Book of Common Prayer
49 Kom i hu ordet til din tjener, fordi du har gitt mig håp!
50 Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt mig i live.
51 De overmodige har spottet mig såre; fra din lov er jeg ikke avveket.
52 Jeg kom dine dommer fra evighet i hu, Herre, og jeg blev trøstet.
53 En brennende harme har grepet mig over de ugudelige, som forlater din lov.
54 Dine forskrifter er blitt mine lovsanger i min utlendighets hus.
55 Jeg kom om natten ditt navn i hu, Herre, og jeg holdt din lov.
56 Dette blev mig gitt: at jeg har tatt vare på dine befalinger.
57 Herren er min del, sa jeg, idet jeg holdt dine ord.
58 Jeg bønnfalt dig av hele mitt hjerte: Vær mig nådig efter ditt ord!
59 Jeg eftertenkte mine veier og vendte mine føtter til dine vidnesbyrd.
60 Jeg hastet og ventet ikke med å holde dine bud.
61 De ugudeliges strikker har omspent mig, din lov har jeg ikke glemt.
62 Midt om natten står jeg op for å prise dig for din rettferdighets lover.
63 Jeg holder mig til alle dem som frykter dig, og som holder dine befalinger.
64 Jorden er full av din miskunnhet, Herre; lær mig dine forskrifter!
65 Du har gjort vel imot din tjener, Herre, efter ditt ord.
66 Lær mig god skjønnsomhet og kunnskap! For jeg tror på dine bud.
67 Før jeg blev ydmyket, fór jeg vill; men nu holder jeg ditt ord.
68 Du er god og gjør godt; lær mig dine forskrifter!
69 De overmodige har spunnet løgn sammen imot mig; jeg holder dine befalinger av hele mitt hjerte.
70 Deres hjerte er som en fettklump; jeg har min lyst i din lov.
71 Det var mig godt at jeg blev ydmyket, forat jeg kunde lære dine forskrifter.
72 Din munns lov er mig bedre enn tusen stykker gull og sølv.
49 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,
3 både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!
4 Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.
5 Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.
6 Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,
7 de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?
8 En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham
9 - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -
10 så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.
11 Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.
12 Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.
13 Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.
14 Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.
15 Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.
16 Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.
17 Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!
18 For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.
19 Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,
20 så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig.
21 Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.
53 Til sangmesteren; efter Mahalat[a]; en læresalme av David.
2 Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt.
3 Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud.
4 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.
5 Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke.
6 Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem.
7 Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.
25 Så satte de sig til å holde måltid; og da de så op, fikk de se et reisefølge av ismaelitter som kom fra Gilead, og deres kameler bar krydderier og balsam og ladanum[a]; de var på vei med dette ned til Egypten.
26 Da sa Juda til sine brødre: Hvad gagner det at vi slår var bror ihjel og skjuler drapet?
27 Kom og la oss selge ham til ismaelittene, men la oss ikke legge hånd på ham, han er jo vår egen kjødelige bror. Og hans brødre gjorde som han sa.
28 Da nu de midianittiske kjøbmenn kom forbi, drog de Josef op av brønnen, og så solgte de Josef til ismaelittene for tyve sekel sølv; og ismaelittene tok Josef med sig til Egypten.
29 Da Ruben kom tilbake til brønnen, fikk han se at Josef ikke var i brønnen. Da sønderrev han sine klær,
30 og han gikk tilbake til sine brødre og sa: Gutten er der ikke, og jeg - hvor skal jeg gjøre av mig?
31 Så tok de Josefs kjortel og slaktet en gjetebukk og dyppet kjortelen i blodet.
32 Og de sendte den side kjortel hjem til faren og sa: Denne har vi funnet; se efter om det ikke er din sønns kjortel!
33 Og han kjente den igjen og sa: Jo, det er min sønns kjortel; et vilt dyr har ett ham op, Josef er visselig revet ihjel!
34 Og Jakob sønderrev sine klær og bandt sekk om sine lender og sørget over sin sønn i lang tid.
35 Og alle hans sønner og alle hans døtre kom for å trøste ham; men han vilde ikke la sig trøste; han sa: Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket. Og hans far gråt over ham. .
36 Men midianittene solgte ham i Egypten til Potifar, som var hoffmann hos Farao og høvding over livvakten.
2 Og jeg, da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vidnesbyrd;
2 for jeg vilde ikke vite noget iblandt eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet.
3 Og jeg var hos eder i skrøpelighet og i frykt og i megen beven,
4 og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis,
5 forat eders tro ikke skulde være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft.
6 Dog, visdom taler vi blandt de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som forgår;
7 men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet,
8 den som ingen av denne verdens herrer kjente; for hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens herre;
9 men, som skrevet er: Hvad øie ikke så og øre ikke hørte, og hvad ikke opkom i noget menneskes hjerte, hvad Gud har beredt for dem som elsker ham.
10 Men oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud;
11 for hvem iblandt mennesker vet hvad som bor i mennesket, uten menneskets ånd, som er i ham? Således vet heller ingen hvad som bor i Gud, uten Guds Ånd;
12 men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud,
13 det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord.
29 Og de gikk straks ut av synagogen og gikk inn i Simons og Andreas hus sammen med Jakob og Johannes.
30 Men Simons svigermor lå til sengs og hadde feber, og straks talte de til ham om henne.
31 Og han trådte til og tok henne ved hånden og reiste henne op; og feberen forlot henne, og hun tjente dem.
32 Men da det var blitt aften og solen gikk ned, førte de til ham alle dem som hadde ondt, og de besatte;
33 og hele byen var samlet for døren.
34 Og han helbredet mange som hadde ondt av forskjellige sykdommer, og drev ut mange onde ånder, og han tillot ikke de onde ånder å tale, fordi de kjente ham.
35 Og tidlig om morgenen, mens det ennu var aldeles mørkt, stod han op og gikk ut og drog bort til et øde sted og bad der.
36 Og Simon og de som var med ham, skyndte sig efter ham.
37 Og de fant ham og sa til ham: Alle leter efter dig.
38 Og han sa til dem: La oss gå annensteds, til småbyene heromkring, forat jeg kan forkynne ordet også der! for derfor er jeg gått ut.
39 Og han kom og forkynte ordet i deres synagoger over hele Galilea, og drev ut de onde ånder.
40 Og en spedalsk kom til ham og bad ham og falt på kne for ham og sa: Om du vil, så kan du rense mig.
41 Og han ynkedes inderlig over ham, Og rakte sin hånd ut og rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren!
42 Og straks forlot spedalskheten ham, og han blev renset.
43 Og han talte strengt til ham og drev ham straks ut,
44 og sa til ham: Se til at du ikke sier det til nogen; men gå og te dig for presten, og bær frem det offer for din renselse som Moses har påbudt, til et vidnesbyrd for dem!
45 Men han gikk ut og begynte å tale vidt og bredt om det og å utbrede ryktet, så at Jesus ikke mere kunde gå åpenlyst inn i nogen by; men han var utenfor, på øde steder, og de kom til ham allestedsfra.