Book of Common Prayer
51 Til sangmesteren; en salme av David,
2 da profeten Natan var kommet til ham, efterat han var gått inn til Batseba.
3 Vær mig nådig, Gud, efter din miskunnhet, utslett mine overtredelser efter din store barmhjertighet!
4 Tvett mig vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens mig fra min synd!
5 For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd er alltid for mig.
6 Mot dig alene har jeg syndet, og hvad ondt er i dine øine, har jeg gjort, forat du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer[a].
7 Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har undfanget mig i synd.
8 Se, du har lyst til sannhet i hjertets innerste; så lær mig da visdom i hjertets dyp!
9 Rens mig fra synd med isop så jeg blir ren, tvett mig så jeg blir hvitere enn sne!
10 La mig høre fryd og glede, la de ben fryde sig som du har sønderknust!
11 Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger!
12 Gud, skap i mig et rent hjerte, og forny en stadig ånd inneni mig!
13 Kast mig ikke bort fra ditt åsyn, og ta ikke din Hellige Ånd fra mig!
14 Gi mig igjen din frelses fryd, og ophold mig med en villig ånd!
15 Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende sig til dig.
16 Fri mig fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet.
17 Herre, oplat mine leber! Så skal min munn kunngjøre din pris.
18 For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers vilde jeg gi dig det; i brennoffer har du ikke behag.
19 Offere for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.
20 Gjør vel imot Sion efter din nåde, bygg Jerusalems murer!
21 Da skal du ha behag i rettferdighets offere, i brennoffer og heloffer; da skal de ofre okser på ditt alter.
69 Til sangmesteren; efter "Liljer"[a]; av David.
2 Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
3 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
4 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
5 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
6 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
7 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
8 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
9 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
10 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
11 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
12 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
13 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
14 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
15 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
16 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
17 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
18 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
19 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
20 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
21 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
22 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
23 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
1 Hvor ensom hun sitter, den folkerike stad! Hun er blitt som en enke; den store blandt folkene, fyrstinnen i landene er blitt til træl!
2 Sårt gråter hun om natten, og hennes tårer rinner på hennes kinn; hun har ingen trøster blandt alle sine elskere; alle hennes venner har vært troløse mot henne, de er blitt hennes fiender.
6 Fra Sions datter svant all hennes prakt; hennes fyrster blev lik hjorter som ikke finner beite, og de gikk der uten kraft for forfølgerens åsyn.
7 I sin elendighets og landflyktighets tid kommer Jerusalem i hu alle de herligheter som hun hadde fra fordums dager; da hennes folk falt for fiendens hånd, og hun ingen hjelper hadde, da så fiendene henne, de spottet over det hun hadde tapt.
8 Storlig har Jerusalem syndet, derfor er hun blitt til en vederstyggelighet; alle de som æret henne, forakter henne, for de så hennes blusel; hun selv sukket og vendte sig bort.
9 Hennes urenhet hang ved hennes kjortelfliker; hun tenkte ikke på hvad ende det vilde ta med henne; da sank hun på underlig vis, ingen trøstet henne. Herre, se min elendighet! Fienden gjør sig stor.
10 Fienden rakte sin hånd ut efter alle hennes kostelige ting; for hun så hedninger komme inn i hennes helligdom, de som du bød ikke skulde komme inn i din menighet.
11 Alt hennes folk sukker og søker efter brød; de gir sine kostelige ting bort for mat, for å opholde livet. Se, Herre, se hvor foraktet jeg er blitt!
12 Går det eder ikke til hjerte, alle I som går forbi på veien? Sku og se om det finnes en smerte lik den smerte som er voldt mig, den som Herren har bedrøvet mig med på sin brennende vredes dag!
1 Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og broderen Timoteus - til den Guds menighet som er i Korint, tillikemed alle de hellige som er i hele Akaia:
2 Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!
3 Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud,
4 han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!
5 For likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.
6 Men lider vi trengsel, da er det eder til trøst og frelse; trøstes vi, da er det eder til en trøst som viser sig kraftig i tålmod under de samme lidelser som vi lider;
7 og vårt håp om eder er fast, da vi vet at likesom I har del i lidelsene, så skal I og ha del i trøsten.
12 Og den næste dag, da de gikk ut fra Betania, blev han hungrig.
13 Og da han så et fikentre langt borte, som hadde blad, gikk han dit, om han kanskje kunde finne noget på det, og da han kom bort til det, fant han ikke noget uten blad; for det var ikke fikentid.
14 Og han tok til orde og sa til det: Aldri i evighet skal nogen mere ete frukt av dig! Og hans disipler hørte det.
15 Og de kom til Jerusalem; og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han,
16 og han tillot ikke at nogen bar noget kar gjennem templet.
17 Og han lærte og sa til dem: Er det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk? Men I har gjort det til en røverhule.
18 Og yppersteprestene og de skriftlærde hørte det, og de søkte råd til å rydde ham av veien; for de fryktet for ham, fordi alt folket var slått av forundring over hans lære.
19 Og når det blev aften, gikk han ut av byen.
20 Og da de gikk forbi tidlig om morgenen, så de at fikentreet var visnet fra roten av.
21 Og Peter kom det i hu og sa til ham: Rabbi! se, fikentreet som du forbannet, er visnet.
22 Og Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!
23 Sannelig sier jeg eder at den som sier til dette fjell: Løft dig op og kast dig i havet! og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, ham skal det vederfares.
24 Derfor sier jeg eder: Alt det I beder om og begjærer, tro bare at I har fått det, så skal det vederfares eder.
25 Og når I står og beder, og I har noget imot nogen, da forlat ham det, forat også eders Fader i himmelen skal forlate eder eders overtredelser!