Book of Common Prayer
33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,
34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.
35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder[a].
36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.
37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.
38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.
39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.
40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,
41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.
42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.
43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!
108 En sang, en salme av David.
2 Mitt hjerte er rolig, Gud! Jeg vil synge og lovprise, ja, det skal min ære[b].
3 Våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.
4 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, og lovsynge dig blandt folkeslagene.
5 For stor over himmelen er din miskunnhet, og inntil skyene din trofasthet.
6 Vis dig høi over himmelen, Gud, og din ære over all jorden!
7 Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp med din høire hånd og bønnhør oss!
8 Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.
9 Mig hører Gilead til, mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.
10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko, over Filisterland jubler jeg.
11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?
12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?
13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!
33 Juble, I rettferdige, i Herren! For de opriktige sømmer sig lovsang.
2 Pris Herren med citar, lovsyng ham til tistrenget harpe!
3 Syng en ny sang for ham, spill liflig med frydesang!
4 For Herrens ord er sant, og all hans gjerning er trofast.
5 Han elsker rettferdighet og rett; jorden er full av Herrens miskunnhet.
6 Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns ånde.
7 Han samler havets vann som en dynge, han legger de dype vann i forrådshus.
8 All jorden frykte for Herren, for ham beve alle de som bor på jorderike!
9 For han talte, og det skjedde; han bød, og det stod der.
10 Herren omstøter hedningenes råd, han gjør folkenes tanker til intet.
11 Herrens råd står fast evindelig, hans hjertes tanker fra slekt til slekt.
12 Salig er det folk hvis Gud Herren er, det folk han har utvalgt til sin arv.
13 Fra himmelen skuer Herren ned han ser alle menneskenes barn.
14 Fra det sted hvor han bor, ser han ned til alle dem som bor på jorden,
15 han som har skapt deres hjerter alle sammen, han som gir akt på alle deres gjerninger.
16 En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft.
17 Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.
18 Se, Herrens øie ser til dem som frykter ham, som bier på hans miskunnhet,
19 for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live i hungersnød.
20 Vår sjel bier på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold.
21 For i ham fryder vårt hjerte sig, fordi vi setter vår lit til hans hellige navn.
22 Din miskunnhet, Herre, være over oss, således som vi håper på dig!
16 Engang drog Samson til Gasa; der fikk han se en skjøge og gikk inn til henne.
2 Da folkene i Gasa fikk høre at Samson var kommet dit, omringet de ham og lurte på ham hele natten ved byporten, men holdt sig ellers rolig hele natten og sa: Når det lysner mot dag, vil vi slå ham ihjel.
3 Samson blev liggende til midnatt. Ved midnattstid stod han op; han grep fatt i byportens dører og i begge portstolpene og rykket dem op sammen med bommen, la dem på sine skuldrer og bar dem op på toppen av det fjell som ligger midt imot Hebron.
4 Siden fattet han kjærlighet til en kvinne i Sorek-dalen, som hette Dalila.
5 Da kom filistrenes høvdinger op til henne og sa til henne: Lokk ham til å si dig hvori hans store styrke ligger, og hvorledes vi kan rå med ham og binde ham, så vi får bukt med ham! Så vil vi gi dig hver elleve hundre[a] sekel sølv.
6 Så sa Dalila til Samson: Kjære, la mig få vite hvori din store styrke ligger, og hvorledes du kan bindes, så en får bukt med dig!
7 Samson svarte: Dersom en binder mig med syv friske strenger som ikke er blitt tørre, så blir jeg svak og er som et annet menneske.
8 Da kom filistrenes høvdinger op til henne med syv friske strenger som ikke var blitt tørre; dem bandt hun ham med,
9 og i kammeret hadde hun folk sittende og lure. Så sa hun til ham: Filistrene er over dig, Samson! Da sønderrev han strengene som en tråd av stry brister når den kommer ilden for nær, og ingen fikk vite hvorledes det hadde sig med hans styrke.
10 Da sa Dalila til Samson: Du har narret mig og løiet for mig! Kjære, la mig nu få vite hvorledes du kan bindes!
11 Han svarte: Dersom en binder mig med nye rep som aldri har vært brukt til noget, så blir jeg svak og er som et annet menneske.
12 Da tok Dalila nye rep og bandt ham med dem og sa til ham: Filistrene er over dig, Samson! Og i kammeret satt der folk og lurte. Men han rev repene av sine armer som tråder.
13 Da sa Dalila til Samson: Hittil har du narret mig og løiet for mig! La mig nu få vite hvorledes du kan bindes! Han svarte henne: Når du vever de syv fletter på mitt hode sammen med renningen i veven.
14 Så slo hun dem fast med naglen og sa til ham: Filistrene er over dig, Samson! Og han våknet av sin søvn og rev ut både vevnaglen og renningen.
30 Og da firti år var til ende, åpenbarte en engel sig for ham i berget Sinais ørken i en brennende tornebusk.
31 Da Moses så det, undret han sig over synet; men da han gikk bort for å se på det, kom en røst fra Herren:
32 Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel, og vågde ikke å se på det.
33 Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter! for det sted du står på, er hellig jord.
34 Jeg har grant sett hvor mitt folk blir mishandlet i Egypten, og deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å utfri dem. Og nu, kom, la mig sende dig til Egypten!
35 Denne Moses som de fornektet, idet de sa: Hvem har satt dig til høvding og dommer? ham sendte Gud til å være både høvding og redningsmann ved den engels hånd som åpenbarte sig for ham i tornebusken.
36 Han var den som førte dem ut, idet han gjorde undergjerninger og tegn i Egyptens land og i det Røde Hav og i ørkenen i firti år.
37 Han er den Moses som sa til Israels barn: En profet, likesom mig, skal Gud opreise eder av eders brødre.
38 Han er den som i menigheten i ørkenen var med den engel som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre, han som mottok levende ord for å gi oss dem.
39 Ham vilde våre fedre ikke være lydige, de støtte ham fra sig, og vendte sig i sitt hjerte til Egypten, og de sa til Aron:
40 Gjør oss guder som kan dra foran oss! for denne Moses som førte oss ut av Egyptens land vi vet ikke hvad det er blitt av ham.
41 Og de gjorde en kalv i hine dager og bar frem offer til avgudsbilledet, og de gledet sig over sine henders verk.
42 Men Gud vendte sig bort, og overgav dem til å dyrke himmelens hær, som skrevet er i profetenes bok: Israels hus! gav I mig vel slaktoffer og andre offer i firti år i ørkenen?
43 Nei, I bar med eder Moloks telt og guden Remfans stjerne, de billeder som I gjorde for å tilbede dem, og jeg vil flytte eder bort hinsides Babylon.
5 Derefter var det en av jødenes høitider, og Jesus drog op til Jerusalem.
2 Men det er ved Fåreporten i Jerusalem en dam som på hebraisk heter Betesda og har fem bueganger;
3 i dem lå en mengde syke: blinde, halte, visne.
4 For en engel steg til visse tider ned i dammen og oprørte vannet. Den som da først steg ned efterat vannet var blitt oprørt, han blev helbredet, hvad sykdom han så led av.
5 Nu var der en mann som hadde vært syk i åtte og tretti år;
6 da Jesus så ham ligge der, og visste at han allerede hadde vært syk i lang tid, sa han til ham: Vil du bli frisk?
7 Den syke svarte ham: Herre! jeg har ingen til å kaste mig ned i dammen når vannet blir oprørt; og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før mig.
8 Jesus sier til ham: Stå op, ta din seng og gå!
9 Og straks blev mannen frisk og han tok sin seng og gikk. Men det var sabbat den dag.
10 Jødene sa da til ham som var blitt helbredet: Det er sabbat, og det er dig ikke tillatt å bære sengen.
11 Han svarte dem: Han som gjorde mig frisk, han sa til mig: Ta din seng og gå!
12 De spurte ham: Hvem er det menneske som sa til dig: Ta den og gå?
13 Men han som var blitt helbredet, visste ikke hvem det var; for Jesus hadde trukket sig tilbake, da det var meget folk på stedet.
14 Siden traff Jesus ham i templet og sa til ham: Se, du er blitt frisk; synd ikke mere, forat ikke noget verre skal vederfares dig!
15 Mannen gikk bort, og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
16 Og derfor forfulgte jødene Jesus, fordi han gjorde dette på en sabbat.
17 Men Jesus svarte dem: Min Fader arbeider inntil nu; også jeg arbeider.
18 Derfor stod da jødene ham enn mere efter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin Fader og gjorde sig selv Gud lik.