Book of Common Prayer
1 Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,
2 men har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt.
3 Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hvad han gjør, skal han ha lykke til.
4 Ikke så de ugudelige, men de er lik agner, som spredes av vinden.
5 Derfor skal ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.
6 For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei går til grunne.
2 Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?
2 Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:
3 La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!
4 Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.
5 Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:
6 Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!
7 Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.
8 Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.
9 Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.
10 Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!
11 Tjen Herren med frykt og juble med beven!
12 Kyss[a] Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham[b].
3 En salme av David, da han flydde for Absalom, sin sønn.
2 Herre, hvor mange mine fiender er! Mange reiser sig imot mig.
3 Mange sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud. Sela[c].
4 Men du, Herre, er et skjold omkring mig, min ære og den som opløfter mitt hode!
5 Høit ropte jeg til Herren, og han svarte mig fra sitt hellige berg. Sela.
6 Jeg la mig og sov inn, jeg våknet; for Herren støtter mig.
7 Jeg frykter ikke for titusener av folk, som har lagt sig mot mig rundt omkring.
8 Reis dig, Herre, frels mig, min Gud! For du har slått alle mine fiender på kinnbenet, du har sønderbrutt de ugudeliges tenner.
9 Herren hører frelsen til; over ditt folk være din velsignelse! Sela.
4 Til sangmesteren, med strengelek; en salme av David.
2 Når jeg roper, da svar mig, min rettferdighets Gud! I trengsel har du gitt mig rum; vær mig nådig og hør min bønn!
3 I veldige menn! Hvor lenge skal min ære være til spott? Hvor lenge vil I elske det som fåfengt er, søke løgn? Sela.
4 Vit dog at Herren har utkåret sig en from! Herren hører når jeg roper til ham.
5 Vredes, men synd ikke! Tenk efter i eders hjerte på eders leie og vær stille! Sela.
6 Ofre rettferdighets offere, og sett eders lit til Herren!
7 Mange sier: Hvem vil dog la oss se godt? Opløft du ditt åsyns lys over oss, Herre!
8 Du har gitt mig glede i mitt hjerte, større enn deres når deres korn og most er mangfoldig.
9 I fred vil jeg både legge mig ned og sove inn; for du, Herre, lar mig bo for mig selv, i trygghet.
7 En sjiggajon[a] av David, som han sang for Herren på grunn av benjaminitten Kus' ord.
2 Herre min Gud! Til dig setter jeg min lit; frels mig fra alle mine forfølgere og redd mig,
3 forat ikke fienden skal sønderrive min sjel som en løve, sønderbryte, og det er ingen som redder!
4 Herre min Gud! Dersom jeg har gjort dette, dersom det er urett i mine hender,
5 dersom jeg har gjengjeldt den med ondt som holdt fred med mig, eller plyndret den som var min fiende uten årsak,
6 så la fienden forfølge min sjel og innhente den og trå mitt liv til jorden og legge min ære[b] i støvet. Sela.
7 Stå op, Herre, i din vrede, reis dig mot mine fienders rasen og våkn op til min hjelp! Du har jo påbudt dom.
8 Og la folkeslagenes forsamling omringe dig, og vend tilbake over den til det høie!
9 Herren holder dom over folkene; døm mig, Herre, efter min rettferdighet og efter min uskyld, som er hos mig!
10 La dog de ugudeliges ondskap få ende og den rettferdige stå fast! Du er jo den som prøver hjerter og nyrer, en rettferdig Gud.
11 Mitt skjold er hos Gud, som frelser de opriktige av hjertet.
12 Gud er en rettferdig dommer, og en Gud som vredes hver dag.
13 Dersom han[c] ikke vender om, så hvesser han[d] sitt sverd, spenner sin bue og gjør den ferdig
14 og legger drepende våben til rette imot ham; sine piler gjør han brennende.
15 Se, han[e] er i ferd med å føde misgjerning; han er fruktsommelig med ulykke og føder løgn.
16 En grav har han gravd og hulet den ut; men han faller i den grav han arbeidet på.
17 Den ulykke han gikk og tenkte på, faller tilbake på hans hode, og over hans egen isse kommer den vold han hadde i sinne.
18 Jeg vil prise Herren efter hans rettferdighet og lovsynge Herrens, den Høiestes navn.
32 Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl,
2 kom de - både Gads barn og Rubens barn - og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger:
3 Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El'ale og Sebam og Nebo og Beon,
4 det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe.
5 Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan!
6 Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal eders brødre dra i krigen, og I bli her?
16 Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn,
17 men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere.
18 Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv;
19 for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan.
20 Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen,
21 og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine,
22 og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn.
23 Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder.
24 Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt!
25 Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt;
26 våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer;
27 men dine tjenere, så mange av oss som er væbnet til strid, vil dra over Jordan for Herrens åsyn og være med i krigen, således som min herre sier.
26 Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hvad vi skal bede om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk,
27 og han som ransaker hjertene, vet hvad Åndens attrå er; for efter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.
28 Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som efter hans råd er kalt.
29 For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns billede, forat han skulde være den førstefødte blandt mange brødre;
30 og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.
23 Da talte Jesus til folket og til sine disipler og sa:
2 På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne.
3 Derfor skal I gjøre og holde alt det de byder eder; men efter deres gjerninger skal I ikke gjøre. For de sier det, men de gjør det ikke;
4 de binder svære byrder, som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med sin finger.
5 Men de gjør alle sine gjerninger for å sees av menneskene; for de gjør sine minnesedler brede og sine dusker store,
6 og de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene og ha de øverste seter i synagogene
7 og få hilsninger på torvene og kalles rabbi av menneskene.
8 Men I skal ikke la eder kalle rabbi; for en er eders mester, men I er alle brødre.
9 Og I skal ikke kalle nogen på jorden eders far; for en er eders far, han som er i himmelen.
10 Heller ikke skal I la eder kalle lærere; for en er eders lærer, Kristus.
11 Men den største blandt eder skal være eders tjener.
12 Den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.