Book of Common Prayer
6 Til sangmesteren, med strengelek; efter Sjeminit[a]; en salme av David.
2 Herre, straff mig ikke i din vrede og tukt mig ikke i din harme!
3 Vær mig nådig, Herre! for jeg er bortvisnet. Helbred mig, Herre! for mine ben er forferdet,
4 og min sjel er såre forferdet; og du, Herre, hvor lenge?
5 Vend om, Herre, utfri min sjel, frels mig for din miskunnhets skyld!
6 For i døden kommer ingen dig i hu; hvem vil prise dig i dødsriket?
7 Jeg er trett av mine sukk, jeg gjennembløter min seng hver natt; med mine tårer væter jeg mitt leie.
8 Borttæret av sorg er mitt øie; det er eldet for alle mine fienders skyld.
9 Vik fra mig, alle I som gjør urett! For Herren har hørt min gråts røst,
10 Herren har hørt min inderlige begjæring, Herren tar imot min bønn.
11 Alle mine fiender skal bli til skamme og såre forferdet; de skal vike tilbake, bli til skamme i et øieblikk.
12 Til sangmesteren, efter Sjeminit[a]; en salme av David.
2 Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.
3 Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de.
4 Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord,
5 dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?
6 For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den.
7 Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.
8 Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig.
9 Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn.
94 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!
2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!
3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?
4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.
5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.
6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.
7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.
8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?
9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?
10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?
11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.
12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov
13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.
14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;
15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.
16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?
17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.
18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!
19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.
20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?
21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.
22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.
23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
17 Sion rekker ut sine hender, det har ingen trøster; Herren har kalt sammen mot Jakob hans fiender rundt omkring; Jerusalem er blitt til en vederstyggelighet blandt dem.
18 Herren er rettferdig, for jeg var gjenstridig mot hans bud. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
19 Jeg ropte på mine elskere; de svek mig. Mine prester og mine eldste opgav ånden i byen da de søkte efter mat for å opholde livet.
20 Se, Herre, jeg er i trengsel! Det gjærer i mitt indre, mitt hjerte vender sig i mitt bryst; for jeg har vært gjenstridig; utenfor har sverdet gjort mig barnløs, innenfor er det som døden.
21 De hørte at jeg sukket, det var ingen som trøstet mig; alle mine fiender hørte om min ulykke, de gledet sig over at du har gjort det. Men du lar komme en dag som du har forkynt, og da skal de bli som jeg.
22 La all deres ondskap komme for ditt åsyn, og gjør mot dem som du har gjort mot mig for alle mine overtredelsers skyld! For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.
8 For vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at den trengsel som kom over oss i Asia, var overmåte tung, mere enn vi kunde bære, så vi endog mistvilte om livet;
9 ja, vi hadde opgjort med oss selv at vi måtte dø, forat vi ikke skulde sette vår lit til oss selv, men til Gud, som opvekker de døde,
10 han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han og herefter vil fri oss derfra,
11 idet også I kommer oss til hjelp med bønn, forat det fra manges munn må lyde rikelig takksigelse for oss, for den nåde som er oss gitt.
12 For dette er vår ros: vår samvittighets vidnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos eder, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde.
13 For vi skriver ikke annet til eder enn det I leser eller skjønner, og jeg håper at I og skal skjønne det inntil enden
14 - likesom I jo for en del har skjønt oss - at vi er eders ros, likesom og I er vår på den Herre Jesu dag.
15 Og i tillit til dette vilde jeg komme til eder først, forat I skulde få ennu en nåde,
16 og fra eder dra til Makedonia, og så fra Makedonia igjen komme til eder og få følge av eder til Judea.
17 Da jeg nu altså vilde dette, gikk jeg da kan hende lettsindig frem? eller hvad jeg foresetter mig, foresetter jeg mig det på kjødelig vis, så at der hos mig skulde være både ja, ja og nei, nei?
18 Så sant Gud er trofast: mitt ord til eder er ikke ja og nei!
19 For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som blev forkynt iblandt eder ved oss, ved mig og Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei, men ja er der blitt i ham;
20 for så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.
21 Men den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus, og som salvet oss, det er Gud,
22 han som og satte sitt innsegl på oss og gav Ånden til pant i våre hjerter.
27 Og de kom atter til Jerusalem. Og da han gikk omkring i templet, kom yppersteprestene og de skriftlærde og de eldste
28 og sa til ham: Med hvad myndighet gjør du dette, og hvem har gitt dig denne myndighet til å gjøre det?
29 Men Jesus sa til dem: Jeg vil spørre eder om én ting; svar mig, så skal jeg si eder med hvad myndighet jeg gjør dette.
30 Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Svar mig!
31 De tenkte da ved sig selv og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?
32 Eller skal vi si: Fra mennesker? De fryktet for folket; for alle mente om Johannes at han i sannhet var en profet.
33 De svarte da Jesus: Vi vet det ikke. Da svarte Jesus og sa til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.