Book of Common Prayer
50 En salme av Asaf. Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens opgang til dens nedgang.
2 Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud frem.
3 Vår Gud kommer og skal ikke tie; ild fortærer for hans åsyn, og omkring ham stormer det sterkt.
4 Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk:
5 Samle til mig mine fromme, som har inngått pakt med mig om offer!
6 Og himmelen kunngjør hans rettferdighet; for Gud er den som skal dømme. Sela.
7 Hør, mitt folk, jeg vil tale, Israel, jeg vil vidne for dig: Gud, din Gud, er jeg.
8 Ikke for dine offers skyld vil jeg straffe dig; dine brennoffer er alltid for mig.
9 Jeg vil ikke ta okser fra ditt hus eller bukker fra dine hegn.
10 For mig hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall.
11 Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører sig på marken, står for mig.
12 Om jeg hungret, vilde jeg ikke si det til dig; for mig hører jorderike til og alt det som fyller det.
13 Mon jeg skulde ete oksers kjøtt og drikke bukkers blod?
14 Ofre Gud takksigelse og gi den Høieste det du har lovt,
15 og kall på mig på nødens dag, så vil jeg utfri dig, og du skal prise mig.
16 Men til den ugudelige sier Gud: Hvad har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn?
17 Du hater jo tukt og kaster mine ord bak dig.
18 Når du ser en tyv, er du gjerne med ham, og med horkarler gjør du felles sak.
19 Din munn slipper du løs med ondt, og din tunge spinner sammen svik.
20 Du sitter og taler imot din bror, du baktaler din mors sønn.
21 Dette har du gjort, og jeg har tidd; du tenkte jeg var som du; men jeg vil straffe dig og stille det frem for dine øine.
22 Legg merke til dette, I som glemmer Gud, forat jeg ikke skal sønderrive, og det er ingen som redder!
23 Den som ofrer takksigelse, ærer mig, og den som går den rette vei, ham vil jeg la skue Guds frelse.
59 Til sangmesteren; "Forderv ikke"[a]; av David; en gyllen sang, da Saul sendte folk som tok vare på huset for å drepe ham[b].
2 Fri mig fra mine fiender, min Gud, vern mig mot dem som reiser sig imot mig,
3 fri mig fra dem som gjør urett, og frels mig fra blodgjerrige menn!
4 For se, de lurer på mitt liv; sterke menn slår sig sammen imot mig, uten misgjerning og uten synd hos mig, Herre!
5 Uten brøde hos mig stormer de frem og stiller sig op; våkn op for å møte mig, og se til!
6 Ja du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, våkn op for å hjemsøke alle hedninger, vær ikke nådig imot nogen av de troløse nidinger! Sela.
7 De kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen.
8 Se, det går en strøm av ord ut av deres munn; der er sverd på deres leber; for hvem hører det?
9 Men du, Herre, le, av dem, du spotter alle hedninger.
10 Mot hans[c] makt vil jeg bie på dig; for Gud er min borg.
11 Min Gud vil komme mig i møte med sin miskunnhet, Gud vil la mig se med lyst på mine fiender.
12 Slå dem ikke ihjel, forat mitt folk ikke skal glemme det! La dem drive ustadig omkring ved din makt og styrt dem ned, du, vårt skjold, Herre!
13 Hvert ord på deres leber er en synd i deres munn; la dem så fanges i sitt overmot og for den forbannelses og løgns skyld som de fører i sin munn!
14 Gjør ende på dem i vrede, gjør ende på dem, så de ikke mere er til, og la dem vite at Gud er den som hersker i Jakob inntil jordens ender! Sela.
15 Og de kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen.
16 De farer omkring efter mat; om de ikke blir mette, blir de således natten over.
17 Men jeg vil synge om din styrke, og jeg vil juble om morgenen over din miskunnhet; for du er min borg og min tilflukt den dag jeg er i nød.
18 Min styrke! For dig vil jeg synge; for Gud er min borg, min miskunnhets Gud.
60 Til sangmesteren; efter Sjusjan edut[d]; en gyllen sang av David til å læres,
2 da han stred mot syrerne fra Mesopotamia og mot syrerne fra Soba, og Joab kom tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen.
3 Gud! du har forkastet oss, du har sønderslått oss, du var vred; vederkveg oss nu igjen!
4 Du har rystet jorden, du har fått den til å revne; læg dens skade, for den vakler!
5 Du har latt ditt folk se hårde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi tumlet.
6 Men du har gitt dem som frykter dig, et hærmerke til opreisning, for sannhets skyld. Sela.
7 Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp nu med din høire hånd og bønnhør oss!
8 Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.
9 Mig hører Gilead til, og mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.
10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko; bryt ut i jubel over mig, Filisterland!
11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?
12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?
13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!
14 Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal nedtrede våre fiender.
19 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning.
3 Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap.
4 Der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres[a] røst.
5 Over all jorden utgår deres målesnor[b], og til jorderikes ende deres ord; for solen har han satt et telt på dem.
6 Og den er som en brudgom som går ut av sitt brudekammer; den gleder sig som en helt til å løpe sin bane.
7 Fra himmelens ende er dens utgang, og dens omløp inntil dens ende, og intet er skjult for dens hete.
8 Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; Herrens vidnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis;
9 Herrens befalinger er rette, de gleder hjertet; Herrens bud er rent, det oplyser øinene;
10 Herrens frykt er ren, den står fast evindelig; Herrens lover er sannhet, de er rettferdige alle tilsammen.
11 De er kosteligere enn gull, ja fint gull i mengde, og søtere enn honning, ja honning som drypper av kakene.
12 Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn.
13 Hvem merker hvor ofte han feiler? Forlat mig mine lønnlige synder!
14 Bevar også din tjener fra skammelige synder, la dem ei herske over mig! Så blir jeg ulastelig og uten skyld for store overtredelser.
15 La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, min klippe og min gjenløser!
46 Til sangmesteren; av Korahs barn; efter Alamot[a]; en sang.
2 Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor.
3 Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes, og om fjell rokkes i havets hjerte,
4 om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot. Sela.
5 En strøm - dens bekker gleder Guds stad, den Høiestes hellige bolig.
6 Gud er midt i den, den skal ikke rokkes; Gud hjelper den når morgenen bryter frem.
7 Folkeferd bruste, riker blev rokket; han lot sin røst høre, jorden smeltet.
8 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
9 Kom, se Herrens gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden!
10 Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hugger spydet av; vognene brenner han op med ild.
11 Hold op og kjenn at jeg er Gud! Jeg er ophøiet iblandt folkene, ophøiet på jorden.
12 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
39 Josef blev ført ned til Egypten; og Potifar, en egypter, som var hoffmann hos Farao og høvding over livvakten, kjøpte ham av ismaelittene som hadde hatt ham med sig dit.
2 Men Herren var med Josef, så alt lyktes for ham; og han vedblev å være i huset hos sin herre egypteren.
3 Da hans herre så at Herren var med ham, og at Herren lot alt det han gjorde, lykkes for ham,
4 fant Josef nåde for hans øine og fikk gå ham til hånde; og han satte ham over sitt hus, og alt det han hadde, la han i hans hender.
5 Og helt fra den tid han hadde satt ham over sitt hus og over alt det han hadde, velsignet Herren egypterens hus for Josefs skyld, og Herrens velsignelse var over alt det han hadde, både i huset og på marken.
6 Og han overlot alt det han hadde, i Josefs hender, og han så ikke til med ham i noget, uten med den mat han selv åt. Og Josef var vakker av skapning og vakker å se til.
7 Og nogen tid efter hendte det at hans herres hustru kastet sine øine på Josef og sa: Kom og ligg hos mig!
8 Men han vilde ikke og sa til sin herres hustru: Min herre ser ikke til med mig i nogen ting i hele sitt hus, og alt det han eier, har han lagt i mine hender;
9 han har ikke mere å si her i huset enn jeg, og han har ikke nektet mig noget uten dig, fordi du er hans hustru. Hvorledes skulde jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?
10 Som hun nu dag efter dag talte til Josef, og han ikke føide henne i å ligge hos henne og være sammen med henne,
11 så hendte det en dag at han kom inn i huset for å gjøre sitt arbeid, mens ingen av husets folk var inne.
12 Da grep hun fatt i hans kappe og sa: Ligg hos mig! Men han lot sin kappe efter sig i hennes hånd og flyktet ut av huset.
13 Og da hun så at han hadde latt sin kappe efter sig i hennes hånd og var flyktet ut av huset,
14 ropte hun på sine husfolk og sa til dem: Se, her har han ført en hebraisk mann hit til oss for å føre skam over oss; han kom inn til mig for å ligge hos mig, men jeg ropte så høit jeg kunde,
15 og da han hørte at jeg satte i å rope, lot han sin kappe efter sig hos mig og flyktet ut av huset.
16 Så lot hun hans kappe bli liggende hos sig til hans herre kom hjem.
17 Da talte hun likedan til ham og sa: Den hebraiske træl som du har ført hit til oss, kom inn til mig for å føre skam over mig;
18 men da jeg satte i å rope, lot han sin kappe efter sig hos mig og flyktet ut av huset.
19 Da nu hans herre hørte hvad hans hustru fortalte, hvorledes hun sa: Således har din træl gjort mot mig, da optendtes hans vrede.
20 Og Josefs herre tok og satte ham i fengslet, der hvor kongens fanger holdtes fengslet; og han blev sittende der i fengslet.
21 Men Herren var med Josef og lot ham vinne alles hjerter og gav ham yndest hos fengslets overopsynsmann.
22 Og fengslets overopsynsmann satte Josef til å se efter alle fangene som var i fengslet; og alt det som skulde gjøres der, det gjorde han.
23 Fengslets overopsynsmann så ikke efter nogen ting som han hadde under hender, fordi Herren var med ham; og hvad han gjorde, gav Herren lykke til.
14 Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig;
15 men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen;
16 for hvem har kjent Herrens sinn, så at han skulde lære ham? men vi har Kristi sinn.
3 Og jeg, brødre, kunde ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus.
2 Jeg gav eder melk å drikke og ikke fast føde; for I tålte den enda ikke. Ja, I tåler den ikke ennu,
3 I er jo ennu kjødelige. For når det er avind og trette iblandt eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?
4 For når en sier: Jeg holder mig til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker?
5 Hvad er da Apollos? eller hvad er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det efter som Herren gav enhver.
6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;
7 derfor er hverken den noget som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.
8 Men den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn efter sitt eget arbeid.
9 For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.
10 Efter den Guds nåde som er mig gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre; men enhver se til hvorledes han bygger videre!
11 For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.
12 Men om nogen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige stener, tre, høi, strå,
13 da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve.
14 Om det verk som en har bygget, står sig, da skal han få lønn;
15 om ens verk brenner op, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennem ild.
2 Og nogen dager derefter gikk han atter inn i Kapernaum, og det spurtes at han var hjemme.
2 Og mange samlet sig, så de ikke lenger fikk rum, ikke engang ved døren, og han talte ordet til dem.
3 Og de kom til ham med en verkbrudden, som blev båret av fire mann;
4 og da de ikke kunde komme frem til ham for folketrengselen, tok de taket av der hvor han var, og brøt hull og firte ned sengen som den verkbrudne lå på.
5 Og da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Sønn! dine synder er dig forlatt.
6 Men nogen skriftlærde satt der og tenkte i sine hjerter:
7 Hvorfor taler denne mann så? Han spotter Gud; hvem kan forlate synder uten en, det er Gud?
8 Og Jesus kjente straks i sin ånd at de tenkte så ved sig selv, og han sa til dem: Hvorfor tenker I slikt i eders hjerter?
9 Hvad er lettest, enten å si til den verkbrudne: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og ta din seng og gå?
10 Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - så sier han til den verkbrudne:
11 Jeg sier dig: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus!
12 Og han stod op og tok straks sin seng og gikk ut for alles øine, så alle blev ute av sig selv av forundring og priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.