Book of Common Prayer
95 Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!
2 La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!
3 For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,
4 han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,
5 han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.
6 Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!
7 For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!
8 Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,
9 hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.
10 Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
11 Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.
32 Av David; en læresalme. Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult.
2 Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik.
3 Da jeg tidde, blev mine ben borttæret, idet jeg stønnet hele dagen.
4 For dag og natt lå din hånd tungt på mig, min livssaft svant som ved sommerens tørke. Sela.
5 Jeg bekjente min synd for dig og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. Sela.
6 Derfor bede hver from til dig den tid du er å finne! Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå.
7 Du er mitt skjul, du vokter mig for trengsel; med frelses jubel omgir du mig. Sela.
8 Jeg vil lære dig og vise dig den vei du skal vandre; jeg vil gi dig råd med mitt øie.
9 Vær ikke som hest og muldyr, som ikke har forstand! Deres smykke er tømme og bissel til å tvinge dem med; de vil ikke komme nær til dig.
10 Den ugudelige har mange piner, men den som setter sin lit til Herren, ham omgir han med miskunnhet.
11 Gled eder i Herren og fryd eder, I rettferdige, og juble, alle I opriktige av hjertet!
143 En salme av David. Herre, hør min bønn, vend øret til mine inderlige bønner, svar mig i din trofasthet, i din rettferdighet,
2 og gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn.
3 For fienden har forfulgt min sjel, han har knust mitt liv til jorden, han har satt mig på mørke steder som de evig døde.
4 Og min ånd er vansmektet i mig, mitt hjerte er forferdet inneni mig.
5 Jeg kommer fordums dager i hu, jeg tenker på alt ditt verk, jeg grunder på dine henders gjerning.
6 Jeg utbreder mine hender til dig, min sjel lenges efter dig som et vansmektende land. Sela.
7 Skynd dig å svare mig, Herre! Min ånd fortæres; skjul ikke ditt åsyn for mig, så jeg blir lik dem som farer ned i graven!
8 La mig årle høre din miskunnhet, for til dig setter jeg min lit! Kunngjør mig den vei jeg skal vandre, for til dig opløfter jeg min sjel!
9 Fri mig fra mine fiender, Herre! Hos dig søker jeg ly.
10 Lær mig å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede mig på jevnt land!
11 For ditt navns skyld, Herre, vil du holde mig i live; i din rettferdighet vil du føre min sjel ut av trengsel,
12 og i din miskunnhet vil du utrydde mine fiender og ødelegge alle dem som trenger min sjel; for jeg er din tjener.
102 En bønn av en elendig, når han vansmekter og utøser sin sorg for Herrens åsyn.
2 Herre, hør min bønn og la mitt rop komme til dig!
3 Skjul ikke ditt åsyn for mig på den dag jeg er i nød! Bøi ditt øre til mig! På den dag jeg roper, skynd dig å svare mig!
4 For mine dager er faret bort som en røk, og mine ben er forbrent som en brand.
5 Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød.
6 For mine lydelige sukks skyld henger mine ben ved mitt kjøtt.
7 Jeg ligner pelikanen i ørkenen, jeg er som uglen på øde steder.
8 Jeg våker og er blitt som en enslig fugl på taket.
9 Hele dagen spotter mine fiender mig; de som raser mot mig, sverger ved mig[a].
10 For jeg eter aske som brød og blander min drikk med gråt
11 for din vredes og din harmes skyld; for du har løftet mig op og kastet mig bort.
12 Mine dager er som en hellende skygge, og selv visner jeg som en urt.
13 Men du, Herre, du troner til evig tid, og ditt minne varer fra slekt til slekt.
14 Du vil reise dig, du vil forbarme dig over Sion; for det er tiden til å være det nådig, timen er kommet.
15 For dine tjenere elsker dets stener, og de ynkes over dets støv.
16 Og hedningene skal frykte Herrens navn, og alle jordens konger din herlighet.
17 For Herren har bygget Sion, han har åpenbaret sig i sin herlighet.
18 Han har vendt sig til de hjelpeløses bønn, og han har ikke foraktet deres bønn.
19 Dette skal bli opskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren.
20 For han har sett ned fra sin hellige høide, Herren har fra himmelen skuet til jorden
21 for å høre den fangnes sukk, for å løse dødens barn,
22 forat de i Sion skal forkynne Herrens navn og hans pris i Jerusalem,
23 når de samler sig, folkeslagene og rikene, for å tjene Herren.
24 Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager.
25 Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt.
26 Fordum grunnfestet du jorden, og himlene er dine henders gjerning.
27 De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klæde, som et klædebon omskifter du dem, og de omskiftes,
28 men du er den samme, og dine år får ingen ende.
29 Dine tjeneres barn skal bo i ro, og deres avkom skal stå fast for ditt åsyn.
130 En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre!
2 Herre, hør min røst, la dine ører akte på mine inderlige bønners røst!
3 Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?
4 For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes.
5 Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord.
6 Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.
7 Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham,
8 og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.
6 Søk Herren, så skal I leve! Ellers skal han komme over Josefs hus som en ild, og den skal fortære uten at Betel har nogen som slukker!
7 De som forvender retten til malurt og kaster rettferdigheten til jorden!
8 Han som har skapt Syvstjernen og Orion og omskifter dødsskygge til morgen og gjør dagen mørk som natten, han som kaller på havets vann og øser dem ut over jorden - Herren er hans navn!
9 Han som lar ødeleggelse lyne frem mot den sterke og fører ødeleggelse over den faste borg!
10 På tinge hater de den som hevder retten, og de avskyr den som taler sannhet.
11 Derfor, fordi I treder på den fattige og tar avgift i korn av ham, så skal I ikke få bo i de hus av huggen sten som I selv har bygget, og ikke få drikke vin fra de herlige vingårder som I selv har plantet.
12 For jeg vet at eders overtredelser er mange og eders synder tallrike; I forfølger den uskyldige, tar imot løsepenger[a] og bøier retten for de fattige på tinge.
13 Derfor, den som er klok, han tier i denne tid; for det er en ond tid.
14 Søk det gode og ikke det onde, så I får leve. Da skal Herren, hærskarenes Gud, være med eder, således som I har sagt.
15 Hat det onde og elsk det gode og la retten stå fast på tinge! Kanskje Herren, hærskarenes Gud, da vil være nådig mot Josefs levning.
12 Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,
2 idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.
3 Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!
4 Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden,
5 og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;
6 for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.
7 Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?
8 Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.
9 Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?
10 For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet.
11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.
12 Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær,
13 og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!
14 Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.
9 Han sa også denne lignelse til nogen som stolte på sig selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:
10 To menn gikk op til templet for å bede; den ene var en fariseer og den andre en tolder.
11 Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder.
12 Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.
13 Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!
14 Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.