Book of Common Prayer
119 Salige er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i Herrens lov.
2 Salige er de som tar vare på hans vidnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte
3 og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier.
4 Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøie.
5 O, at mine veier måtte bli faste, så jeg holder dine forskrifter!
6 Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle dine bud.
7 Jeg vil prise dig i hjertets opriktighet når jeg lærer din rettferdighets lover å kjenne.
8 Dine forskrifter vil jeg holde; du må ikke rent forlate mig!
9 Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde sig efter ditt ord.
10 Av hele mitt hjerte har jeg søkt dig; la mig ikke fare vill fra dine bud!
11 I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord forat jeg ikke skal synde imot dig.
12 Lovet være du, Herre! Lær mig dine forskrifter!
13 Med mine leber har jeg forkynt alle lover fra din munn.
14 Over dine vidnesbyrds vei har jeg gledet mig, som over all rikdom.
15 På dine befalinger vil jeg grunde og tenke på dine stier.
16 I dine forskrifter forlyster jeg mig, jeg glemmer ikke ditt ord.
17 Gjør vel imot din tjener, så jeg kan leve! Da vil jeg holde ditt ord.
18 Lat op mine øine, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!
19 Jeg er en gjest på jorden; skjul ikke dine bud for mig!
20 Min sjel er knust, så jeg lenges efter dine lover til enhver tid.
21 Du har truet de overmodige, de forbannede, som farer vill fra dine bud.
22 Ta skam og forakt bort fra mig! For jeg har tatt vare på dine vidnesbyrd.
23 Fyrster har også sittet og talt sammen imot mig; din tjener grunder på dine forskrifter.
24 Dine vidnesbyrd er også min lyst; de er mine rådgivere.
12 Til sangmesteren, efter Sjeminit[a]; en salme av David.
2 Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.
3 Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de.
4 Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord,
5 dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?
6 For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den.
7 Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.
8 Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig.
9 Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn.
13 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Hvor lenge, Herre, vil du glemme mig evindelig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for mig?
3 Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, kummer i mitt hjerte den hele dag? Hvor lenge skal min fiende ophøie sig over mig?
4 Se hit, svar mig, Herre min Gud! Opklar mine øine, forat jeg ikke skal sove inn i døden,
5 forat ikke min fiende skal si: Jeg fikk overhånd over ham, forat ikke mine motstandere skal fryde sig når jeg vakler!
6 Men jeg setter min lit til din miskunnhet; mitt hjerte skal fryde sig i din frelse; jeg vil lovsynge Herren, for han har gjort vel imot mig.
14 Til sangmesteren; av David. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde, vederstyggelige er deres gjerninger; det er ingen som gjør godt.
2 Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er nogen forstandig, nogen som søker Gud.
3 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én.
4 Sanser de da ikke, alle de som gjør urett, som eter mitt folk, likesom de eter brød? På Herren kaller de ikke.
5 Da forferdes de såre; for Gud er med den rettferdige slekt.
6 Gjør bare den elendiges råd til skamme! For Herren er hans tilflukt.
7 O, at der fra Sion må komme frelse for Israel! Når Herren gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.
22 Så lot Moses Israel bryte op fra det Røde Hav, og de drog ut i ørkenen Sur; og tre dager drog de frem i ørkenen uten å finne vann.
23 Så kom de til Mara; men de kunde ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt; derfor blev stedet kalt Mara[a].
24 Da knurret folket mot Moses og sa: Hvad skal vi drikke?
25 Og han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre; det kastet han i vannet, og vannet blev godt. Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem;
26 og han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øine, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på dig nogen av de sykdommer som jeg la på egypterne; for jeg er Herren, din læge.
27 Så kom de til Elim; der var tolv vannkilder og sytti palmetrær; og de slo leir der ved vannet.
16 Så brøt de op fra Elim, og den femtende dag i den annen måned efterat de hadde draget ut av Egyptens land, kom hele Israels barns menighet til ørkenen Sin, som ligger mellem Elim og Sinai.
2 Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen.
3 Og Israels barn sa til dem: Å, om vi var død for Herrens hånd i Egyptens land da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi blev mette! For I har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne store folkeskare dø av hunger.
4 Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger; således vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke.
5 Og på den sjette dag skal de lage til det som de har hatt med hjem, og det skal være dobbelt så meget som det de ellers sanker for hver dag.
6 Og Moses og Aron sa til alle Israels barn: Iaften skal I kjenne at det er Herren som har ført eder ut av Egyptens land,
7 og imorgen skal I få se Herrens herlighet, fordi han har hørt hvorledes I knurrer mot ham; for hvad er vi, at I knurrer mot oss?
8 Så sa Moses: I skal få se det når Herren iaften gir eder kjøtt å ete og imorgen brød, så I blir mette; for Herren har hørt hvorledes I knurrer og murrer mot ham; for hvad er vel vi? Det er ikke mot oss I knurrer, men mot Herren.
9 Og Moses sa til Aron: Si til hele Israels barns menighet: Kom frem for Herrens åsyn; for han har hørt hvorledes I knurrer.
10 Da så Aron talte til hele Israels barns menighet, vendte de sig mot ørkenen, og se, Herrens herlighet åpenbarte sig i skyen.
2 Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse,
2 og lenges som nyfødte barn efter den åndelige uforfalskede melk, forat I kan vokse ved den til frelse,
3 så sant I har smakt at Herren er god!
4 Kom til ham, den levende sten, som vel blev forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud,
5 og bli også I opbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.
6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme.
7 Eder altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den sten som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnesten og snublesten og anstøtsklippe,
8 disse som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt.
9 Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys,
10 I som fordum ikke var et folk, men nu er Guds folk, I som ikke hadde funnet miskunn, men nu har fått miskunn.
15 Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen.
2 Hver gren på mig som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mere frukt.
3 I er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til eder;
4 bli i mig, så blir jeg i eder! Likesom grenen ikke kan bære frukt av sig selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke I uten at I blir i mig.
5 Jeg er vintreet, I er grenene; den som blir i mig, og jeg i ham, han bærer megen frukt; for uten mig kan I intet gjøre.
6 Om nogen ikke blir i mig, da kastes han ut som en gren og visner, og de sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner.
7 Dersom I blir i mig, og mine ord blir i eder, da bed om hvad I vil, og I skal få det.
8 Derved er min Fader herliggjort at I bærer megen frukt, og I skal bli mine disipler.
9 Likesom Faderen har elsket mig, så har jeg elsket eder; bli i min kjærlighet!
10 Dersom I holder mine bud, da blir I i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet.
11 Dette har jeg talt til eder forat min glede kan være i eder, og eders glede kan bli fullkommen.