Book of Common Prayer
30 En salme, en sang ved husets innvielse, av David.
2 Jeg vil ophøie dig, Herre, for du har dradd mig op og ikke latt mine fiender glede sig over mig.
3 Herre min Gud! jeg ropte til dig, og du helbredet mig.
4 Herre! du har ført min sjel op av dødsriket, du har kalt mig til live fra dem som farer ned i graven.
5 Lovsyng Herren, I hans fromme, og pris hans hellige navn!
6 For et øieblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde; om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang.
7 Men jeg sa i min trygghet: Jeg skal ikke rokkes evindelig.
8 Herre! ved din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell; du skjulte ditt åsyn, da blev jeg forferdet.
9 Til dig, Herre, ropte jeg, og til Herren bad jeg ydmykelig:
10 Hvad vinning er der i mitt blod, i at jeg farer ned i graven? Mon støvet vil prise dig, vil det forkynne din trofasthet?
11 Hør, Herre, og vær mig nådig! Herre, vær min hjelper!
12 Du omskiftet min klage til dans for mig, du løste mine sørgeklær av mig og omgjordet mig med glede,
13 forat min ære skal lovsynge dig og ikke tie. Herre min Gud! jeg vil prise dig evindelig.
32 Av David; en læresalme. Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult.
2 Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik.
3 Da jeg tidde, blev mine ben borttæret, idet jeg stønnet hele dagen.
4 For dag og natt lå din hånd tungt på mig, min livssaft svant som ved sommerens tørke. Sela.
5 Jeg bekjente min synd for dig og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. Sela.
6 Derfor bede hver from til dig den tid du er å finne! Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå.
7 Du er mitt skjul, du vokter mig for trengsel; med frelses jubel omgir du mig. Sela.
8 Jeg vil lære dig og vise dig den vei du skal vandre; jeg vil gi dig råd med mitt øie.
9 Vær ikke som hest og muldyr, som ikke har forstand! Deres smykke er tømme og bissel til å tvinge dem med; de vil ikke komme nær til dig.
10 Den ugudelige har mange piner, men den som setter sin lit til Herren, ham omgir han med miskunnhet.
11 Gled eder i Herren og fryd eder, I rettferdige, og juble, alle I opriktige av hjertet!
42 Til sangmesteren; en læresalme av Korahs barn.
2 Som en hjort skriker efter rinnende bekker, så skriker min sjel efter dig, Gud!
3 Min sjel tørster efter Gud, efter den levende Gud; når skal jeg komme og trede frem for Guds åsyn?
4 Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?
5 Dette må jeg komme i hu og utøse min sjel i mig, hvorledes jeg drog frem i den tette hop, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs røst, en høitidsskare.
6 Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og bruser i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham for frelse fra hans åsyn.
7 Min Gud! Min sjel er nedbøiet i mig; derfor kommer jeg dig i hu fra Jordans land og Hermons høider, fra det lille fjell[a].
8 Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall; alle dine brenninger og dine bølger går over mig.
9 Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos mig, bønn til mitt livs Gud.
10 Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk?
11 Det er som om mine ben blev knust, når mine fiender håner mig, idet de hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?
12 Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.
43 Gi mig rett, Gud, og før min sak mot folk uten barmhjertighet, frels mig fra falske og urettferdige menn!
2 For du er den Gud som er mitt vern. Hvorfor har du forkastet mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk?
3 Send ditt lys og din sannhet, la dem lede mig, la dem føre mig til ditt hellige berg og til dine boliger,
4 så jeg kan komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud, og prise dig på citar, Gud, min Gud!
5 Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! For jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.
21 Og jeg vil åpenbare min herlighet iblandt folkene, og alle folkene skal se den dom som jeg har holdt, og min hånd som jeg har lagt på dem.
22 Og Israels hus skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, fra den dag og fremdeles.
23 Og folkene skal skjønne at det var for sin misgjernings skyld Israels hus blev bortført, fordi de var troløse mot mig, så jeg skjulte mitt åsyn for dem og gav dem i deres fienders hånd, og de falt for sverdet alle sammen;
24 efter deres urenhet og deres overtredelser gjorde jeg med dem, og jeg skjulte mitt åsyn for dem.
25 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Nu vil jeg gjøre ende på Jakobs fangenskap og forbarme mig over hele Israels hus, og jeg vil vise mig nidkjær for mitt hellige navn.
26 Og de skal bære[a] sin skam og all den troløshet de har vist mot mig, når de bor trygt i sitt land, og ingen forferder dem.
27 Når jeg fører dem tilbake fra folkene og samler dem fra deres fienders land og åpenbarer min hellighet på dem for de mange folks øine,
28 da skal de kjenne at jeg er Herren deres Gud, fordi jeg har bortført dem til folkene, men igjen samlet dem til deres land og ikke lar nogen av dem bli igjen der.
29 Og jeg vil ikke mere skjule mitt åsyn for dem, for jeg vil utgyde min Ånd over Israels hus, sier Herren, Israels Gud.
10 Jeg blev såre glad i Herren over at I endelig engang er kommet således til velmakt igjen at I har kunnet tenke på mitt beste, som I nok også før tenkte på, men I hadde ikke leilighet.
11 Ikke at jeg sier dette av trang; for jeg har lært å nøies med det jeg har;
12 jeg vet å leve i ringe kår, jeg vet også å ha overflod; i alt og i alle ting er jeg innvidd, både å mettes og å sulte, både å ha overflod og å lide trang;
13 jeg formår alt i ham som gjør mig sterk.
14 Dog har I gjort vel i å ta del i min trengsel.
15 Men I vet og, I filippensere, at i evangeliets første tid, da jeg drog ut fra Makedonia, hadde ingen menighet regning med mig over gitt og mottatt uten I alene;
16 for også i Tessalonika sendte I mig både en og to ganger det jeg trengte.
17 Ikke at jeg attrår gaven, men jeg attrår den frukt av den som rikelig kommer eder til gode.
18 Men nu har jeg fått alt og har overflod; jeg har fullt op efterat jeg av Epafroditus har mottatt eders gave, en yndig duft, et offer til glede og velbehag for Gud.
19 Og min Gud skal efter sin rikdom fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus.
20 Men vår Gud og Fader være æren i all evighet! Amen.
20 Men jeg beder ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på mig,
21 at de alle må være ett, likesom du, Fader, i mig, og jeg i dig, at også de må være ett i oss. forat verden skal tro at du har utsendt mig.
22 Og den herlighet som du har gitt mig, den har jeg gitt dem, forat de skal være ett, likesom vi er ett,
23 Jeg i dem, og du i mig, forat de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt mig og elsket dem, likesom du har elsket mig.
24 Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt mig, være hos mig, forat de skal se min herlighet, som du har gitt mig, fordi du har elsket mig før verdens grunnvoll blev lagt.
25 Rettferdige Fader! verden har ikke kjent dig; men jeg har kjent dig, og disse har kjent at du har utsendt mig,
26 og jeg har kunngjort dem ditt navn, og jeg vil kunngjøre dem det, forat den kjærlighet hvormed du har elsket mig, skal være i dem, og jeg i dem.