Book of Common Prayer
148 Halleluja! Lov Herren fra himmelen, lov ham i det høie!
2 Lov ham, alle hans engler, lov ham, all hans hær!
3 Lov ham, sol og måne, lov ham, alle I lysende stjerner!
4 Lov ham, I himlenes himler og I vann som er ovenover himlene!
5 De skal love Herrens navn; for han bød, og de blev skapt,
6 og han satte dem på deres sted for all tid, for evig; han gav en lov som ingen av dem overskrider.
7 Lov Herren fra jorden, I store sjødyr og alle vanndyp,
8 ild og hagl, sne og damp, stormvind, som setter hans ord i verk,
9 I fjell og alle hauger, frukttrær og alle sedrer,
10 I ville dyr og alt fe, krypdyr og vingede fugler,
11 I jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere,
12 unge menn og jomfruer, gamle sammen med unge!
13 De skal love Herrens navn; for hans navn alene er ophøiet, hans herlighet er over jorden og himmelen,
14 og han har ophøiet et horn for sitt folk til en lovsang for alle sine fromme, for Israels barn, det folk som er ham nær. Halleluja!
149 Halleluja! Syng Herren en ny sang, hans pris i de frommes forsamling!
2 Israel glede sig i sin skaper, Sions barn fryde sig i sin konge!
3 De skal love hans navn med dans, lovsynge ham til pauke og citar.
4 For Herren har behag i sitt folk, han pryder de saktmodige med frelse.
5 De fromme skal fryde sig i herlighet, de skal juble på sitt leie.
6 Lovsang for Gud er i deres munn og et tveegget sverd i deres hånd,
7 for å fullbyrde hevn over hedningene, straff over folkene,
8 for å binde deres konger med lenker og deres fornemme menn med jernbånd,
9 for å fullbyrde foreskreven straffedom over dem. Dette er en ære for alle hans fromme. Halleluja!
150 Halleluja! Lov Gud i hans helligdom, lov ham i hans mektige hvelving!
2 Lov ham for hans veldige gjerninger, lov ham efter hans storhets fylde!
3 Lov ham med basunklang, lov ham med harpe og citar!
4 Lov ham med pauke og dans, lov ham med strengelek og fløite!
5 Lov ham med tonende bekkener, lov ham med høit klingende bekkener!
6 Alt som har ånde, love Herren! Halleluja!
114 Da Israel drog ut av Egypten, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål,
2 da blev Juda hans[a] helligdom, Israel hans rike.
3 Havet så det og flydde, Jordan vendte om og løp tilbake.
4 Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam.
5 Hvad har hendt dig, du hav, at du flyr, du Jordan, at du vender om og løper tilbake,
6 I fjell, at I hopper som værer, I hauger som unge lam?
7 For Herrens åsyn bev, du jord, for Jakobs Guds åsyn,
8 han som gjør klippen til en vannrik sjø, den hårde sten til en vannkilde!
115 Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets, for din trofasthets skyld!
2 Hvorfor skal hedningene si: Hvor er nu deres Gud?
3 Vår Gud er jo i himmelen; han gjør alt det han vil.
4 Deres avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender.
5 De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke;
6 de har ører, men hører ikke; de har nese, men lukter ikke.
7 Deres hender føler ikke, deres føtter går ikke; de gir ingen lyd med sin strupe.
8 Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem.
9 Israel, sett din lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold.
10 Arons hus, sett eders lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold.
11 I som frykter Herren, sett eders lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold.
12 Herren kom oss i hu; han skal velsigne, han skal velsigne Israels hus, han skal velsigne Arons hus,
13 han skal velsigne dem som frykter Herren, de små med de store.
14 Herren la eder vokse i tall, eder og eders barn!
15 Velsignet være I av Herren, himmelens og jordens skaper!
16 Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn.
17 De døde lover ikke Herren, ingen av dem som farer ned i dødsrikets stillhet;
18 men vi skal love Herren fra nu av og inntil evig tid. Halleluja!
18 Jetro, presten i Midian, Moses' svigerfar, fikk høre alt det Gud hadde gjort for Moses og for sitt folk Israel, hvorledes Herren hadde ført Israel ut av Egypten.
2 Da tok Jetro, Moses' svigerfar, Sippora, Moses' hustru, som Moses før hadde sendt hjem,
3 og hennes to sønner - den ene hette Gersom, for Moses hadde sagt: Jeg er blitt gjest i et fremmed land,
4 og den andre hette Elieser[a], for han hadde sagt: Min fars Gud var min hjelp og fridde mig fra Faraos sverd.
5 Da nu Jetro, Moses' svigerfar, kom med hans sønner og hans hustru til ham i ørkenen, der hvor Moses hadde slått leir, ved Guds berg,
6 sendte han bud til Moses og sa: Jeg, din svigerfar Jetro, kommer til dig med din hustru og hennes to sønner.
7 Da gikk Moses sin svigerfar møte, bøide sig for ham og kysset ham, og de spurte hverandre hvorledes det stod til; så gikk de inn i teltet.
8 Og Moses fortalte sin svigerfar alt det Herren hadde gjort med Farao og egypterne for Israels skyld, og all den møie de hadde hatt på veien, og hvorledes Herren hadde hjulpet dem.
9 Da blev Jetro glad over alt det gode Herren hadde gjort mot Israel, at han hadde fridd dem av egypternes hånd.
10 Og Jetro sa: Lovet være Herren, som fridde eder av egypternes hånd Og av Faraos hånd - han som fridde folket av egypternes hånd!
11 Nu vet jeg at Herren er større enn alle guder; for således viste han sig ved det[b] hvormed egypterne viste sitt overmot mot dette folk.
12 Og Jetro, Moses' svigerfar, tok og ofret brennoffer og slaktoffer til Gud; og Aron og alle Israels eldste kom og holdt måltid med Moses' svigerfar for Guds åsyn.
7 I elskede! det er ikke et nytt bud jeg skriver til eder, men et gammelt bud, som I hadde fra begynnelsen; det gamle bud er det ord som I har hørt.
8 Og dog er det et nytt bud jeg skriver til eder, og det er sant i ham og i eder; for mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede.
9 Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennu i mørket.
10 Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham.
11 Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket, og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øine.
12 Jeg skriver til eder, mine barn, fordi eders synder er eder forlatt for hans navns skyld;
13 jeg skriver til eder, I fedre, fordi I kjenner ham som er fra begynnelsen; jeg skriver til eder, I unge, fordi I har seiret over den onde. Jeg har skrevet til eder, mine barn, fordi I kjenner Faderen;
14 jeg har skrevet til eder, I fedre, fordi I kjenner ham som er fra begynnelsen; jeg har skrevet til eder, I unge, fordi I er sterke, og Guds ord blir i eder, og I har seiret over den onde.
15 Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om nogen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham;
16 for alt det som er i verden, kjødets lyst og øinenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.
17 Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.
9 Men efterat han var opstanden tidlig den første dag i uken, åpenbarte han sig først for Maria Magdalena, som han hadde utdrevet syv onde ånder av.
10 Hun gikk bort og fortalte det til dem som hadde vært med ham og nu sørget og gråt;
11 og da disse hørte at han levde og var blitt sett av henne, trodde de det ikke.
12 Derefter åpenbarte han sig i en annen skikkelse for to av dem, mens de gikk ut på landet.
13 Også disse gikk bort og fortalte det til de andre; heller ikke dem trodde de.
14 Men til sist åpenbarte han sig for de elleve selv, mens de satt til bords, og han refset dem for deres vantro og hårde hjerte, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham opstanden.
15 Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!
16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.
17 Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger,
18 de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noget giftig, skal det ikke skade dem; på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.
19 Så blev den Herre Jesus, efterat han hadde talt til dem, optatt til himmelen, og satte sig ved Guds høire hånd.
20 Men de gikk ut og forkynte ordet allesteds, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.