Book of Common Prayer

80 Til sangmesteren; efter "Liljer"^[a]; et vidnesbyrd av Asaf; en salme.

² Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord! Du som troner over kjerubene, åpenbar dig i herlighet!

³ Vekk op ditt velde for Efra'im og Benjamin og Manasse, og kom oss til frelse!

⁴ Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!

⁵ Herre, Gud, hærskarenes Gud hvor lenge har du latt din vrede ryke uten å ense ditt folks bønn!

⁶ Du har gitt dem tårebrød å ete og tårer å drikke i fullt mål.

⁷ Du gjør oss til en trette for våre naboer, og våre fiender spotter med lyst.

⁸ Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!

⁹ Et vintre tok du op fra Egypten, du drev hedningefolk ut og plantet det.

¹⁰ Du ryddet op for det, og det festet sine røtter og fylte landet.

¹¹ Fjell blev skjult av dets skygge, og Guds sedrer av dets grener.

¹² Det strakte ut sine grener til havet og sine skudd bort imot elven.

¹³ Hvorfor har du revet ned dets hegn, så alle de som går forbi på veien, plukker av det?

¹⁴ Svinet fra skogen gnager på det, og hvad som rører sig på marken, eter av det.

¹⁵ Gud, hærskarenes Gud, vend tilbake, sku ned fra himmelen og se og ta dig av dette vintre

¹⁶ og vern om det som din høire hånd har plantet, og om den sønn du har utvalgt dig!

¹⁷ Det er brent med ild, det er avhugget; for ditt åsyns trusel går de under.

¹⁸ La din hånd være over den mann som er ved din høire hånd, over den menneskesønn du har utvalgt dig,

¹⁹ så vil vi ikke vike fra dig! Gjør oss levende igjen, så vil vi påkalle ditt navn!

²⁰ Herre, Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!

77 Til sangmesteren, for Jedutun^[a]; av Asaf; en salme.

² Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

³ På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

⁴ Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

⁵ Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

⁶ Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

⁷ Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

⁸ Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

⁹ Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

¹⁰ Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

¹¹ Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

¹² Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

¹³ Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

¹⁴ Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

¹⁵ Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

¹⁶ Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

¹⁷ Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

¹⁸ Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

¹⁹ Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

²⁰ Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

²¹ Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

79 En salme av Asaf. Gud! Hedninger har trengt inn i din arv, de har gjort ditt hellige tempel urent, de har gjort Jerusalem til grushoper.

² De har gitt dine tjeneres lik til føde for himmelens fugler, dine helliges kjøtt til ville dyr.

³ De har utøst deres blod som vann rundt omkring Jerusalem, og der var ingen som la dem i graven.

⁴ Vi er blitt til skam for våre naboer, til spott og hån for dem som er omkring oss.

⁵ Hvor lenge, Herre, vil du være vred evindelig? Hvor lenge skal din nidkjærhet brenne som ild?

⁶ Utøs din harme over hedningene, som ikke kjenner dig, og over de riker som ikke påkaller ditt navn!

⁷ For de har fortært Jakob og lagt hans bolig øde.

⁸ Tilregn oss ikke våre forfedres misgjerninger! La din miskunn snarlig komme oss i møte, for vi er såre elendige!

⁹ Hjelp oss, vår frelses Gud, for ditt navns æres skyld, og fri oss og forlat oss våre synder for ditt navns skyld!

¹⁰ Hvorfor skal hedningene si: Hvor er deres Gud? La det for våre øine kjennes blandt hedningene at dine tjeneres utøste blod blir hevnet,

¹¹ la den fangnes sukk komme for ditt åsyn, la dødens barn bli i live efter din arms styrke,

¹² og betal våre naboer syvfold i deres fang den hån som de har hånet dig med, Herre!

¹³ Og vi, ditt folk og den hjord du før, vi vil love dig evindelig; fra slekt til slekt vil vi fortelle din pris.

¹⁸ Da gikk Juda frem til ham og sa: Hør mig, herre! La din tjener få tale et ord for min herres ører, og la ikke din vrede optendes mot din tjener; for du er som Farao selv.

¹⁹ Min herre spurte sine tjenere: Har I far eller bror?

²⁰ Da sa vi til min herre: Vi har en gammel far, og han har en ung sønn, som er født i hans alderdom; hans bror er død, og han er alene igjen efter sin mor, og hans far har ham så kjær.

²¹ Og du sa til dine tjenere: Før ham ned til mig, så jeg kan få se ham med mine egne øine!

²² Da sa vi til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, da vil hans far dø.

²³ Men du sa til dine tjenere: Dersom ikke eders yngste bror kommer ned med eder, skal I ikke mere komme for mine øine.

²⁴ Da vi så kom hjem til din tjener min far, fortalte vi ham hvad min herre hadde sagt

²⁵ Og vår far sa: dra avsted igjen og kjøp litt korn til oss!

²⁶ Da sa vi: Vi kan ikke dra ned, men dersom vår yngste bror er med oss, da vil vi dra ned; for vi kan ikke komme mannen for øie uten at vår yngste bror er med.

²⁷ Men din tjener min far sa til - oss: I vet at min hustru fødte mig to sønner,

²⁸ og den ene gikk bort fra mig, og jeg sa: han er visselig revet ihjel; og jeg har aldri sett ham siden.

²⁹ Tar I nu også denne fra mig, og det møter ham nogen ulykke, så sender I mine grå hår med sorg ned i dødsriket.

³⁰ Skal jeg nu komme hjem til din tjener min far, og gutten, som han henger ved med hele sin sjel, ikke er med oss,

³¹ så blir det hans død med det samme han ser at gutten ikke er med, og vi må sende din tjener vår fars grå hår med sorg ned i dødsriket.

³² For din tjener tok på sig å svare for gutten hos min far og sa: dersom jeg ikke har ham med tilbake til dig, vil jeg være min fars skyldner alle mine dager.

³³ La derfor din tjener bli i guttens sted som træl hos min herre, men la gutten dra hjem med sine brødre!

³⁴ For hvorledes skulde jeg dra hjem til min far uten at gutten var med mig? Jeg kunde ikke se på den sorg som vilde komme over min far.

²⁵ Om jomfruene har jeg ikke noget bud av Herren, men jeg sier min mening som en som har fått miskunn av Herren til å være troverdig.

²⁶ Jeg mener da dette at det for den nærværende nøds skyld er godt for et menneske å leve således.

²⁷ Er du bundet til en kvinne, da søk ikke å bli løst fra henne; er du ikke bundet til en kvinne, da søk ikke en kvinne!

²⁸ Men om du også gifter dig, synder du ikke, og om jomfruen gifter sig, synder hun ikke; men de som det gjør, vil få trengsel for sitt kjød, jeg derimot vil spare eder.

²⁹ Men dette sier jeg, brødre: Tiden er kort, så at herefter de som har hustruer, skal være som de som ingen har,

³⁰ og de som gråter, som de som ikke gråter, og de som gleder sig, som de som ikke gleder sig, og de som kjøper, som de som ikke eier noget,

³¹ og de som bruker verden, som de som ikke bruker den; for denne verdens skikkelse forgår.

²¹ Og da Jesus var faret over med båten til hin side igjen, samlet meget folk sig om ham; og han var ved sjøen.

²² Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter,

²³ og han bad ham meget og sa: Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!

²⁴ Og han gikk bort med ham, og meget folk fulgte ham, og de trengte ham.

²⁵ Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år;

²⁶ og hun hadde lidt meget av mange læger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt nogen hjelp av det, men var heller blitt verre;

²⁷ da hun hadde hørt ryktet om Jesus, kom hun midt iblandt folket og rørte bakfra ved hans klædebon.

²⁸ For hun sa: Kan jeg få røre, om det så bare er ved hans klær, så blir jeg helbredet.

²⁹ Og straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage.

³⁰ Og Jesus kjente straks hos sig selv den kraft som gikk ut fra ham, og han vendte sig om i hopen og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær?

³¹ Og hans disipler sa til ham: Du ser at folket trenger dig på alle kanter, og du sier: Hvem var det som rørte ved mig?

³² Og han så sig om for å få øie på henne som hadde gjort dette.

³³ Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hvad som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten.

³⁴ Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage!

³⁵ Mens han ennu talte, kom det folk fra synagoge-forstanderen og sa: Din datter er død; hvorfor umaker du mesteren lenger?

³⁶ Men Jesus hørte det ord som blev sagt, og sa til synagoge-forstanderen: Frykt ikke, bare tro!

³⁷ Og han lot ingen følge med sig uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.

³⁸ Og de kom til synagoge-forstanderens hus, og han så en larmende hop og folk i stor gråt og jammer,

³⁹ og han gikk inn og sa til dem: Hvorfor larmer og gråter I? Barnet er ikke død; hun sover.

⁴⁰ Og de lo ham ut. Men han driver alle ut, og tar med sig barnets far og mor og dem som var med ham, og går inn der hvor barnet var.

⁴¹ Og han tar barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi; det er utlagt: Pike! jeg sier dig: Stå op!

⁴² Og straks stod piken op og gikk omkring; for hun var tolv år gammel. Og de blev storlig forferdet.

⁴³ Og han bød dem strengt at ikke nogen skulde få dette å vite; og han sa at de skulde gi henne noget å ete.