Book of Common Prayer
33 Juble, I rettferdige, i Herren! For de opriktige sømmer sig lovsang.
2 Pris Herren med citar, lovsyng ham til tistrenget harpe!
3 Syng en ny sang for ham, spill liflig med frydesang!
4 For Herrens ord er sant, og all hans gjerning er trofast.
5 Han elsker rettferdighet og rett; jorden er full av Herrens miskunnhet.
6 Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns ånde.
7 Han samler havets vann som en dynge, han legger de dype vann i forrådshus.
8 All jorden frykte for Herren, for ham beve alle de som bor på jorderike!
9 For han talte, og det skjedde; han bød, og det stod der.
10 Herren omstøter hedningenes råd, han gjør folkenes tanker til intet.
11 Herrens råd står fast evindelig, hans hjertes tanker fra slekt til slekt.
12 Salig er det folk hvis Gud Herren er, det folk han har utvalgt til sin arv.
13 Fra himmelen skuer Herren ned han ser alle menneskenes barn.
14 Fra det sted hvor han bor, ser han ned til alle dem som bor på jorden,
15 han som har skapt deres hjerter alle sammen, han som gir akt på alle deres gjerninger.
16 En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft.
17 Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.
18 Se, Herrens øie ser til dem som frykter ham, som bier på hans miskunnhet,
19 for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live i hungersnød.
20 Vår sjel bier på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold.
21 For i ham fryder vårt hjerte sig, fordi vi setter vår lit til hans hellige navn.
22 Din miskunnhet, Herre, være over oss, således som vi håper på dig!
3 Men Moses steg op til Gud, og Herren ropte til ham fra fjellet og sa: Så skal du si til Jakobs hus og kunngjøre for Israels barn:
4 I har sett hvad jeg har gjort med egypterne, og hvorledes jeg har båret eder på ørnevinger og ført eder til mig.
5 Dersom I nu lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom fremfor alle folk; for hele jorden hører mig til.
6 Og I skal være mig et kongerike av prester og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn.
7 Da Moses kom tilbake, kalte han folkets eldste til sig og bar frem for dem alle disse ord som Herren hadde pålagt ham.
8 Da svarte folket alle som én og sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre. Og Moses bar folkets ord tilbake til Herren.
16 Så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt frem, da tok det til å tordne og lyne, og det la sig en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren.
17 Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og de stilte sig nedenfor fjellet.
18 Og hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild, og røken av det steg op som røken av en ovn, og hele fjellet skalv.
19 Og basunens lyd tok til og blev sterkere og sterkere; Moses talte, og Gud svarte ham med lydelig røst.
20 Og Herren steg ned på Sinai berg, på fjellets topp; og Herren kalte Moses op på fjellets topp, og Moses steg op.
4 Kom til ham, den levende sten, som vel blev forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud,
5 og bli også I opbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.
6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme.
7 Eder altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den sten som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnesten og snublesten og anstøtsklippe,
8 disse som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt.
9 Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys,
10 I som fordum ikke var et folk, men nu er Guds folk, I som ikke hadde funnet miskunn, men nu har fått miskunn.