Book of Common Prayer
103 Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i mig er, love hans hellige navn!
2 Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!
3 Han som forlater all din misgjerning, som læger alle dine sykdommer,
4 han som forløser ditt liv fra graven, som kroner dig med miskunnhet og barmhjertighet,
5 han som metter din sjel[a] med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen[b].
6 Herren gjør rettferd og rett mot alle undertrykte.
7 Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn.
8 Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet.
9 Han går ikke alltid i rette og gjemmer ikke på vrede evindelig.
10 Han gjør ikke med oss efter våre synder og gjengjelder oss ikke efter våre misgjerninger.
11 For så høi som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham.
12 Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.
13 Som en far forbarmer sig over sine barn, forbarmer Herren sig over dem som frykter ham.
14 For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.
15 Et menneskes dager er som gresset; som blomsten på marken, således blomstrer han.
16 Når vinden farer over ham, er han ikke mere, og hans sted kjenner ham ikke mere.
17 Men Herrens miskunnhet er fra evighet og inntil evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet mot barnebarn,
18 mot dem som holder hans pakt, og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør efter dem.
19 Herren har reist sin trone i himmelen, og hans rike hersker over alle ting.
20 Lov Herren, I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst!
21 Lov Herren, alle hans hærskarer, I hans tjenere som gjør hans vilje!
22 Lov Herren, alle hans gjerninger, på alle steder hvor han hersker! Min sjel, lov Herren!
111 Halleluja! Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte i de opriktiges råd og i menigheten.
2 Store er Herrens gjerninger, søkt av alle dem som har lyst til dem.
3 Høihet og herlighet er hans gjerning, og hans rettferdighet står fast evindelig.
4 Han har sørget for at hans undergjerninger ihukommes; Herren er nådig og barmhjertig.
5 Han har gitt dem føde som frykter ham; han kommer sin pakt i hu evindelig.
6 Han har kunngjort sine gjerningers kraft for sitt folk idet han har gitt dem hedningers arv.
7 Hans henders gjerninger er sannhet og rett, alle hans bud er trofaste;
8 de er grunnfestet for all tid, for evighet, de er gjort i sannhet og rettvishet.
9 Han har sendt sitt folk forløsning, han har fastsatt sin pakt for evig tid; hans navn er hellig og forferdelig.
10 Å frykte Herren er begynnelsen til visdom; god forstand har alle de som gjør derefter. Hans pris varer til evig tid.
114 Da Israel drog ut av Egypten, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål,
2 da blev Juda hans[a] helligdom, Israel hans rike.
3 Havet så det og flydde, Jordan vendte om og løp tilbake.
4 Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam.
5 Hvad har hendt dig, du hav, at du flyr, du Jordan, at du vender om og løper tilbake,
6 I fjell, at I hopper som værer, I hauger som unge lam?
7 For Herrens åsyn bev, du jord, for Jakobs Guds åsyn,
8 han som gjør klippen til en vannrik sjø, den hårde sten til en vannkilde!
28 Og Israels barn gikk bort og gjorde dette; som Herren hadde sagt til Moses og Aron, således gjorde de.
29 Så skjedde det ved midnatts tid at Herren slo ihjel alle førstefødte i Egyptens land, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var i fengslet, og alt førstefødt blandt buskapen.
30 Da stod Farao op om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne, og det blev et stort skrik i Egypten; for det var ikke et hus hvor det ikke var en død.
31 Og han kalte Moses og Aron til sig om natten og sa: Gjør eder rede, dra ut fra mitt folk, både I og Israels barn, far bort og tjen Herren, som I har sagt!
32 Ta med eder både eders småfe og eders storfe, som I har sagt, gå og bed godt også over mig!
33 Og egypterne trengte hårdt på folket for å få dem hastig ut av landet; for de sa: Vi er dødsens alle sammen!
34 Så tok folket sin deig, før den var syret; de svøpte sine deigtrau i sine klær og bar dem på sine skuldrer.
35 Og Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og bad egypterne om smykker av sølv og gull og om klær.
36 Og Herren gav folket yndest hos egypterne, så de gjerne gav dem det de bad om. Det var det bytte de tok av egypterne.
37 Så brøt da Israels barn op fra Ra'amses og tok veien til Sukkot, omkring seks hundre tusen mann til fots foruten barna.
38 Og det drog også en stor hop av alle slags folk med dem, og småfeet og storfeet, en overmåte stor mengde fe.
39 Av den deig de hadde med sig fra Egypten, bakte de usyrede kaker; for den var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypten og ikke torde dryge der lenger; heller ikke hadde de laget i stand reisekost.
12 Men forkynnes det om Kristus at han er opstanden fra de døde, hvorledes kan da nogen iblandt eder si at det ikke er nogen opstandelse av døde?
13 Men er det ikke nogen opstandelse av døde, da er heller ikke Kristus opstanden;
14 men er Kristus ikke opstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også eders tro intet;
15 da finnes vi og å være falske vidner om Gud, fordi vi har vidnet mot Gud at han har opvakt Kristus, som han dog ikke har opvakt såfremt altså de døde ikke opstår.
16 For dersom de døde ikke opstår, da er heller ikke Kristus opstanden;
17 men er Kristus ikke opstanden, da er eders tro unyttig, da er I ennu i eders synder,
18 da er altså også de fortapt som er hensovet i Kristus.
19 Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.
20 Men nu er Kristus opstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.
21 For eftersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes opstandelse kommet ved et menneske;
22 for likesom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.
23 Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden; derefter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme;
24 derefter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, efterat han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.
25 For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter.
26 Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden;
27 for han har lagt alt under hans føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er undtatt som har underlagt ham alt;
28 men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle.
9 Men efterat han var opstanden tidlig den første dag i uken, åpenbarte han sig først for Maria Magdalena, som han hadde utdrevet syv onde ånder av.
10 Hun gikk bort og fortalte det til dem som hadde vært med ham og nu sørget og gråt;
11 og da disse hørte at han levde og var blitt sett av henne, trodde de det ikke.
12 Derefter åpenbarte han sig i en annen skikkelse for to av dem, mens de gikk ut på landet.
13 Også disse gikk bort og fortalte det til de andre; heller ikke dem trodde de.
14 Men til sist åpenbarte han sig for de elleve selv, mens de satt til bords, og han refset dem for deres vantro og hårde hjerte, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham opstanden.
15 Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!
16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.
17 Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger,
18 de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noget giftig, skal det ikke skade dem; på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.
19 Så blev den Herre Jesus, efterat han hadde talt til dem, optatt til himmelen, og satte sig ved Guds høire hånd.
20 Men de gikk ut og forkynte ordet allesteds, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.