Book of Common Prayer
63 En salme av David, da han var i Juda ørken.
2 Gud! Du er min Gud, jeg søker dig årle; min sjel tørster efter dig, mitt kjød lenges efter dig i et tørt og vansmektende land, hvor det ikke er vann.
3 Således har jeg skuet dig i helligdommen, idet jeg så din makt og din herlighet.
4 For din miskunnhet er bedre enn livet; mine leber priser dig.
5 Således vil jeg love dig mitt liv igjennem; i ditt navn vil jeg opløfte mine hender.
6 Min sjel skal bli mettet som av marg og fett, og med jublende leber skal min munn lovprise dig.
7 Når jeg kommer dig i hu på mitt leie, tenker jeg på dig gjennem nattevaktene.
8 For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg.
9 Min sjel henger ved dig; din høire hånd holder mig oppe.
10 Og de som står mig efter livet for å ødelegge det, de skal komme til jordens nederste dyp.
11 De skal gis sverdet i vold, bli til rov for rever.
12 Og kongen skal glede sig i Gud; hver den som sverger ved ham, skal prise sig lykkelig, for løgneres munn skal tilstoppes.
98 En salme. Syng Herren en ny sang! For han har gjort underlige ting; hans høire hånd og hans hellige arm har hjulpet ham.
2 Herren har kunngjort sin frelse, åpenbaret sin rettferdighet for hedningenes øine.
3 Han har kommet i hu sin miskunnhet og sin trofasthet mot Israels hus; alle jordens ender har sett vår Guds frelse.
4 Rop med glede for Herren, all jorden, bryt ut i jubel og lovsang!
5 Lovsyng Herren til citar, til citar og med sangens røst,
6 til trompeter og basunens røst! Rop med fryd for kongens, Herrens åsyn!
7 Havet bruse og alt det som fyller det, jorderike og de som bor der!
8 Strømmene klappe i hender, fjellene juble alle sammen
9 for Herrens åsyn, for han kommer for å dømme jorden; han skal dømme jorderike med rettferdighet og folkene med rettvishet.
103 Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i mig er, love hans hellige navn!
2 Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!
3 Han som forlater all din misgjerning, som læger alle dine sykdommer,
4 han som forløser ditt liv fra graven, som kroner dig med miskunnhet og barmhjertighet,
5 han som metter din sjel[a] med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen[b].
6 Herren gjør rettferd og rett mot alle undertrykte.
7 Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn.
8 Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet.
9 Han går ikke alltid i rette og gjemmer ikke på vrede evindelig.
10 Han gjør ikke med oss efter våre synder og gjengjelder oss ikke efter våre misgjerninger.
11 For så høi som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham.
12 Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.
13 Som en far forbarmer sig over sine barn, forbarmer Herren sig over dem som frykter ham.
14 For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.
15 Et menneskes dager er som gresset; som blomsten på marken, således blomstrer han.
16 Når vinden farer over ham, er han ikke mere, og hans sted kjenner ham ikke mere.
17 Men Herrens miskunnhet er fra evighet og inntil evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet mot barnebarn,
18 mot dem som holder hans pakt, og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør efter dem.
19 Herren har reist sin trone i himmelen, og hans rike hersker over alle ting.
20 Lov Herren, I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst!
21 Lov Herren, alle hans hærskarer, I hans tjenere som gjør hans vilje!
22 Lov Herren, alle hans gjerninger, på alle steder hvor han hersker! Min sjel, lov Herren!
3 Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer under faste og i sekk og aske.
4 Og jeg bad til Herren min Gud og bekjente og sa: Akk, Herre, du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunnhet mot dem som elsker dig og holder dine bud!
5 Vi har syndet og gjort ille og vært ugudelige og satt oss op imot dig; vi har veket av fra dine bud og dine lover.
6 Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre fyrster og våre fedre og til alt folket i landet.
7 Dig, Herre, hører rettferdigheten til, men oss vårt ansikts blygsel, som det sees på denne dag - oss, Judas menn og Jerusalems innbyggere og hele Israel, både dem som er nær, og dem som er langt borte, i alle de land som du har drevet dem bort til for den troløshets skyld som de har vist mot dig.
8 Herre! Oss hører vårt ansikts blygsel til, våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot dig.
9 Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og forlatelse. For vi har satt oss op imot ham,
10 og vi hørte ikke på Herrens, vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han forela oss ved sine tjenere, profetene;
10 For det sømmet sig for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennem lidelser å fullende deres frelses høvding.
11 For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av en; derfor skammer han sig ikke ved å kalle dem brødre,
12 når han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovsynge dig.
13 Og atter: Jeg vil sette min lit til ham. Og atter: Se, her er jeg og de barn som Gud har gitt mig.
14 Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunde gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen,
15 og utfri alle dem som av frykt for døden var i trældom all sin livstid.
16 For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av;
17 derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.
18 For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.
44 Men Jesus ropte og sa: Den som tror på mig, tror ikke på mig, men på ham som har sendt mig,
45 og den som ser mig, ser ham som har sendt mig.
46 Jeg er kommet som et lys til verden, forat hver den som tror på mig, ikke skal bli i mørket.
47 Og dersom nogen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham; for jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden;
48 den som forkaster mig og ikke tar imot mine ord, har den som dømmer ham: det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den ytterste dag.
49 For jeg har ikke talt av mig selv, men Faderen, som har sendt mig, han har gitt mig befaling om hvad jeg skal si og hvad jeg skal tale,
50 og jeg vet at hans befaling er evig liv. Derfor, det jeg taler, det taler jeg således som Faderen har sagt mig.