Book of Common Prayer

¹² Vi har, kjære søsken, ingen som helst forpliktelse mot vår menneskelige natur, i den forstand at vi må leve på den måten naturen krever. ¹³ Nei, den som lever på det viset, kommer til å dø. Dersom dere i Guds Ånds kraft kveler de syndige impulsene i kroppen, da får dere leve. ¹⁴ Alle som blir styrt av Guds Ånd, er Guds barn. ¹⁵ Guds Ånd lar ikke livet bli et slaveri under Gud, på den måten at dere på nytt skal være livredde for ham. Nei, Ånden gjør dere til Guds egne barn. Barn som kan rope til Gud: ”Far, min Far.”^{[a] 16} Guds Ånd hvisker mildt og trygt helt inn i hjerteroten at vi er barna hans. ¹⁷ Dersom vi er Guds barn, skal vi også arve alt det gode som finnes hos ham. Alt han har gitt sin sønn, Jesus Kristus, er nå også vårt. Dersom vi en dag skal dele herligheten med Kristus, må vi også dele lidelsene hans.

Om å betale skatt til keiseren?

¹⁵ Fariseerne^[a] gikk sin vei for å pønske ut en måte å få Jesus til å si noe som de kunne arrestere ham for. ¹⁶ Til slutt sendte de noen av mennene sine sammen med kong Herodes sine tilhengere^[b], og lot dem si til Jesus: ”Mester, vi vet at du alltid er ærlig. Du sier rett ut det som er Guds vilje og lar deg ikke påvirke av noen. ¹⁷ Si oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren. Hva mener du?”

¹⁸ Jesus visste hva de var ute etter. ”Dere er falske mennesker som bare later som om dere er lydige mot Gud!” ropte han. ”Hvorfor forsøker dere å lure meg? ¹⁹ Vis meg en mynt, samme typen som dere betaler skatt med.” De ga ham en romersk mynt, ²⁰ og han spurte dem: ”Hvem sitt bilde er dette, og hvem sin signatur står under bildet?”

²¹ ”Keiserens”, svarte de.

”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det skal dere gi til Gud.”

²² Dette svaret overrasket dem i den grad at de gikk sin vei og lot ham være i fred.