: Det dalte ned noget, likesom en stor duk, som blev senket ned fra himmelen efter de fire hjørner, og det kom like bort til mig;
6 da jeg stirret på den og så nøie efter, blev jeg var jordens firføtte dyr og ville og krypende dyr og himmelens fugler.
7 Jeg hørte også en røst som sa til mig: Stå op, Peter! slakt og et!
8 Men jeg sa: Ingenlunde, Herre! aldri er noget vanhellig eller urent kommet i min munn.
9 En røst fra himmelen svarte mig da annen gang: Det som Gud har renset, det må ikke du gjøre til urent.
10 Dette skjedde tre ganger; og det blev alt sammen dradd op igjen til himmelen.
11 Og se, i det samme stod tre menn utenfor huset der jeg var; de var utsendt til mig fra Cesarea,
12 Og Ånden sa til mig at jeg skulde gå med dem uten å tvile; disse seks brødre drog også med mig; og vi kom inn i mannens hus.
13 Og han fortalte oss hvorledes han hadde sett engelen som stod i hans hus og sa til ham: Send bud til Joppe og hent til dig Simon som kalles med tilnavn Peter!
14 han skal tale ord til dig som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus.
15 Men da jeg begynte å tale, falt den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen.
16 Da kom jeg Herrens ord i hu, at han sa: Johannes døpte med vann, men I skal døpes med den Hellige Ånd.
17 Gav nu altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på den Herre Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulde være i stand til å hindre Gud?
18 Da de hørte dette, slo de sig til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.
12 Atter talte da Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys; den som følger mig, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.
13 Fariseerne sa da til ham: Du vidner om dig selv; ditt vidnesbyrd er ikke sant.
14 Jesus svarte og sa til dem: Om jeg også vidner om mig selv, er mitt vidnesbyrd sant; for jeg vet hvorfra jeg er kommet, og hvor jeg går hen; men I vet ikke hvorfra jeg kommer, eller hvor jeg går hen.
15 I dømmer efter kjødet; jeg dømmer ingen.
16 Men om jeg også dømmer, da er min dom rett; for jeg er ikke alene, men jeg og Faderen, som har sendt mig;
17 men også i eders lov står det skrevet at to menneskers vidnesbyrd er sant.
18 Jeg er den som vidner om mig, og Faderen, som har utsendt mig, vidner om mig.
19 De sa da til ham: Hvor er din Fader? Jesus svarte: I kjenner hverken mig eller min Fader; kjente I mig, da kjente I også min Fader.
20 Disse ord talte han ved tempelkisten, mens han lærte i templet, og ingen grep ham; for hans time var ennu ikke kommet.