Book of Common Prayer
16 En gyllen sang av David. Bevar mig, Gud! for jeg tar min tilflukt til dig.
2 Jeg sier til Herren: Du er min Herre; jeg har intet gode utenfor dig -
3 idet jeg holder mig til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst.
4 Mange sorger skal de ha som kjøper sig andre[a]; jeg vil ikke utgyde deres[b] drikkoffere av blod og ikke ta deres navn på mine leber[c].
5 Herren er min tilfalne del og mitt beger; du gjør min lodd herlig.
6 En lodd er tilfalt mig som er liflig, og en arv som behager mig.
7 Jeg vil love Herren, som gav mig råd; også om nettene minner mine nyrer mig om det.
8 Jeg setter alltid Herren for mig; for han er ved min høire hånd, jeg skal ikke rokkes.
9 Derfor gleder mitt hjerte sig, og min ære[d] fryder sig; også mitt kjød skal bo i trygghet.
10 For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse.
11 Du skal kunngjøre mig livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høire hånd evindelig.
17 En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!
2 La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!
3 Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.
4 Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.
5 Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.
6 Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!
7 Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!
8 Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge
9 for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!
10 Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.
11 Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.
12 Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.
13 Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,
14 fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.
15 Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.
134 En sang ved festreisene. Se, lov Herren, alle i Herrens tjenere, I som står i Herrens hus om nettene!
2 Løft eders hender op til helligdommen og lov Herren!
3 Herren velsigne dig fra Sion, han som gjorde himmel og jord!
135 Halleluja! Lov Herrens navn, lov, I Herrens tjenere,
2 I som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus!
3 Lov Herren! for Herren er god, lovsyng hans navn! for det er liflig.
4 For Herren har utvalgt sig Jakob, Israel til sin eiendom.
5 Jeg vet at Herren er stor, og vår Herre større enn alle guder.
6 Herren gjør alt det han vil, i himmelen og på jorden, i havene og alle dyp,
7 han som lar regnskyer stige op fra jordens ende, gjør lyn til regn, fører vind ut av sine forrådshus,
8 han som slo de førstefødte i Egypten, både mennesker og fe.
9 som sendte tegn og under midt i dig, Egypten, mot Farao og mot alle hans tjenere,
10 han som slo mange hedningefolk og drepte mektige konger,
11 Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge, og alle Kana'ans kongeriker,
12 og gav deres land til arv, gav Israel, sitt folk, det til arv.
13 Herre, ditt navn blir til evig tid, Herre, ditt minne fra slekt til slekt.
14 For Herren skal dømme sitt folk, og han skal miskunne sig over sine tjenere.
15 Hedningenes avguder er sølv og gull, et verk av menneskers hender.
16 De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke;
17 de har ører, men hører ikke, og det er ikke nogen ånde i deres munn.
18 Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem.
19 Israels hus, lov Herren! Arons hus, lov Herren!
20 Levis hus, lov Herren! I som frykter Herren, lov Herren!
21 Lovet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja!
23 Da sa han til dem: Det er det Herren har sagt. Imorgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren; bak nu det I vil bake, og kok det I vil koke, men alt det som blir tilovers, skal I legge til side og gjemme til imorgen!
24 Så lot de det ligge til om morgenen, således som Moses hadde befalt; og det luktet ikke, heller ikke var det makk i det.
25 Da sa Moses: Et det idag. For idag er det sabbat for Herren; idag finner I ikke noget på marken.
26 I seks dager skal I sanke det; men på den syvende dag er det sabbat, da skal det ikke være å finne.
27 Allikevel gikk nogen av folket ut den syvende dag for å sanke; men de fant intet.
28 Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil I være gjenstridige og ikke holde mine bud og mine lover?
29 Kom i hu at Herren har gitt eder sabbaten; derfor gir han eder på den sjette dag brød for to dager; bli hjemme enhver hos sig, ingen gå hjemmefra på den syvende dag!
30 Så hvilte folket på den syvende dag.
31 Og israelittene kalte det manna[a]; det lignet korianderfrø, det var hvitt, og det smakte som honningkake.
32 Og Moses sa: Således har Herren befalt: Fyll en omer av det og gjem det for eders efterkommere, så de kan se det brød jeg gav eder å ete i ørkenen da jeg førte eder ut av Egyptens land.
33 Så sa Moses til Aron: Ta en krukke og legg i den en full omer manna, og sett den ned for Herrens åsyn til å gjemmes for eders efterkommere!
34 Som Herren hadde befalt Moses, således satte Aron den ned foran vidnesbyrdet[b] til å gjemmes.
35 Og Israels barn åt manna i firti år, inntil de kom til bygget land; de åt manna helt til de kom til grensen av Kana'ans land.
36 En omer er tiendedelen av en efa.
13 Og hvem er det som kan gjøre eder ondt såfremt I legger vinn på det gode?
14 Men om I enn skulde lide for rettferdighets skyld, er I salige. Men frykt ikke for dem og forferdes ikke; men hellige Kristus som Herre i eders hjerter,
15 og vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder, dog med saktmodighet og frykt,
16 idet I har en god samvittighet, forat de som laster eders gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler eder for som ugjerningsmenn.
17 For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt.
18 For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden,
19 og i denne gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt,
20 de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken blev bygget, i hvilken nogen få - åtte sjeler - blev frelst ved vann,
21 det som også nu frelser oss i sitt motbillede, dåpen, som ikke er avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi opstandelse,
22 han som er faret op til himmelen og er ved Guds høire hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.
4 Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden,
2 så I ikke lenger skal leve efter menneskers lyster, men efter Guds vilje, den tid I ennu skal være i kjødet.
3 For det er nok at I i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet I ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse;
4 derfor undrer de sig når I ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter eder;
5 men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde.
6 For derfor blev evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulde dømmes som mennesker i kjødet, men leve således som Gud i ånden.
16 Dette har jeg talt til eder forat I ikke skal ta anstøt.
2 De skal utstøte eder av synagogene; ja, det kommer en tid da hver den som slår eder ihjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse.
3 Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke mig.
4 Men dette har jeg talt til eder, forat I, når timen kommer, da skal minnes at jeg sa eder det; men dette sa jeg eder ikke fra begynnelsen av, fordi jeg da var hos eder.
5 Men nu går jeg bort til ham som har sendt mig, og ingen av eder spør mig: Hvor går du hen?
6 Men fordi jeg har talt dette til eder, har sorg fylt eders hjerte.
7 Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder.
8 Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom:
9 om synd, fordi de ikke tror på mig;
10 om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og I ser mig ikke lenger;
11 om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.
12 Ennu har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nu;
13 men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten; for han skal ikke tale av sig selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder.
14 Han skal herliggjøre mig; for han skal ta av mitt og forkynne eder.
15 Alt det Faderen har, er mitt; derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner eder.